– Dette er antagelig den siste gangen vi møtes. Har du som har levd lenge et råd til meg, som er yngre? Stort eller lite, kanskje bare et lite tips på veien. Noe du vet nå, som du skulle ønske at du visste da du var yngre.

– Oj! Et råd, sier du? Må være et godt råd, da. Ellers er det vel ikke noe mening i det. (…) Nei, jeg vet ikke om jeg har et godt råd, dessverre. Du vet det viktigste du, er en forstandig kar. Nei, hva kunne det være?

Vi gikk bort fra den lille røde stua, mot dammen.

– De er så vakre, vannliljene. Jeg har alltid likt de spesielt.

Han smilte i det hvite skjegget. Bestefaren jeg ikke har.

– Hvordan har det seg at dere kjøpte dette stedet? Jeg mener – det er kjempefint her, virkelig, men hadde ikke dere ei stor hytte på Hvaler som dere solgte? Jeg har aldri vært der ute, men er ikke hytte der liksom det ypperste?

– Jo. De sier så.

Gammelmannslangsomt snudde han seg og så bort på mamma og Sigrid som satt i de solide hagemøblene på plattingen ved inngangspartiet til hovedhuset. Dette var mer enn ei hytte. Det var et lite tun, flere små hus og en liten låve. Alt rødmalt. Her hadde noen levd tett på hverandre en gang, på denne husmannsplassen, levd av det de dyrket, kanskje hatt ei ku og noen høner. Poteter. Gulrøtter. Bær? Lenge siden, men likevel ikke. På plaketten på husveggen stod det at de siste fastboende reiste i 1967.

Var det for personlig å spørre om salget av den hytta? Kanskje det var en opprivende familiekonflikt knyttet til den, noe de hadde forsøkt å glemme, som jeg nå hadde fått opp i dagslyset igjen. Det var dumt av meg å spørre. Hvorfor skulle han ellers ha dratt sånn på det?

– Den hytta du nevner var ikke så stor, men den var gammel og krevde for mye vedlikehold. Det er værhardt der. Det står på fra havet. Den lå veldig utsatt til. Bølgene kunne slå inn på hyttevinduene når det virkelig blåste opp. Treverket råtner opp på få år. Jeg kan male litt, og skifte ut et vindu, men ikke legge om et helt hyttetak eller panelet på en hyttevegg. Det er for mye for meg, for mye for oss, skulle jeg ha sagt, for hun er fabelaktig til å hjelpe til, men nå blir vi så raskt slitne. Vi klarer ikke så mye. Alderen spiser en opp. Derfor solgte vi hytta. 33 år eide vi den. Det er mange fine somre, det. Nå er vi her.

– Så rådet ditt er å tilpasse seg?

– Jeg vet ikke helt om jeg følger deg nå.

– Som dere tilpasset dere, alderdommen som du sier, solgte hytta fordi det ble for mye å vedlikeholde, og kom hit. Det kan være rådet ditt til meg, ikke sant?

– Nå vil de at vi skal komme, der borte, så la oss, men ja, det kan være noe i det. Tilpass deg, ja. Og hør på kroppen din. Kjenn etter hva du klarer, og ikke overdriv. Nå ble det mange råd her, men du skjønner tegninga. Og spis frokost!

– Er det med frokost noe du har satt spesielt pris på nå, som pensjonist? Ta seg god tid ved kjøkkenbordet?

– Nei, frokost, altså, dette har jeg fra mora mi skjønner du – frokost det er det du går på resten av dagen, og ved et glipptak på startstreken så henger du litt etter resten av dagen. Hun var glad i langrenn, forresten, mora mi. Mange referanser til skisport i min oppvekst. Men hva sier du – skal vi ta litt mer kaffe sammen med damene?

Advertisements