You are currently browsing the category archive for the ‘Underholdning’ category.

Interessant bidrag i Aftenposten om TV-seriers økte status.

Jeg har tenkt litt på dette med fascinasjon for serier, og om hvordan dette kan henge sammen. Kan det ha å gjøre med fortellermåter og en post-moderne hyllest av selvreksjon?

Jeg har som så mange andre spesielt sansen for The Sopranos. The Wire og Six Feet Under er forresten også gode serier. Etter at jeg fikk øynene opp for The Sopranos for kanskje 5 år siden – noe som førte til at jeg nå eier så godt som alle episodene på DVD og har sett de fleste episodene 3, 4 ganger – har min oppfattelse av filmer endret seg. Dette tror jeg har noe å gjøre med måten seriene forteller på, og hvordan jeg er blitt sosialisert inn i å like 50 minutters-bolker med underholdning, og ikke filmers lengre (men likevel kortere) fremstillingsform.

Gode serier formidles over lange tidsspenn, i motstning til filmers umiddelbare introduksjon, fortelling og avslutning. Alt trenger ikke å sies raskt lenger, og det liker vi. Gjerne flere år av livene våre som seere går med til å bygge opp kunnskap, bevissthet og fascinasjon – vi trenger å bli godt kjent med seriens miljøer og karakterer. Det har gått så langt for min egen del at filmers fortellerform ikke tiltaler meg lenger. Jeg ser ned på det å fortelle en historie på 2 timer. Det føles unødvendig forhastet, ja rett og slett fordummende. Jeg takler ikke lenger å se filmer. Jeg har blitt sosialisert til å foretrekke serienes episoder. 50 minutter med TV-underholdning oppleves nå av meg som en naturlig og selvsagt måte å formidle på. Forutsetningen er selvsagt at disse 50 minuttene inngår i en større sammenheng.

Det paradoksale er at jeg på tross av at jeg ikke lenger er i stand til å nyte en film på 2 timer, noe jeg altså tror skyldes en tilvending til serienes natur, gjerne tar meg selv i å se 2, ja til og med 3 episoder av 50 minutter på rad. DVDen ligger i spilleren, det er ennå ikke leggetid, derfor ser jeg liksågodt en episode til. Plutselig har jeg tilbragt nesten 3 timer i New Jersey sammen med Tony Soprano. Den tiden opplever jeg alltid som rask, jeg kjeder meg aldri i hans selskap.

Altså er det ikke tiden det tar som er feil, men isteden noe annet. Jeg tror det har å gjøre med måten det fortelles på. Jeg ønsker som selvtitulert fan av The Sopranos å se episoder som inngår i en større helhet, jeg ønsker at de 50 neste minuttene ikke skal være frittstående, men kun et lite innspill i en stor, stor sammenheng. Og den sammenhengen vil jeg utforske.

At jeg nå foretrekker TV-underholdning i doser av 50 minutter har altså ikke å gjøre med at jeg ikke klarer å ta inn over meg mer der og da. Det er isteden det at fortellerformen til favorittserien nå føles så naturlig. Det er tilsynelatende riktig med en avslutning etter i underkant av en time. Dette har jeg blitt lært opp til. Jeg har blitt sosialisert inn i rollen som serie-elsker. Jeg har blitt det serien vil at jeg skal bli: Episoden er over, det føltes tilfredsstillende som seer å ha fått enda en brikke på plass – nå ser jeg bittelitt mer av helheten.

Helhet er viktig i denne sammenheng. Vi streber etter oversikt. Virkelig nytelse av The Sopranos tror jeg kun vi som har fulgt serien over tid kan oppnå. Vi har lært å kjenne karakterenes kompleksitet, og dette vanskelige og tvetydige verdsetter vi. Vi husker dengang han gjorde det mot han – vi kjenner til de små sidehistoriene og vi kan knytter dette til den scenen vi ser akkurat nå. Vi analyserer mens vi blir vist noe, og det tror jeg er noe av svaret på hvorfor serier fenger og har fått høyere status: Vi vil forstå oss selv som tenkende, oppegående, analyserende. Vi vil forstå oss selv som noen som er i stand til å forstå, noen som kan trekke slutninger basert på informasjon som ikke er tilgjengelig kun her og nå. Og så vil vi nyte vår egen hjernes prosesser mens dette pågår. Det er selvrefleksiv masturbering – vi pleier våre egoer gjennom å forstå oss selv som analyserende serie-elskere.

Dette kan ha å gjøre med en post-moderne rastløshet og søken etter identitet. Vi spør oss selv hvem vi er. Referanserammene der ute er nå blitt så få, derfor vender vi isteden blikket innover og funderer. Og funderer. Og funderer. Igjennom å se seg selv som en tilhenger av kvalitetsserier, kan hodet heves ettersom selvbildet vokser: «Jeg forstod den scenen, fordi jeg kjenner Tonys historie, jeg husker dengang da…» osv.

Mindre ekspolosjoner, mer psykoanalyse. Langsomt, langsomt. Jeg tror vi opplever seriene som så tilfredsstillende fordi vi blir en del av opplevelsen. Det er ikke lenger i TV-underholdningen gitt hvordan karakterene vil reagere, en slik fortellerform opplever vi som utdatert, som for nær den klassiske amerikanske film-tradisjonen. Nå er det isteden kompleksiteten som utfordrer oss til å gjøre serien bra – først ved å «holde ut» i form av å se mange nok episoder til å få en tilstrekkelig høy kulturelle kapital, og deretter igjennom tolkning på bakgrunn av vår kunnskap om tidligere hendelser i serien. At veien er lang sier naturligvis noe om vår forståelse av de som liker slike serier – som noen som har en voksen form for tålmodighet. Når vi vel har kjennskapen som trengs og basert på det kan nyte serien igjennom analyse, føles det godt fordi vi dermed kan se på oss selv som reflekterte individer.

(Foto: hbo.com)

Advertisements
%d bloggers like this: