Soundtrack: Big Bang, Edendale.

Vi besøkte et lite sted på vestlandet, det var sommer, vi var der kun fordi det var et praktisk sted å overnatte på vei til og fra målet for turen. Det var fjord, fjell, ferjer, snirklete veier, turister som strakk på beina. Det var sommer i Norge. Dagen tok ikke slutt. Mennesker var på steder hvor de helt tydelig ikke var til vanlig. Noe var som om det ikke pleide, men likevel akkurat slik det skulle være.

På kvelden gikk jeg en liten tur fra det koselige hotellet. Først gikk jeg bort til campingplassen hvor det ble flagget til støtte for de lokale fotballheltene, så snudde jeg og gikk ned til sentrum og videre til brygga, deretter langs veien forbi en bensinstasjon, noen mindre industribygg og kontorbygg, bort til et bygg som virket å huse eldreboliger. Det var stille på en imøtekommende måte som det kun kan være om sommeren. Fjorden. Fjellene liksom skrek i sin voldsomhet, i kontrast til vannet, det var spesielt tydelig for meg som ikke er vant til et slikt landskap.

Ved det jeg altså tror er et sted for bygdas eldre, var det bygd et fint uteareal med lekeplass, gangsti ned til fjorden, benker som vendte mot fjorden, trær som rammet inn lekeplassen. Noen få satt på benker, de hadde med sykler, trolig lokale. Jeg satte meg på en benk litt unna de andre. Ryggen mot bygdas sentrum, blikket mot fjorden. I alt det vakre føltes en form for klaustrofobi. Fjellene rammet inn bygda, pakket den tett inn, gjorde sentrum lite og kompakt, satte fysiske grenser for hvor de kunne bygge og bo her.

Jeg så ei ferje langt der ute, den krysset fjorden, var på vei til denne sida. Jorda var delt opp her. Stengt av. Vi lappet på det med båter som fraktet mennesker og biler. Det var så uvant, det var så tungvint. Hvordan klarer de seg her? Jeg som inntil da hadde vært som forhekset av det lille stedet, jeg som hadde sagt til reisefølget at hit ville jeg vende tilbake, jeg som hadde følt at den rolige sommerkvelden var så deilig akkurat her. Nå så jeg at dette var så tungt, så vanskelig, i vinterhalvåret, kaldt å vente på kaia, bussbytte, kanskje steinskred og avstengte veier inn, alt var plutselig så vanskelig.

Selvfølgelig var det flere andre veier ut. Det gikk båt og vei hit og dit, stedet ville ikke bli innestengt. Det var ikke så vanskelig. Jeg tok feil og var negativ.

De andre på benkene hadde visst gått uten at jeg hadde lagt merke til det. Hvor mange var klokka? Kanskje snart ti. Buss herfra i morgen klokken åtte. Frokost, pakke sekken, gå hundre meter ned hovedgata og sette seg på bussen, et par timer inn til byen.

Vi hadde hørt historier om hvordan livet var på gårder oppe i fjellsida før i tida. Et sted bandt de fast barna i tau for at de ikke skulle falle utfor når de lekte. Utrolig, utrolig. Alle fjellgårdene var brukt til feriering nå. En forening passet på at de ble vedlikeholdt. Det var verdi i å ta vare på det som var hverdag. Nå bodde folk her nede ved fjorden isteden. Utvikling. Apene kom ned fra trærne. Ting endrer seg. Buss korresponderer med ferje her. Og buss korresponderer med en annen buss. Flere bussbytter. Kan ikke vente da. Har ikke hele dagen. Det må være slik. Skal på skole og jobb. Ikke altfor stort tilbud i ei bygd som dette. Lignet slik sett stedet jeg kommer fra – få folk, man må ut for å få til noe – men likevel ikke, det fysiske er så forskjellig.

Fjellveggen bak hotellet, rett opp, rett føkkings opp bak husa. Det var litt av et sted.

Reklamer