You are currently browsing the category archive for the ‘Litteratur’ category.

f127-l

«Jeg skriver alt dette som et forslag, for å se hva slags effekt det vil ha … hvis den er positiv, tar jeg neste steg» (s 53).

Jeg tror det var i Karl Ove Knausgårds Min Kamp 6 at jeg først hørte om Witold Gombrowicz og hans dagbok. Jeg kjøpte den, startet å lese, men la den snart bort. Gombrowicz er opptatt av forfattere jeg ikke har kunnskap om. Han kritiserer de og jeg har ikke forutsetninger for å forstå. Det hele ble frustrerende. Bokryggen har jeg sett på mange ganger siden da. Den har liksom stått der og forsøkt å komme i kontakt med meg – insistert på at jeg skulle gi den et forsøk til. Da jeg nylig leste ferdig Svik 1938 og ikke hadde noen bøker tilgjengelig som jeg umiddelbart ønsket å starte på, ble det til at jeg plukket Dagboken 1953-1958 frem og forsøkte å gjenoppta lesingen. Det gikk bedre denne gangen. Så oppdaget jeg at Geir Gulliksen har skrevet et slags etterord, og det burde ha stått først, som en hjelp og inspirasjon før leseren tar fatt på selve dagboken.

Gulliksen skriver inspirerende om problemer med lesingen av Gombrowicz. Han har forsøkt å lese Dagboken 1953-1958 litt og litt, over tid. Gulliksen peker også på at vi bør forstå Dagboken 1953-1958 i lys av Gombrowicz’ livssituasjon: fra priviligert familie i Polen til liv i eksil under begrensede kår i Argentina med en jobb han ikke trivdes i. En frustrerende livsutvikling, uten tvil. Og så har vi elementet med seksuell søking. Det er som om Gombrowicz forsøker å grave seg ut ved hjelp av skrivingen. Alt han skriver er ikke interessant, noe av det er fullstendig uinteressant, men helheten er en manns kamp med sin egen tilværelse. Lesingen gir mye mer mening for meg nå, etter at jeg har sett Gulliksens perspektiv. Det er lettere å gå fremover.

Svik 1938

Jeg vet så lite om Finland, sett i forhold til det jeg vet om og føler tilknytning til når det gjelder Danmark og Sverige. Det er på høy tid å lære mer om Finland, som på tross av å være et av våre naboland oppleves som fremmed. Kanskje er språket den største terskelen. Finsk er så annerledes, så distansert fra måten dansker, nordmenn og svensker kan møtes og i hvert fall til dels gjøre seg gjensidig forstått. Dessuten virker finnenes lynne mørkt og dystert.

Første steg på veien for å lære mer om Finland ble å stifte et for meg nytt forfatterbekjentskap; Kjell Westö. På innsiden av omslaget til Svik 1938 presenteres Westö som «en av de fremste finlandssvenske forfatterne.» Jeg visste ikke en gang at finlandssvensk var et etablert begrep, selv om jeg visste at en del finner kan snakke svensk. Det ligger kanskje en overgang i det begrepet finlandssvensk, hvor det skandinaviske møter det russisk-pregede finske.

Svik 1938 fortelles på en interessant måte. En av hovedkarakterene, sekretæren Matilda Wiik, har flere identiteter. Disse identitetene oppfatter jeg at peker på ulike sinnstemninger og opplevelser i livet hennes, og de setter opp bokas hovedkonflikt; det som skjer i bokas nåtid, som er 1938, og hendelser under og etter den finske borgerkrigen som fant sted 20 år tidligere. Dette skaper visse utfordringer for meg som leser ettersom de ulike identitetene omtales med egne navn, og forfatteren forutsetter at jeg på egen hånd oppfatter relasjonene mellom identitetene og hvordan de passer inn i historiens løp. Det er også flere tilfeller av uklar fremstilling av andre karakterers identiteter, hvor fornavn, etternavn og kallenavn brukes om hverandre, og ett tilfelle hvor spenningen mot slutten bygges opp av en skjult identitet. Westö krever definitivt noe av meg som leser. Jeg må være oppmerksom og finne ut av en del på ting som står mellom linjene. Han gir gode fremstillinger av sekretær Matilda Wiik, hennes arbeidsgiver advokat Claes Thune, og de sosiale lagene de to befinner seg i.

Felles for Wiik og Thune er ensomhet. Thunes kone har gått fra ham, til fordel for en av hans beste kamerater. Wiiks mann forlot henne plutselig og hun har ikke hørt fra han på flere år. De arbeider sammen på det lille advokatkontoret hvor det kun er de to, og omgås på en måte som er tydelig rollestyrt. Det å opptre korrekt er viktig. De er ikke dus – de opptrer for hverandre i rollene advokat og sekretær. De takler sin ensomhet ulikt. Hun forsøker å skjule sin ensomhet ved å insistere på at det er «fru Wiik, ikke frøken». Hans ensomhet er tydeligere, at kona gikk fra han vet folk om. Han insisterer på at skilsmisseprosessen skal gå sin langsomme gang. Det å takle dette på en ordentlig måte er viktig for advokaten. Det er i det hele tatt ikke stort å skjule for hans del, gitt hans solide sosiale status – det er tilsynelatende kun et tidsspørsmål før han finner seg et nytt koneemne, slik en av hans bekjente omtaler det.

Beskrivelsene av livet i fangeleire i forbindelse med borgerkrigen 20 år tidligere, er vonde å lese. Matilda Wiik er fortsatt sårbar. Hun forsøker å komme seg videre, og er stolt over å ha kommet seg såpass opp og frem i samfunnet at hun nå er advokatsekretær. Minnene fra lidelser og misbruk i fangeleirene forstyrrer hennes imidlertid fortsatt. Hun var på den røde siden, den sosialistiske, i borgerkrigen, selv om det forblir usagt hvilken rolle hun spilte under krigshandlingene. Det er heller ikke så viktig. Måten de hvite, dvs. de konservative og borgerlige, drev fangeleirene og misbrukte sin makt overfor de røde, har satt spor i henne, og dette er kjernen i fortellingen. Ting som har skjedd preger våre liv, preger hvem vi blir. Ved en tilfeldighet bringes de gamle lidelsene til overflaten ved et møte med en av overgriperne fra fangeleiren, og Matilda Wiik stilles i en vanskelig situasjon.

Mot slutten får fortellingen økt spenning, og endrer noe form i retning av en thriller. Inntil da har beskrivelsene av hverdagslivet i fredfylte men klassedelte Helsingfors dominert, krydret med tilbakeblikkene til borgerkrigen og karakterenes vurderinger av den konfliktfylte situasjonen lenger sør i Europa knyttet til Hitler-Tysklands aggressivitet og syn på ulike folkegrupper. En av Thunes nærmeste kamerater er jøde, og igjennom det bekjentskapet får vi belyst det voksende hatet basert på rase. Westö problematiserer dette på en måte som vi alle bør kunne relatere til, og jeg leser han som advarende på en klok og historisk basert måte.

Er Svik 1938 en god bok? Absolutt. Westö forteller på en interessant måte og det er en viktig og lite kjent del av historien til vårt naboland som belyses. Jeg vil grave dypere i forståelsen av Finland og lese flere av hans bøker i tiden som kommer.

Hvorfor opplever jeg at Knausgårds beskrivelser av hverdagsliv i Min Kamp er så bra?

  • Gjenkjennelse: dagligdagse aktiviteter.
  • Gjentakelse: nesten meditativt, rytmisk, skaper ro, ufarlig.
  • Ønske om å forstå en stor forfatter: hvordan han fungerer og hva som er hemmeligheten i arbeidsprosessen.

I utformingen av tekster vil forfatterens kulturelle forståelse skinne igjennom og etterlate seg spor. Når vi leser kan vi utfordre oss selv til å lete etter hint i bl.a. begrepene og rollene som er tatt i bruk. Vær en aktiv og nysgjerrig leser! Les et mindre utdrag først én gang, stopp så og tenk igjennom hva som kan ligge bak. Les så utdraget for andre gang med din hypotese i mente og gjør så opp status. Ikke bruk for lange utdrag av gangen, da er det lett at vi mister fokus. Kanskje ser du mønster i hvordan forfatteren fremstiller seg selv eller andre. Kanskje er det spesielle ladede ord som gjentas. Hvorfor er teksten blitt slik? Hvilken samfunnsforståelse trekker forfatteren på? Vil du ha enda en utfordring kan du tenke igjennom hvordan din analyse av teksten kan tenkes å peke på din egen kulturelle balast.

 

Klassekampen hadde 19. mai på trykk et intervju med den danske forfatteren Peter Høeg («Den stille pike», «Frøken Smillas fornemmelse for snø»). Han snakker bl.a. om det å få idéer.

«Hvis vi sier at mennesker både har en rasjonell, mental side og en mer ubevisst, irrasjonell side – så kommer ideene til meg gjennom den siste kanalen: Et øyeblikks uoppmerksomhet eller avslapning, og så skjer det. Jeg reiser meg for å skru ned lyden på fjernsynet, og plutselig ankommer to hovedpersoner og tre kapitler. Og det er ikke så morsomt som det høres ut. For det rommer også et element av tvang. Jeg må skrive for å få strukturert alt det materialet som presser seg på, sier han.»

 

%d bloggers like this: