You are currently browsing the tag archive for the ‘ytringsfrihet’ tag.

Jeg er utdannet sosiolog og synes møter mellom mennesker er spennende. Med det som utgangspunktet forundrer det meg at så mange folk som arbeider med litteratur har så sterke motforestillinger til at Norsk Litteraturfestival inviterte David Irving til å holde fordrag. Hva er litteraturen uten det mellommenneskelige? Og like fullt: hva er litteraturen uten individets indre kamp med seg selv?

Hvordan er dette relevant for debatten rundt invitasjonen av Irving? Jeg tenker at forfattere, forleggere og folk med lignende beskjeftigelser først og fremst burde være  nysgjerrige overfor en såpass annerledes person med såpass annerledes meninger som Irving. Hvorfor det? Fordi deres virke bygger på mennesker som ser innover og utover – mot andre og mot selvet. Jeg tror at møtet med Irving ville ha blitt interessant, hvis man klarte å se bort i fra at de fleste av oss er uenig med han når det gjelder endel historiske hendelser. Eller kanskje det er motsatt: kanskje det er nettopp med bevissthet om hans annerledeshet at møtet ville ha blitt interessant. Kanskje jeg villedes av all motviljen overfor de som mener noe annet enn massene – enn de rådende forestillingene av hva som drepte jøder i nazistenes konsentrasjonsleire.

Jeg tror jeg kunne lære noe av Irving. Kanskje ikke historie-faglig sett, men isteden sosiologisk/psykologisk. Mer presist: jeg tror jeg kunne ha lært noe av møtet med Irving. Jeg vet svært, svært lite om Irving og det han mener, men jeg merker at debatten rundt invitasjonen av han har utløst et ønske om å lære mer. Hva mener han egentlig? Hvordan henger hans verdensbilde sammen? Hvordan kan han forstås? Og jeg tror at den nysgjerrigheten kan være nyttig, selv om jeg ikke tror et sekund på at jeg ville endre mine forestillinger om jøder, nazisme og denslags. Eller…

Det å utfordres må vi se på som noe positivt. Alltid. Når det bobler opp en motvilje mot det å forholde seg til noen og noe som er annerledes enn oss selv, så blir det hylende paradoksalt i en kontekst av litteratur, forfattere, forleggere og ytringsfrihet – gitt det som dette og disse bygger på.

Forlegger Anders Heger spør retorisk i dagens Aftenposten: «Hva hvis temaet hadde vært vold? Ville de invitert en terrorist?» Jeg skulle ønske de gjorde det, hvis så var. Det ville hatt potensiale til å bli en lærerik debatt for flere parter.

(Foto: vg.no)

Her kommer noen tanker om debatten etter Solstads artikkel «Om ytringsfriheten» i Samtiden. På nettet summet det virkelig en stund, og nesten utelukkende var de som ytret seg kritiske: Solstad var en elitistisk kommunist, han ville begrense (evt avskaffe) ytringsfriheten, han unnlot å inkludere nødvendige internasjonale og historiske perspektiver, han omtalte blogging uten å vite hva han snakket om osv. Kritikken har noe for seg, men alt treffer ikke.

Først vil jeg ta for meg en paradoksal illustrering av det jeg oppfatter som et av hovedpoengene til Solstad. Deretter skriver jeg litt om det å faktisk kjenne til det man snakker om, og om det å tolke artikkelen i ulike perspektiv. Til slutt vanker det litt pepper til Solstad for utspill om blogging, og en oppfordring fra min side om at forfatteren i tiden som kommer utelukkende bør bidra i form av tekster, og ikke tale.

1. Selvoppfyllende profeti

Solstad var ifølge min analyse bekymret for frekvensen av ytringer som slynges ut i offentligheten. Han var kritisk til et bortfall av noe vi kan omtale som redaktøransvar – noe jeg tolket som å ha med selvsensur å gjøre: Det er individuet terskel for å ytre seg som har blitt for lav, og kombinert med vårt samfunns hyllest av nettopp individets rett til å bidra med ytringer, skapes en overflod av triviell kommunikasjon.

Dette mener jeg bør tolkes sammen med bevisstheten om Solstads tanker om ny teknologi parret med ytringer i offentligheten, herunder blogging, noe som kom fram i intervjuet med Dagbladets Andreas Wiese. Det er her forhåpentligvis noen følger meg på teorien om debatten som en selvoppfyllende profeti: Det mange med meg oppfatter som et positivt og potensielt meget viktig demokratisk verktøy – nettbasert kommunikasjon, herunder blogging – kokte (i mangel av et bedre begrep) i en kort periode etter Samtiden-artikkelens utgivelse over av kritikk mot det som i manges øyne er et angrep på retten til å ytre seg.

Paradoksalt nok provoserte en artikkel som kritiserer en fremvoksende kultur for ytringsforsøpling, frem en hissig strøm av nettopp forenklet ytringsforsøpling. Kort forklart illustrerte kritikken mot Solstads artikkel det jeg leser som ett av forfatterens hovedpoeng; en moderne, manglende form for selvsensurering. Hopp, sa Solstad, og nett-debattantene hoppa.

Men ser noen av kritikerne det slik? Jeg vet ikke. Jeg innser at en forutsetning for å følge meg her samtidig har å gjøre med min forståelse av for lave terskler for ytringer, og den tolkningen har så vidt jeg kan se ikke vært særlig fremtredende i andres analyser. Kanskje vil kritikerne imøtegå dette med å poengtere hvor potensielt viktig den nye elektroniske kommunikasjonsplattformen vi nå befinner oss i er – demokratisk sett. Ironisk nok er jeg ikke uenig i det (dette er ikke lett!) Mer om det senere.

2. Perspektiv og lesning

Over til en annen type kritikk (bl.a. fremsatt i Aftenposten av den vanligvis så skarpe Nina Witoszek): Solstad bommer visstnok fordi historisk sett har forfattere og andre med sterke meninger blitt forfulgt. Jeg er ambivalent overfor denne kritikken: Den har selvfølgelig noe for seg, gitt både et historisk og et moderne, globalt perspektiv. Ting henger sammen, og vi bør selvfølgelig ta lærdom av historien. Kritikken svikter dog hvis man legger til grunn en nøyaktig lesning av Solstads artikkel. Til Klassekampen sier Samtiden-redaktør Cathrine Sandnes det slik:

«Solstad skriver eksplisitt at han er for ytringsfrihet i alle land, men at hans essay tar for seg ytringsfrihet i Norge, her og nå, i denne gitte situasjonen. Likevel spør kritikerne: Hva med Burma? Hva med Kina? Dette har han jo allerede svart på!»

Sett i et internasjonalt perspektiv stiller jeg meg sammen med de som kritiserer Solstads artikkel, men slik Solstad selv har ment bidraget – i en nasjonal samtidskontekst – mener jeg han bør høste applaus.

I intervjuet med Sandnes vektlegger Klassekampens journalist kritikk av tolkningsperspektivene: «- Skyldes svak lesning», lyder tittelen. Her er det viktig å være oppmerksom og bevisst, Sandnes og Klassekampen: Ved en slik fremstilling heller dere bensin på bålet i forhold til de som mener Solstad fremstår som elitistisk. At dette kommer fram i det mediumet som ligger Solstads politiske preferanser nærmest, gjør det bare enda verre. Jeg syns jeg hører dem: «Skal de bestemme hvordan vi skal lese tekstene også nå?»

På den annen side har Sandnes slik jeg ser det et betydelig poeng, og det er hvordan debatten preges av en mildt sagt løs tolkning av det dette springer ut fra, nemlig Solstads artikkel. Man kan selvfølgelig lese tekster som man vil, men et minstekrav bør være at man faktisk har lest det før man senere forsøker å kommentere. Jeg sitter etter å ha lest mang en reaksjon på artikkelen, igjen med inntrykket at så godt som ingen av debattantene kjenner originaltekstens kompleksitet (evt at de ikke ønsker å forholde seg til kompleksiteten). I Klassekampen-intervjuet sier forøvrig Sandnes at Trond Giske overfor henne tilstod at han hadde kommet med referanser fra Solstads bidrag, uten å ha lest hele teksten. Slikt er flaut.

3. Om forfeilet blogg-kritikk, og om taktiske måter å delta i offentligheten

Der Solstad svikter, er i avfeiingen av blogg-mediumets potensiale. Dette kommer til uttrykk i det mye refererte intervjuet med Dagbladets Wiese. Kommentarene om at han ikke har lest en blogg i sitt liv, og aldri kom til å gjøre det, var dumme. Dette skadet hans agenda ved at det gav flittig gjenbrukt ammunisjon til kritikk-kåte bloggere. Skal man nå igjennom til kritikere som befinner seg dypt nede i skyttergravene må man være mer presis enn som så. Solstad holdt kjeft i nesten enhver anledning ellers etter offentliggjøringen av artikkelen, men her kostet et øyeblikks ubetenksomhet hans sak dyrt. (Forøvrig er dette et eksempel på en «tapt» selvsensuring fra forfatterens side, jmf at han sier til Wiese at han kjemper med å legge bånd på seg selv.)

I fremtiden bør Solstad gi enda færre intervjuer enn nå, ja han bør rett og slett utelukkende uttrykke seg i offentligheten igjennom skriftlig materiale. For der er han en gigant. Snakke kan mange bedre enn han, og journalisters vinklinger kan ingen sikre seg mot. Når de redaksjonelle fortolkningene er gjort, vil nettets debattanter deretter gladelig rive deg i stykker – spesielt hvis du gir de grunner til det ved å provosere de direkte. Omfattende og langsomt fremsatte samfunnsanalyser har alltid vært Solstads styrke. Kanskje han har lært noe av det han har vært igjennom etter offentliggjøringen av artikkelen. Blogging forstår han seg ikke på, og det er trist. Det var i ukjent farvann han gikk på grunn.

Her følger noen tanker om Dag Solstads artikkel «Om ytringsfriheten» i Samtiden nr 2, 2008.

Solstad skiller privat og offentlig. Det offentlige har vokst til å bli et eneste stort redaksjonelt perspektiv, noe som skuffer Solstad. Han trekker seg vekk og finner ammunisjon til sin kritikk av den mediestyrte offentligheten i sin private sfære. I sitt lille biblioteket er han trygg – blant hundrevis av klassiske litterære verk som har kommet til uten trykkefrihet. Bøkene han setter så stor pris på har noe som vi kan omtale som ytringskvalitet. De eksisterer fordi de er gode nok, og de har tålt tidens tann. Ved å anlegge dette historisk perspektivet legger Solstad et interessant grunnlag for sin videre argumentasjon.

Vel inne i sin trygge, litterære celle tar forfatteren en noe overraskende vending:

«Det er nok bøker i verden, tenker jeg. Den som har tenkt å skrive flere må virkelig besinne seg og overveie nøye og tankefullt hvorvidt han (det vil i dette tilfellet si meg) har noe å tilføye» (s 8).

Den selvkritiske Solstad slår til. Han setter spørsmålstegn ved om han bedriver sitt yrke godt nok – og dermed personifiserer han sitt poeng om kvalitet. For artikkelen handler hovedsakelig om kvalitet som måleenhet i forhold til ytringer. Solstad vil havet av svake ytringer til livs.

Ytringer bør være gode. Hvis de ikke er gode, burde de ikke ha blitt ytringer, men isteden forblitt tanker i individene. Dermed opererer Solstad med et moralsk perspektiv i kombinasjon med kvalitetsfokuset. Dette kan vi finne igjen i intervjuet i Dagbladet:

«Jeg sensurerer mine egne meninger. Det er veldig få av dem jeg kan tillate meg å ytre i det offentlige rom. De fleste meninger jeg har bør forbli private. Skal man ytre seg offentlig, bør man tenke seg grundig om.»

Merk hvordan det kritiske perspektivet er individualistisk. Det er definitivt moraliserende, men ved denne tilnærmingen tas brodden av potensiell anti-elitistisk kritikk av typen «Men hvem skal avgjøre hva som er bra nok for at noe skal kunne ytres?» Svaret er at dette er hvert enkelt individs evige prosjekt. Man må stadig gå runder med seg selv – vurdere hvorvidt tanken skal springe ut i offentligen i form av en ytring. Er dette bra nok? Er jeg god nok? Hvis ikke bør tanken selvsensureres. Vår selvsensur følger samtiden, den er kontekstsensitiv. Nå selvsensureres det for lite, ifølge Solstad. Terskelen for ytringer bør heves. Slik kan offentligheten bli bedre.

«Seierherrene fra den kalde krigen har nå gått amok, i ytringsfrihetens navn. Det er greit, også for meg, at kommunismen er blitt nedkjempet, det er jo et faktum, men hvorfor må seierherrens rus så til de grader gå utover den opplyste allmennheten? Man må jo virkelig ta seg sammen for ikke å miste sin forstand» (s 15).

Solstads artikkel er et opplysningsprosjekt. Han mener forsvaret for ytringsfriheten har ført til ytringsinflasjon – til støy. Mediekritikken preges tydelig av Solstads politiske preferanser, men den ideologiske slagsiden mener jeg likevel ikke er for stor til ikke å kunne få gjenkjennende nikk hos noen og enhver. Empirien er på Solstads side der. Formidlingen av vårt overdrevne prinsippfokus når det gjelder ytringsfrihet er definitivt ikke noen lett øvelse, men Solstad klarer seg bra. Dette handler om å pirke borti noe hellig hos oss.

Kanskje kan det som skal ha vært utgangspunktet for denne artikkelen – Muhammed-karrikaturene – omtales som en perspektivkonflikt hvor Vestens hellige prinsipp om retten til å bryte ned i form av frihet til å ytre kritikk, stod opp imot Islams forkjærlighet for det hellige som noe bestående og tradisjonelt. At Solstads kritikk av det hellige hos oss nå skaper såpass store bølger her hjemme sier kanskje noe om et manglende rom for tillatt annerledeshet i vår kritikk- og ytringsfokuserte kultur.

(Foto: Universitas)

%d bloggers like this: