Jeg og brodern gikk for tredje sommeren på rad fottur fra hytte til hytte på fjellet i Norge. Denne gangen gikk vi på Hardangervidda – ruta vi fulgte ser du nederst. Vi startet med buss fra Oslo til Rjukan. Vel 2 km nord-vest for Rjukan sentrum er det mulig å ta taubane opp på fjellet. Luftig og fint var det.

Første etappe var til Helberghytta, 9 km fra vi gikk av Krossobanen. De første 2-3 km er relativt bratt oppover, deretter flater det ut. Stien på denne turen er generelt sett veldig tydelig oppgått, og dessuten merket med Turistforeningens karakteristiske røde T’er, så det var lett å finne fram. Helberghytta er selvbetjent og relativt liten. Det var så godt som fullt den natta vi var der. Vårt inntrykk er at det er vel så sosialt på denne typen hytter som på de større betjente hyttene hvor man får mat servert. En tur hvor man får oppleve begge typene hytter er å anbefale.

De neste tre etappene var så godt som like lange – ca 20 km. På kartet vi har er tiden estimert til 6 timer på disse tre etappene, men vi brukte 8-9 timer inkl pauser, og det er langt nok for oss. Særlig i regnvær kan en dagsetappe på 8-9 timer være tung. Merkelig hvor mye været betyr. Uansett er det selvfølgelig nyttig å forberede seg på hva man står overfor. Har man f.eks en lettere dag å se frem til, vil en lengre etappe først kanskje ikke virke like ille.

Dag 2 gikk vi fra Helberghytta til Kalhovd i småregn. Ved demningen Strengen er man omtrent halvveis. I enden av vannet Haraldsjå så vi en gruppe på hest som gjorde seg klar for tur. Over siste høyde ser man bort på en veldig spesiell hytte på venstre hånd, den ser nesten ut som et utkikkstårn. Kalhovd ble ifølge hyttevakten på Helberghytta oppgradert i fjor. Fasilitetene var ihvertfall veldig bra. Utsikten fra hytta er derimot ikke noe å skryte av – man ser rett ned på en demning.

Dag 3 gikk vi videre til Mårbu. Første del av dagen gikk vi i tåke. Stien var tydelig og det var aldri problematisk å finne frem, men opplevelsen var særegen der vi gikk som i en boble uten å se fjell og vann rundt oss.

Det var forholdsvis vått på denne turen, endel regn, og mange myrer, bekker og elver å forsere. Man prøver selvfølgelig så langt det lar seg gjøre å unngå å bli våt på beina, men etterhvert blir man ofte våt uansett og særlig mot slutten av etapper blir det derfor gjerne til at man ikke bruker så mye tid på å finne bra steder å forsere uten å plumpe uti – man gir litt opp og prioriterer det å komme frem. Alle hyttene på denne turen (utenom Helberghytta) har tørkerom, så sko og klær blir tørre til neste dag. Det er selvfølgelig helt uvurderlig å ha bra utstyr og få det tørket.

Da vi kom over den siste høyden og nærmet oss vannet Mår, lettet tåka plutselig. Da hadde vi gått 4-5 timer i tåke. Det var en heftig opplevelse å som med et trylleslag få se den flotte utsikten i det det klarnet opp.

Da det flater ut inn mot Mårbu er det ei elv som vi syntes var problematisk og som etter vår oppfatning burde ha vært brolagt. Etter litt leting fant vi ut at det gikk an å hoppe over på noen store steiner lenger opp enn der stien går. Det kriblet i magen. Vi kunne ikke snu nå, tok sats og kom oss tørrskodd over. Tidligere på etappen måtte vi vade over ei forholdsvis bred, men rolig elv.

På Mårbu er det enkel standard på rommene. Stua virker nyoppusset og har flott utsikt til vannet. Det var kun få til middag den dagen, og praten gikk lett. Det er liksom enklere å ta kontakt i mindre sammenhenger. Det er mulig å ta båt fra Mårbu til Synken, ikke altfor langt fra Kalhovd.

Dag 4 gikk vi videre nord-vestover til Rauhelleren. Dette var den siste av de lange etappene, og den vi brukte lengst tid på. De første 2/3 av etappen var det greit terreng og relativt tørt og fint. Rett før hengebroa er det ei elv som var vanskelig å forsere, men vi klarte det uten å vade. Selve hengebroa synes vi virket tvilsom. Det var kun en vaier som holdt den oppe, en planke var løs og rekkverket omtrent midt på var delvis borte, men over kom vi ihvertfall. Etter broa er det et veldig myrområde før man kommer opp og ser bort til Rauhelleren som ligger fint til ved Langesjøen. Det er lett å bli lurt av distansen når terrenget flater ut og man ser bort til hytta slik som på siste del av denne etappen – det var overraskende drøyt  selv om det så ut til å bare være vel en halvtime inn. Vi ankom Rauhelleren et lite kvarter før middag, slitne og glade for at disse tre etappene var over. Det er et stort og fint anlegg på Rauhelleren. Hytta er relativt lett tilgjengelig – man kan gå merket sti 3-4 timer nordover og så ta båt opp Halnefjorden til riksvei 7 hvor Halne fjellstue ligger. Vi tok imidlertid ikke den veien denne gang.

Dag 5 gikk vi nord-østover til Heinseter, som er en privat hytte (altså ikke drevet av Turistforeningen). På forhånd hadde vi sett ut dette som en slags hviledag. Det gjorde godt å ha noe slikt å se frem til. Estimert tid ifølge vårt kart er 4,5 timer. Vi tok det med ro og brukte 5,5 timer inkl pauser. Terrenget er lett og det er lagt ut bra med broer på denne etappen. Underveis denne dagen traff vi desidert flest folk av alle etappene. Trolig har det noe å gjøre med nærhet til veien, samt at etappene ikke er spesielt lange dersom man f.eks går Fagerheim – Heinseter – Rauhellern – Halne.

Vi traff bl.a. en entusiastisk gjeng gutter i 10-årsalderen som nærmest løp oss i møte og spurte oss ut om det var noen store elver i vente – de elsket tilsynelatende å krysse elver. Guttene hadde kart og pekte og forklarte. Vi måtte skuffe de med beskjeden om at alt var brolagt fremover og at det ikke var noen spennende krysninger å se frem til resten av den dagen. De hastet videre. Vi gliste godt av dette møtet. Noen hundre meter etter guttene kom foreldrene med store sekker – vi forstår at det ikke var lett å holde tritt med guttegjengen. Det er noe spesielt med å treffe folk på fjellet, det er en annerledes måte å forholde seg til hverandre på der. Flere vi har møtt på turene har påpekt det samme.

Heinseter er et veldig fint anlegg – virkelig forseggjort og koselig. Vi ringte på forhånd og meldte fra at vi kom, siden dette er en privat hytte. Slikt er ikke nødvendig på DNT sine hytter.

Dag 6 gikk vi nordover til siste stopp som var Fagerheim. Vi fikk uvær hele dagen – det startet med lett regn, etterhvert ble vinden sterk og regnet tiltok. Dette var ikke en spesielt lang etappe, estimert til 5 timer ifølge vårt kart. Grunnet været tok vi kun en kort matpause, i ly av en stor stein, og gikk ellers på i for oss høyt tempo og var i hus etter 5,5 timer. Den siste kilometeren går langs veien. Du verden så tungt og ubehagelig det var å gå på asfalt! Vel framme på Fagerheim ble vi møtt med at hundeflokken på 10+ Alaska huskies satte i heftig uling, slik ulver gjør. Vi var framme, det var en fin avslutning.

En alternativ slutt på denne turen er å gå videre til Krækkja dag 6, og så avslutte med en solid dagsetappe opp til turisthytta på Finse. Sjekk for øvrig NRK og Turistforeningens turplanlegger på ut.no.

Jeg har tidligere skrevet om vår tur i Rondane i 2010 – det finner du her.

Reklamer