You are currently browsing the tag archive for the ‘nazisme’ tag.

Image

Han er her igjen, av tysk-ungarske Timur Vermes. Satire og samfunnskritikk hvor det sentrale spørsmålet er: Hva ville skjedd dersom Adolf Hitler våknet opp i dagens samfunn?

Det blir en fornøyelig og fascinerende reise for leseren. Tross hovedpersonens bagasje tok jeg meg selv i å sitte og heie på Hitler der han snublet seg opp og fram. Han er en hysterisk umusikalsk underdog-type som man bare vil se hvordan det går med videre. Hitlers betrakninger av moderne duppedingser og vårt mediesamfunn, tolket igjennom hans 1945-perspektiv, er kilde til artige øyeblikk. Presentasjonen av hovedpersonens vokabular er godt gjennomført – vi blir stadig minnet om hva som var førerens verdensbilde og de personer og steder som var viktige for han den gang da. Referansene sys sammen med Hitlers stadig økende forståelse av dagens Tyskland og de tekniske nyvinninger som nå står til hans rådighet. Han stilles overfor moderne valg ala hvilken ringetone og e-postadresse han skal ha, og fikser det på en riktig så underholdende måte. Alt i alt er det en del å le av her, kanskje aller mest i starten da samfunnsforståelsen er på sitt laveste.

Den alvorlige siden av denne romanen er selvfølgelig «hva hvis»-perspektivet – en problematisering av vår egen tids evne til å handskes med det hatske og totalitære. Hitlers taler og bisarre oppførsel tolkes av de han treffer i et ironiens lys og blir dermed ufarliggjort, noe som muliggjør at førerens ferd fortsetter opp og fram.

Vermes henter inspirasjon fra spenningslitteraturen – stadig etterspørres Hiters «egentlige navn» og hans identifikasjonspapirer, og jeg sitter og tenker at nå stopper det opp, nå avsløres han. Hitler svarer gjerne med et bisarrt raseriutbrudd eller en opp i dagen ærlighet og den påfølgende ironisk tolkning at dette gjør at henvendelsens potensielle alvorlighet avblåses, og han beveger seg videre.

Jeg ble minnet på Abo Rasuls (Matias Faldbakken) misantropi-trilogi da jeg leste Han er her igjen. Husker godt da jeg, sittende i en full togvogn, startet på Abo Rasuls The Cocka Hola Company og så godt det lot seg gjøre holdt tilbake latteren og sjokket over hva som faktisk gikk an å skrive. Vermes er ikke like drøy, men han spiller på en del av de samme strengene som Abo Rasul.

Mot slutten av Han er her igjen ble det hele mer alvorlig og ga mer til ettertanke, noe som passet bra. For det er utvilsomt en alvorlig undertone i det forfatteren vil videreformidle – en advarsel om ikke å le bort alt det ekstreme vi serveres, og isteden våge å ta det ekstreme på alvor og bedømme det deretter. Det blir interessant å se hva Vermes får til etter denne solide roman-debuten.

Advertisements

Jeg er utdannet sosiolog og synes møter mellom mennesker er spennende. Med det som utgangspunktet forundrer det meg at så mange folk som arbeider med litteratur har så sterke motforestillinger til at Norsk Litteraturfestival inviterte David Irving til å holde fordrag. Hva er litteraturen uten det mellommenneskelige? Og like fullt: hva er litteraturen uten individets indre kamp med seg selv?

Hvordan er dette relevant for debatten rundt invitasjonen av Irving? Jeg tenker at forfattere, forleggere og folk med lignende beskjeftigelser først og fremst burde være  nysgjerrige overfor en såpass annerledes person med såpass annerledes meninger som Irving. Hvorfor det? Fordi deres virke bygger på mennesker som ser innover og utover – mot andre og mot selvet. Jeg tror at møtet med Irving ville ha blitt interessant, hvis man klarte å se bort i fra at de fleste av oss er uenig med han når det gjelder endel historiske hendelser. Eller kanskje det er motsatt: kanskje det er nettopp med bevissthet om hans annerledeshet at møtet ville ha blitt interessant. Kanskje jeg villedes av all motviljen overfor de som mener noe annet enn massene – enn de rådende forestillingene av hva som drepte jøder i nazistenes konsentrasjonsleire.

Jeg tror jeg kunne lære noe av Irving. Kanskje ikke historie-faglig sett, men isteden sosiologisk/psykologisk. Mer presist: jeg tror jeg kunne ha lært noe av møtet med Irving. Jeg vet svært, svært lite om Irving og det han mener, men jeg merker at debatten rundt invitasjonen av han har utløst et ønske om å lære mer. Hva mener han egentlig? Hvordan henger hans verdensbilde sammen? Hvordan kan han forstås? Og jeg tror at den nysgjerrigheten kan være nyttig, selv om jeg ikke tror et sekund på at jeg ville endre mine forestillinger om jøder, nazisme og denslags. Eller…

Det å utfordres må vi se på som noe positivt. Alltid. Når det bobler opp en motvilje mot det å forholde seg til noen og noe som er annerledes enn oss selv, så blir det hylende paradoksalt i en kontekst av litteratur, forfattere, forleggere og ytringsfrihet – gitt det som dette og disse bygger på.

Forlegger Anders Heger spør retorisk i dagens Aftenposten: «Hva hvis temaet hadde vært vold? Ville de invitert en terrorist?» Jeg skulle ønske de gjorde det, hvis så var. Det ville hatt potensiale til å bli en lærerik debatt for flere parter.

(Foto: vg.no)

%d bloggers like this: