You are currently browsing the category archive for the ‘Politikk’ category.

En lege nekter å utføre abort.

En taxisjåfør nekter å ta i mot annet enn kontant betaling.

En politimann nekter å pågripe en biltyv.

En arkitekt nekter å tegne bygg med mer enn fem etasjer.

En fisker nekter å fange torsk.

En bussjåfør nekter å la pensjonister stige ombord.

En lærer nekter å undervise en svaksynt elev.

«Juncker’s curse: (…) when hard times hit, call in the wonks, who don’t really care what voters think.» -Newsweek s 34 28.11.11.

For noen år siden reflekterte jeg over demokrati og utfordringene i forhold til å ta nødvendige tiltak overfor klimaendringer. Jeg kom da frem til at det ikke er sikkert måten våre demokratiske systemer er bygd opp er den ideelle mekanismen for å hanskes med utfordringer hvor, ihvertfall i mine øyne, betydelige og upopulære endringer må til. Demokrati handler om å være tilstrekkelig populær til å bli valgt inn i posisjoner for å utøve makt over samfunnsendring og -styring. Popularitetsaspektet, praktisk gjennomført ved bl.a. valgkamp og valg, skal sikre at vi styres av noen med støtte i en tilfredsstillende del av befolkningen.

Det er i utgangspunktet det beste systemet vi kunne ha. Jeg er grunnleggende sett tilhenger at av folket skal bestemme igjennom valg. Det er imidlertid et betydelig problem; de som ønsker å bli valg inn i maktposisjoner må opptre slik at folket gir dem sin støtte. For å si det blunt: politikerne er horer for folket, og horer er ikke til å stole på. Hvorfor? Fordi de gir deg det du vil ha, slik at de selv kan få det de vil ha.

La oss returnere til dette med demokrati i forhold til klima og nødvendige tiltak. Hvordan skal man som politiker være deltaker i et demokratisk system og få gjennomført noen nødvendig og ikke direkte populære tiltak når man er avhengig av å være tilstrekkelig populær for å bli valgt inn i maktposisjon? Det blir i beste fall vanskelig, hvis ikke umulig. Folket er kanskje bevisst at deres hverdag må endres for at barnebarnas fremtid skal sikres, men vi kan likevel ikke være sikre på at det er tilstrekkelig for at folket reflekterer seg frem til at de vil bruke sin stemme på en politiker som vil gjennomføre disse nødvendige tiltakene. Det upopulære og nødvendige blir kanskje for abstrakt for den enkelte i sin hverdag til at hans/hennes stemme legges på den kandidaten.

Min konklusjonen for en stund tilbake ble derfor at klimaspørsmålet kanskje er for viktig, vanskelig og alvorlig til å avgjøres av våre folkevalgte politikere. Nå tenker du kanskje: «Så det du egentlig sier er at du vil ha eliter som foretar nødvendige tiltak uavhengig av det demokratiske systemet?» Og ja – det er vel det jeg tenker, dog kun i spesifikke situasjoner. Jeg gjentar for sikkerhet skyld at jeg i utgangspunktet mener demokrati er det beste systemet vi kan ha. Unntaket er i ekstreme situasjoner – da blir folkeviljen for populistisk, egoistisk og enkel.

Problemene er mange ved en slik lyst til å sette demokratiet til side, f.eks; hvem skal bestemme at en situasjon er tilstrekkelig alvorlig til at folkeviljen igjennom demokratiet ikke skal være bestemmende? Jeg har ingen fasit her, men jeg er overbevist om at slik ekstremsituasjoner finnes – tenk krig, katastrofer etc. Besluttsomhet er da nødvendig. Vi har da ikke tid til debatt, valgkamp, spill om posisjoner og utredninger om trekker ut. I ekstremsituasjoner må det handles. Demokratiet innebærer langsomme endringsprosesser, og kombinert med det allerede omtalte popularitetsaspektet blir demokratiet dermed ikke ideelt for ekstremsituasjoner.

***

Grunnen til at jeg kom på denne refleksjonen nylig, var den økonomiske krisen i Europa. Både Hellas og Italia har tatt konsekvensene av at de befinner seg i en krisesituasjon. Teknokrater har fått sjansen til å gjøre nødvendige endringer. Særlig i tilfellet Berlusconi/Monti er dette tydelig. Ut med den politiske personligheten Berlusconi, og inn med den kalkulerende, alvorlige (og kjedelige?) teknokraten Monti. Tid for en pause fra bunga bunga, brød og sirkus. Upopulære endringer er nødvendig. Nå blir de forhåpentligvis gjennomført av noen som hever seg over popularitetsjaget som kjennetegner demokratiet.

I den forbindelse anbefaler jeg to gode artikler i Newsweek:

– Respektløst at han ikke har besøkt troppene siden 2005

Noen tanker om denne saken.

1. På forsiden av aftenposten.no illustreres saken med et bilde av henholdsvis Høyres Michael Tetzschner og Arbeiderpartiets Jens Stoltenberg. Sitatet i tittelen er fra Tetzschner, og må nødvendigvis tolkes som et angrep mot Stoltenberg. Aftenposten har valgt å underbygge dette i sitt bildevalg. Tetzschner ser på sitt bilde rett inn i kamera, med et lite smil. Han ser så bra ut som han kan gjøre. Stoltenberg ser på sitt bilde til siden, med et trist uttrykk. Han holder den høyre armen foran ansiktet. Biter han negler, tar jeg meg selv i å tenke. Uansett: Tetzschner ser rett og slett bedre ut på sitt bilde enn Stoltenberg gjør på sitt. Vi vet alle at slik ville det ikke ha vært dersom begge hadde sett rett i kamera.

Bildevalget underbygger at saken omhandler et angrep fra Tetzschner mot Stoltenberg. Det legges en føring på vår fortolkning av hvem som er den skarpe og kritiske, og hvem som er den som får (rettmessig?) kritikk – og som fremstår som fomlete, barnslig (neglbiting?), litt slem gutt. Slik burde det ikke være. Bildevalget er dårlig håndverk av Aftenposten. Hvorfor? Fordi det i for stor grad legger føringer på hvordan vi leser saken. Først ser man bildet og leser overskriften, deretter leser man evt resten av saken – trolig spesielt med den uheldige posituren til Stoltenberg i bakhodet. Rollene antydes i for stor grad på bildene av de to.

2. «Det er kun Sosialistisk Venstreparti (Sv) og partiet Rødt som har programfestet at de vil trekke ut styrkene fra Afghanistan.» En merkelig setning. Hvorfor skriver journalisten «Sosialistisk Venstreparti (Sv) og partiet Rødt» – som om vi ikke var klar over at Sosialistisk Venstreparti forkortes med Sv, og at Rødt er et politisk parti? Fordummende. Dessuten er det inkonsekvent bruk av forkortelser i saken: ingressen bruker forkortelsen SV før journalisten har presentert oss for hva dette står for (selvfølgelig vet vi det, men det er ikke poenget). I brødteksten viser imidlertid journalisten oss hva forkortelsen står for -altså etter at forkortelsen er benyttet. Enten bør det tas for gitt at vi vet hva forkortelsen står for, eller så bør en forklarende linje gjennomføres i hele saken. I tillegg forkortes Sosialistisk Venstreparti både som SV og Sv. Ikke bra.

3. «– Stoltenberg-regjeringen er konsekvent inkonsekvent når det gjelder behandlingen av våre styrker i Afghanistan. Enten må vi delta i de operasjoner NATO ber oss om og stille oss hundre prosent bak våre soldater, ellers må vi trekke oss hundre prosent ut, sier Tetzschner.» Dette gir assosiasjoner til en fordummende enten-eller-linje personifisert ved den forrige amerikanske presidenten. Tetzschner ødelegger for seg selv med slik retorikk. Jeg får bilder i hodet av selveste W. som stotrer fram at enten er vi med han, eller så er vi mot han.

Fra spalten «Ti kjappe» i Dagens Nærlingsliv 25.07.09, der intervjuobjektet er Nils O.M. Nordvik:

Hvilken nærlingslivsleder/topp er din favoritt – og hvorfor?

– Da må jeg til mitt andre hjemland, Italia. Silvio Berlusconis metoder kan selvfølgelig diskuteres, men det er klart fyren er steindyktig. Han er en regjeringssjef som styrer mediene og har samlet mye av  Italia – selv om hans dameeskapader og uttalelser om campingferie for jordskjelvrammede er litt på kanten.

Den liberale tankesmia Civita har bestilt en spørreundersøkelse om folks kategorisering av seg selv blant beskrivelsene sosialist, sosialdemokrat, konservativ og liberalist. Resultatet ble at 17,8 % svarte sosialist, 21,3 % svarte sosialdemokrat, 22,5 % svarte konservativ og 14,7 % svarte liberalist.

Til Dagens Næringsliv uttaler Civita-leder Kristin Clemet bl.a. følgende (ikke på nett):

«Vi synes det var overraskende mange som svarte at de er sosialister. Når det gjelder liberalistkategorien tror jeg tallet er såpass lavt fordi det er et litt problematisk uttrykk. Få vil kalle seg liberale».

Legg merke til hvordan spørreundersøkelsens resultater av Clemet blir forsøkt vridd i to retninger, som for å passe bedre overens med hennes egne oppfatninger og sympatier: «overraskende mange» brukes på sosialist-andelen, og «såpass lavt» brukes på liberalist-andelen.

Ingen grunn til å problematisere sosialist-begrepet, tydeligvis. Det resultatet er jo bare far out. På den annen side er det liberalist-begrepet som har skylda. Som om egoist-ideologien ikke får sin reelle oppslutning når den kommuniseres igjennom en slik belastet kategorisering.

På Civitas nettside knyttes forøvrig andelen som svarte sosialist til SVs oppslutning – som for å hinte om at her er det noe som ikke helt kan stemme.

Jeg synes jeg ser de der på møterommet etter at resultatet var presentert. Stillhet. Lett hoderysting. Fra resepsjonen høres det et svakt pang i det en blå ballong som noen blåste opp tidligere på dagen, sprekker. Det var liksom ikke slik det skulle gå. Så kremter Clemet lett, og liberalistene løfter blikket fra bortplata. «Hvordan skal dette presenteres overfor media?»

Det er nesten så jeg får litt sympati med de. Og så i deres egen spørreundersøkelse, da. Så surt, så surt.

%d bloggers like this: