– Dette er antagelig den siste gangen vi møtes. Har du som har levd lenge et råd til meg, som er yngre? Stort eller lite, kanskje bare et lite tips på veien. Noe du vet nå, som du skulle ønske at du visste da du var yngre.

– Oj! Et råd, sier du? Må være et godt råd, da. Ellers er det vel ikke noe mening i det. (…) Nei, jeg vet ikke om jeg har et godt råd, dessverre. Du vet det viktigste du, er en forstandig kar. Nei, hva kunne det være?

Vi gikk bort fra den lille røde stua, mot dammen.

– De er så vakre, vannliljene. Jeg har alltid likt de spesielt.

Han smilte i det hvite skjegget. Bestefaren jeg ikke har.

– Hvordan har det seg at dere kjøpte dette stedet? Jeg mener – det er kjempefint her, virkelig, men hadde ikke dere ei stor hytte på Hvaler som dere solgte? Jeg har aldri vært der ute, men er ikke hytte der liksom det ypperste?

– Jo. De sier så.

Gammelmannslangsomt snudde han seg og så bort på mamma og Sigrid som satt i de solide hagemøblene på plattingen ved inngangspartiet til hovedhuset. Dette var mer enn ei hytte. Det var et lite tun, flere små hus og en liten låve. Alt rødmalt. Her hadde noen levd tett på hverandre en gang, på denne husmannsplassen, levd av det de dyrket, kanskje hatt ei ku og noen høner. Poteter. Gulrøtter. Bær? Lenge siden, men likevel ikke. På plaketten på husveggen stod det at de siste fastboende reiste i 1967.

Var det for personlig å spørre om salget av den hytta? Kanskje det var en opprivende familiekonflikt knyttet til den, noe de hadde forsøkt å glemme, som jeg nå hadde fått opp i dagslyset igjen. Det var dumt av meg å spørre. Hvorfor skulle han ellers ha dratt sånn på det?

– Den hytta du nevner var ikke så stor, men den var gammel og krevde for mye vedlikehold. Det er værhardt der. Det står på fra havet. Den lå veldig utsatt til. Bølgene kunne slå inn på hyttevinduene når det virkelig blåste opp. Treverket råtner opp på få år. Jeg kan male litt, og skifte ut et vindu, men ikke legge om et helt hyttetak eller panelet på en hyttevegg. Det er for mye for meg, for mye for oss, skulle jeg ha sagt, for hun er fabelaktig til å hjelpe til, men nå blir vi så raskt slitne. Vi klarer ikke så mye. Alderen spiser en opp. Derfor solgte vi hytta. 33 år eide vi den. Det er mange fine somre, det. Nå er vi her.

– Så rådet ditt er å tilpasse seg?

– Jeg vet ikke helt om jeg følger deg nå.

– Som dere tilpasset dere, alderdommen som du sier, solgte hytta fordi det ble for mye å vedlikeholde, og kom hit. Det kan være rådet ditt til meg, ikke sant?

– Nå vil de at vi skal komme, der borte, så la oss, men ja, det kan være noe i det. Tilpass deg, ja. Og hør på kroppen din. Kjenn etter hva du klarer, og ikke overdriv. Nå ble det mange råd her, men du skjønner tegninga. Og spis frokost!

– Er det med frokost noe du har satt spesielt pris på nå, som pensjonist? Ta seg god tid ved kjøkkenbordet?

– Nei, frokost, altså, dette har jeg fra mora mi skjønner du – frokost det er det du går på resten av dagen, og ved et glipptak på startstreken så henger du litt etter resten av dagen. Hun var glad i langrenn, forresten, mora mi. Mange referanser til skisport i min oppvekst. Men hva sier du – skal vi ta litt mer kaffe sammen med damene?

Advertisements

På en åpen plass utenfor Uranienborg kirke står en statue av Hans Nielsen Hauge. Kunstneren har lagd Hauge stor, både høy og grovbygd, mye større enn et virkelig menneske. Dessuten står statuen på en fot vel en meter høy. Statuen rager over alle som går forbi. Først tenkte jeg at kunstneren hadde overdrevet størrelsen, at statuen var for stor, urealistisk, nesten komisk overdimensjonert. Men så la jeg merke til at Hauge var lagd med en kjepp, en kjepp som han bruker til å vise oss en bitteliten blomst helt nede ved foten, ved inskripsjonen. Kjeppen holdes på en slik måte at den fremhever den lille blomsten, opphøyer den på tross av blomstens beskjedne størrelse. Trolig var det nettopp derfor kunstneren lagde Hauge så diger, for å skape en kontrast til den lille blomsten han retter sin, og vår, oppmerksomhet mot. Budskapet tolker jeg å være: se det store i det lille.

Quentin Tarantino er en raring. Han snakker rart. Han ser rar ut. Han lager rare filmer. Nå har han skrevet manus til og regissert en klaustrofobisk western kalt The Hateful Eight. Den er helt rå.

The Hateful Eight

Først litt om mitt forhold til to av Tarantinos tidligere filmer.

Jeg elsker Pulp Fiction. Hoppene i tid. Noe novelleaktig i historiefortellingen ved at vi kastes rett inn i flere hendelsesforløp, og blir sittende å fundere på hva er det som skjer og hvorfor. Fantastiske, men nesten kontekstløste karakterer. En bibelsiterende leiemorder. Kofferten med ukjent innhold. Dialogene som gjør at vi lapper sammen det hele. «Zed’s dead baby, Zed’s dead.» Scenen med gimpen – Bruce Willis som stadig finner nye våpen. «Step aside Butch.» Humor og galskap. En utrolig reise av en film.

Så kom Django Unchained. Hylende provoserende lek med rasisme, USAs slavefortid, forferdelig menneskesyn, rettferdighet og hevn. Musikken fint tilpasset – hip-hop kombinert med mer klassiske spor vi kjenner fra tidligere hos Tarantino. En overlegenhet hos hovedkarakteren som nesten bikker over. En eksplosiv, herlig film om trangen til sosial endring. Jeg nøt den med et stort glis om munnen.

Så kom The Hateful Eight. Mine forventninger var høye. Trailerne var flotte. Forventningene ble innfridd.

Siden jeg i tenårene leste en spenningsroman som foregikk på en forskningsbase i Antarktis, langt fra sivilisasjonen, hvor de få karakterene måtte vakte på hverandre siden det var en ukjent drapsmann blant dem, har jeg hatt en spesiell fascinasjon for den typen fortellinger hvor handlingen utspiller seg innenfor en begrenset, gjerne ufrivillig isolert setting, og hvor det er få karakterer som settes under stort press. Karakterene blir tydelige og spenningen akselererer. Noe usivilisert ligger bak og truer med å komme til overflaten.

The Hateful Eight

I The Hateful Eight er konteksten en snøstorm i ødemarka, litt etter at borgerkrigen er slutt. En tid med tydelig rasisme og machokultur. Naturen er vill, farlig og vakker. Menneskene er stygge, mistenksomme og nådeløse. Sivilisasjon er skjør og truer med å bryte sammen i en slags naturtilstand hvor alle kjemper desperat mot alle. I et intervju uttalte Tarantino følgende om arbeidet med manuset: «You shouldn’t have a moral center» og «You shouldn’t be able to trust anything anybody says.»

Som i Pulp Fiction hoppes det i tid. Dialogene tar mye plass og er svært underholdende. (Erlend Loe mente dialogene er slik Jon Fosse ville skrive de, gitt konteksten.) Her stresses det ikke, vi tar oss god tid. Den langsomme oppbygningen er et fint trekk som speiler situasjonen de åtte karakteren i huset befinner seg i: Isolasjonen vil trolig vare i flere dager, til snøstormen er over. De er inntil videre fanget i huset ute i ødemarka. Vi er fanget der sammen med de. Vi må innfinne oss med at tiden går langsomt. Da får vi god tid til å bli kjent med hverandre og spenningen bygges opp.

The Hateful Eight

Tarantino klarer å få westernvolden til å føles spesielt kraftig, nesten kvalmende – en prestasjon gitt hvor mange ganger vi har blitt vist pistolskyting og denslags tidligere og blitt vant til det. Når det til slutt smeller er voldsvolumet skrudd opp så høyt at jeg dras med i fascinasjon og avsky. Likevel er det ikke oppgjøret og volden som er høydepunktet i The Hateful Eight. Høydepunktet er stemningen Tarantino klarer å få til der ute i ødemarka, først på vei i ei hestekjerre med en snøstorm som er i ferd med å innhente følget, deretter i det tidligere omtalte huset hvor stormen krever at de «åtte hatefulle» blir værende sammen, vaktende på hverandre. «One of them fellas is not what he says he is.» Vi er i utkanten av samfunnet, i utkanten av menneskelig sameksistens. At naturen rammer det hele inn kan tolkes som at vi i bunn og grunn er primitive, drevet av overlevelsestrang.

Til slutt trekkes trådene sammen med referanser til Lincoln, borgerkrigen, slaveri og veien vi går hånd i hånd hen imot et bedre samfunn. Tarantino har engasjert seg i samfunnsdebatten i det siste, mot politivold i USA som altfor ofte går ut over afroamerikanere. Rasismen han direkte og indirekte tar opp i sine filmer er selvfølgelig ikke et tilfeldig valgt bakteppe. Tarantino underholder oss som få andre, men minner oss samtidig på at det fortsatt er en vei å gå når det gjelder vårt menneskesyn og våre måter å omtale hverandre på. Ved å bryte normer kan vi bli bevisst de uskrevne reglene vi ellers lett tar for gitt. Det har Tarantino forstått. Den overdrevne og provoserende bruken av rasistisk slang minner oss på konflikter mellom grupper og hvor viktig språket er i den sammenheng.

Jeg har begynt å teipe ark opp på skapdøren. På arkene har jeg skrevet fragmenter av noveller. Ideer som kan vokse. Nå ser jeg dem hver dag. Jeg leser en setning i det jeg går forbi på vei til badet. Har jeg skrevet det, spør jeg meg selv. Setningen blir et bilde jeg tenker videre på. Dersom det blir levende nok renner det over i at jeg skriver noe mer og henger enda et ark opp på skapdøren. Det skal bli en vegg av inntrykk som kanskje til slutt bryter igjennom noe som holder meg tilbake.

Jeg var i Venezia, alene. Aldri har jeg besøkt et så melankolsk sted. Kanalene, store og små. Broene som spenner seg over til den andre siden. Vi går over, stopper på det høyeste punktet, ser ut på raden av bygninger langs kanalen, og ned på vannet. Det skitne vannet. Båtene som ligger fortøyd. Sporene havet har satt på husveggene. Det var som om noe organisk sakte var i ferd med å overta det mennesker har bygd opp. Venezia synker i havet.

Jeg var alene, omgitt av andre turister, i en by fra en annen tid hvor alt er annerledes og rart og som snart går under. Jeg forsøkte å se for meg hvordan byen ville se ut da den siste fastboende måtte forlate stedet. Havet som ville stå inn i alle smugene. Broene som ville stikke opp, som om de svevde i luften. Bølgene som slo inn i dører og vinduer, knuste glass og fikk treverket til å råtne og smuldre bort. Naturen som tar stedet tilbake. Menneskene som drar. Minnene, maleriene og bildene fra det som var. Det var som om alt dette skjedde i fortfilm mens jeg manøvrerte i de trange smugene og forsøkte å finne fram, tilbake til hotellet, til jernbanestasjonen og alle de andre stedene jeg gikk. Tiden beveget seg i en absurd kombinasjon av langsomt og bråkete raskt.

Menneskene overalt hvor jeg gikk, alle som skulle videre, så plutselig befant jeg meg i et smug hvor jeg var alene, hvor det manglet belysning og jeg gikk raskere for å komme til noe tryggere og så rundet jeg et hjørne og så et til og ble innlemmet i et tog av turister igjennom en bredere passasje med små butikker, hvor lysene fra vinduene varmet opp og beroliget og summingen fra turistene på alle kanter maste og jeg peilet ut hvor hotellet var og skilte lag med folkemengde og nå var det snart mørkt og jeg hørte bølgene slå og så sekunder etterpå at jeg var langs havet et sted jeg aldri før hadde vært og jeg peilet bortover mot høyre og kjente meg igjen, det var noen bygninger langt der borte jeg dro kjensel på, dit skulle jeg og jeg satte opp farten med bølgene på venstre hånd, det var blitt kaldere nå, vinden gikk igjennom skjorten og brosteinen jeg småløp på var mørk og det var merkelig nok nesten ikke lys fra noen av bygningene jeg passerte på høyre hånd, alt var stengt, denne delen av byen var nærmest forlatt, det var sent og jeg ville bare komme inn på hotellet og kjenne varmen der inne og gå de kjente trappene opp, rundt til høyre først, så venstre nedest i korridoren hvor min dør var, hvor jeg hørte til nå disse dagene, til jeg skulle forlate dette stedet med tog, i retning Firenze, på formiddagen, etter frokost og en halvtimes vandring fra hotellet, det var planen og nå så jeg et par komme meg i møte og jeg tenkte på hvordan det var å være her sammen med noen.

%d bloggers like this: