You are currently browsing the tag archive for the ‘Lesetips’ tag.

Svik 1938

Jeg vet så lite om Finland, sett i forhold til det jeg vet om og føler tilknytning til når det gjelder Danmark og Sverige. Det er på høy tid å lære mer om Finland, som på tross av å være et av våre naboland oppleves som fremmed. Kanskje er språket den største terskelen. Finsk er så annerledes, så distansert fra måten dansker, nordmenn og svensker kan møtes og i hvert fall til dels gjøre seg gjensidig forstått. Dessuten virker finnenes lynne mørkt og dystert.

Første steg på veien for å lære mer om Finland ble å stifte et for meg nytt forfatterbekjentskap; Kjell Westö. På innsiden av omslaget til Svik 1938 presenteres Westö som «en av de fremste finlandssvenske forfatterne.» Jeg visste ikke en gang at finlandssvensk var et etablert begrep, selv om jeg visste at en del finner kan snakke svensk. Det ligger kanskje en overgang i det begrepet finlandssvensk, hvor det skandinaviske møter det russisk-pregede finske.

Svik 1938 fortelles på en interessant måte. En av hovedkarakterene, sekretæren Matilda Wiik, har flere identiteter. Disse identitetene oppfatter jeg at peker på ulike sinnstemninger og opplevelser i livet hennes, og de setter opp bokas hovedkonflikt; det som skjer i bokas nåtid, som er 1938, og hendelser under og etter den finske borgerkrigen som fant sted 20 år tidligere. Dette skaper visse utfordringer for meg som leser ettersom de ulike identitetene omtales med egne navn, og forfatteren forutsetter at jeg på egen hånd oppfatter relasjonene mellom identitetene og hvordan de passer inn i historiens løp. Det er også flere tilfeller av uklar fremstilling av andre karakterers identiteter, hvor fornavn, etternavn og kallenavn brukes om hverandre, og ett tilfelle hvor spenningen mot slutten bygges opp av en skjult identitet. Westö krever definitivt noe av meg som leser. Jeg må være oppmerksom og finne ut av en del på ting som står mellom linjene. Han gir gode fremstillinger av sekretær Matilda Wiik, hennes arbeidsgiver advokat Claes Thune, og de sosiale lagene de to befinner seg i.

Felles for Wiik og Thune er ensomhet. Thunes kone har gått fra ham, til fordel for en av hans beste kamerater. Wiiks mann forlot henne plutselig og hun har ikke hørt fra han på flere år. De arbeider sammen på det lille advokatkontoret hvor det kun er de to, og omgås på en måte som er tydelig rollestyrt. Det å opptre korrekt er viktig. De er ikke dus – de opptrer for hverandre i rollene advokat og sekretær. De takler sin ensomhet ulikt. Hun forsøker å skjule sin ensomhet ved å insistere på at det er «fru Wiik, ikke frøken». Hans ensomhet er tydeligere, at kona gikk fra han vet folk om. Han insisterer på at skilsmisseprosessen skal gå sin langsomme gang. Det å takle dette på en ordentlig måte er viktig for advokaten. Det er i det hele tatt ikke stort å skjule for hans del, gitt hans solide sosiale status – det er tilsynelatende kun et tidsspørsmål før han finner seg et nytt koneemne, slik en av hans bekjente omtaler det.

Beskrivelsene av livet i fangeleire i forbindelse med borgerkrigen 20 år tidligere, er vonde å lese. Matilda Wiik er fortsatt sårbar. Hun forsøker å komme seg videre, og er stolt over å ha kommet seg såpass opp og frem i samfunnet at hun nå er advokatsekretær. Minnene fra lidelser og misbruk i fangeleirene forstyrrer hennes imidlertid fortsatt. Hun var på den røde siden, den sosialistiske, i borgerkrigen, selv om det forblir usagt hvilken rolle hun spilte under krigshandlingene. Det er heller ikke så viktig. Måten de hvite, dvs. de konservative og borgerlige, drev fangeleirene og misbrukte sin makt overfor de røde, har satt spor i henne, og dette er kjernen i fortellingen. Ting som har skjedd preger våre liv, preger hvem vi blir. Ved en tilfeldighet bringes de gamle lidelsene til overflaten ved et møte med en av overgriperne fra fangeleiren, og Matilda Wiik stilles i en vanskelig situasjon.

Mot slutten får fortellingen økt spenning, og endrer noe form i retning av en thriller. Inntil da har beskrivelsene av hverdagslivet i fredfylte men klassedelte Helsingfors dominert, krydret med tilbakeblikkene til borgerkrigen og karakterenes vurderinger av den konfliktfylte situasjonen lenger sør i Europa knyttet til Hitler-Tysklands aggressivitet og syn på ulike folkegrupper. En av Thunes nærmeste kamerater er jøde, og igjennom det bekjentskapet får vi belyst det voksende hatet basert på rase. Westö problematiserer dette på en måte som vi alle bør kunne relatere til, og jeg leser han som advarende på en klok og historisk basert måte.

Er Svik 1938 en god bok? Absolutt. Westö forteller på en interessant måte og det er en viktig og lite kjent del av historien til vårt naboland som belyses. Jeg vil grave dypere i forståelsen av Finland og lese flere av hans bøker i tiden som kommer.

Image

Han er her igjen, av tysk-ungarske Timur Vermes. Satire og samfunnskritikk hvor det sentrale spørsmålet er: Hva ville skjedd dersom Adolf Hitler våknet opp i dagens samfunn?

Det blir en fornøyelig og fascinerende reise for leseren. Tross hovedpersonens bagasje tok jeg meg selv i å sitte og heie på Hitler der han snublet seg opp og fram. Han er en hysterisk umusikalsk underdog-type som man bare vil se hvordan det går med videre. Hitlers betrakninger av moderne duppedingser og vårt mediesamfunn, tolket igjennom hans 1945-perspektiv, er kilde til artige øyeblikk. Presentasjonen av hovedpersonens vokabular er godt gjennomført – vi blir stadig minnet om hva som var førerens verdensbilde og de personer og steder som var viktige for han den gang da. Referansene sys sammen med Hitlers stadig økende forståelse av dagens Tyskland og de tekniske nyvinninger som nå står til hans rådighet. Han stilles overfor moderne valg ala hvilken ringetone og e-postadresse han skal ha, og fikser det på en riktig så underholdende måte. Alt i alt er det en del å le av her, kanskje aller mest i starten da samfunnsforståelsen er på sitt laveste.

Den alvorlige siden av denne romanen er selvfølgelig «hva hvis»-perspektivet – en problematisering av vår egen tids evne til å handskes med det hatske og totalitære. Hitlers taler og bisarre oppførsel tolkes av de han treffer i et ironiens lys og blir dermed ufarliggjort, noe som muliggjør at førerens ferd fortsetter opp og fram.

Vermes henter inspirasjon fra spenningslitteraturen – stadig etterspørres Hiters «egentlige navn» og hans identifikasjonspapirer, og jeg sitter og tenker at nå stopper det opp, nå avsløres han. Hitler svarer gjerne med et bisarrt raseriutbrudd eller en opp i dagen ærlighet og den påfølgende ironisk tolkning at dette gjør at henvendelsens potensielle alvorlighet avblåses, og han beveger seg videre.

Jeg ble minnet på Abo Rasuls (Matias Faldbakken) misantropi-trilogi da jeg leste Han er her igjen. Husker godt da jeg, sittende i en full togvogn, startet på Abo Rasuls The Cocka Hola Company og så godt det lot seg gjøre holdt tilbake latteren og sjokket over hva som faktisk gikk an å skrive. Vermes er ikke like drøy, men han spiller på en del av de samme strengene som Abo Rasul.

Mot slutten av Han er her igjen ble det hele mer alvorlig og ga mer til ettertanke, noe som passet bra. For det er utvilsomt en alvorlig undertone i det forfatteren vil videreformidle – en advarsel om ikke å le bort alt det ekstreme vi serveres, og isteden våge å ta det ekstreme på alvor og bedømme det deretter. Det blir interessant å se hva Vermes får til etter denne solide roman-debuten.

%d bloggers like this: