You are currently browsing the category archive for the ‘Sosialt’ category.

To sylferske sammenkomster gjennomført og jeg sitter igjen og grunner på hvorfor noen velger å prate mens andre velger å ikke prate når de er del av en gruppe.

Først litt om kontekstene; jeg hadde ikke møtt noen av de andre før, sammenkomstene var i regi av ideelle-/interesseorganisasjoner, det var frivillig oppmøte med påmelding, det var 10-15 personer tilstede, varighet 1,5-2 timer, sammenkomstene var på kveldstid, på hverdager, det var enkel servering, sammenkomstene skjedde på møterom i Oslo sentrum, og alle deltagerne satt rundt et stort bord. I de to sammenkomstene var det dessuten skjevhet med tanke på kjønn; flest kvinner. Det var også betydelig spredning når det gjaldt alder. Jeg (mann, 34 år) var i mindretall kjønnsmessig, og i nedre del på aldersskalaen.

Vi har ganske så ulike terskler for å ta ordet. Jeg tok ikke ordet utenom ved de obligatoriske presentasjonsrundene. De fleste andre tok ordet en eller flere ganger. Jeg sitter igjen med inntrykk av at kvinner i 60-årene har lavest terskel for å ta ordet. Jeg ble fascinert av hvordan noen av dem pratet uten å ha noe fornuftig å bidra med. Som den indre monologen plutselig rant over og ut til oss andre.

Kanskje skyldes trangen til å ta ordet søken etter å få bekreftelse på sin tilstedeværelse; først å ta ordet, så få bekreftelse/respons, og ende opp med å føle seg anerkjent og tryggere. Ved å søke slik bekreftelse søkes også en trygghetsfølelse i form av sosial anerkjennelse – man har verdi som deltager i en gruppe, som en bidragsyter. Man prater først, og får trygghet etterpå.

Det med å ta ordet kan også ha å gjøre med at man føler seg trygg allerede. Dersom man er godt kjent med stedet, organisasjonen, problemstillingene og de fleste tilstede, vil trolig det gjøre terskelen lavere for at man ytrer sin mening. At kvinner i 60-årene ofte kan ha vært deltagere ved lignende sammenkomster før, i regi av den aktuelle organisasjonen, at de kjenner problemstillingene som tas opp og kjenner en god del av de som er tilstede, virker ikke urimelig. Her er rekkefølgen omvendt; trygghet først, så tar man ordet. Begge rekkefølgene kan ha noe for seg. Dette virker dessuten selvforsterkende.

Kanskje koker det hele ned til våre ulike syn på hva som er relevant i den gitte konteksten. Ulike preferanser gir oss ulikt syn på hva som passer inn.

I etterkant funderer jeg på hvorvidt jeg burde ha sagt noe jeg og. Kanskje er slikt bare dumt. Hadde jeg noe å bidra med? Ja og nei. Følte jeg meg usikker eller ukomfortabel? Litt i det ene tilfellet. Er det viktig å ta ordet? Egentlig ikke – hvis man ikke ser på det som en øvelse i nettopp å ta ordet, noe jeg ikke gjør. Jeg var tilstede for å lære. Kan det å bare høre på tenkes å være det beste? Ja.

Advertisements

Jeg tror vi dessverre driver skuespill overfor hverandre i forhold til hvor mye relasjonene våre egentlig betyr. Vi overdriver hvor mye andre betyr for oss, og da særlig hvor mye våre såkalte nærmeste betyr. Dette er en slags forlengelse av mine tanker i teksten «Venner». Jeg kjeder meg av andres selskap. Jeg tror jeg ikke er alene om å tenke slik. Dersom jeg har rett er familiesammenkomster o.l. til stor del en kollektiv tålmodighetsprøve. Likevel tenker jeg at vi trenger hverandre, at relasjoner gir oss noe og har verdi. Det er ikke slik at jeg ønsker å gå inn i en eremitt-tilstand. Jeg ønsker relasjoner som betyr noe. Altfor ofte betyr ikke relasjoner nok, og jobben med å opprettholde de blir slitsom og frustrerende.

Så kan vi stille spørsmål ved om det er mulig å danne relasjoner som er så gode som jeg ønsker. Vi kan aldri trenge inn i et annet menneskes tanker og forestillingsverden. Alt vi kan er å tolke hverandres uttrykk. Hvor godt kan vårt forhold bli når vi aldri kan bli godt nok kjent?

***

Hverdagen dysser meg inn i en rytme. Dette gjør at jeg slipper å fundere i særlig grad, fundere på hva jeg gjør og hva jeg tenker om det. Rutinene i hverdagen gjør ting enkelt, de sletter ut ujevnhetene slik at jeg kan gå fremover uten å anstrenge meg.

***

Av og til fylles jeg av en fortvilt følelse hvor jeg bare vil noe annet enn det jeg gjør og der jeg er. Det fortvilende består i at uansett hvilken utvikling og endring som kan foretas, så tror jeg at jeg vil fortsette å føle trangen til å søke noe annet. Jeg blir ikke fornøyd. Dette kommer over meg da jeg mentalt bryter med den hverdagslige rytmen. Det kan oppstå en natt jeg ikke får sove, umiddelbart etter en ferie eller i en annen situasjon hvor hverdager ikke flyter som normalt. Snart overtar hverdagens aktiviteter og jeg avledes og tiden raser på nytt avgårde uten at jeg funderer særlig over hva som er hva.

***

En karakter i en film eller TV-serie sa en gang at det ikke er sant at livet ikke er kort, men at livet er så langt, så langt. Kanskje føles det slik hvis man ofte faller ut av hverdagens rytme.

Som oftest når jeg er sammen med bekjente og familie så føler jeg ikke den gleden jeg tror jeg burde føle i slike situasjoner. Det vanlige er at etter en liten stund så starter jeg å tenke på at det vil bli befriende å forlate de. Befriende å reise hjem. Befriende å være alene. Når jeg er alene har jeg friheten og rommet til å gjøre det jeg selv ønsker. Det betyr ikke at jeg har særlig sære hobbyer, ihvertfall tror jeg ikke det, for jeg liker helt normale ting som å lese, surfe, se serier og spille.

Problemet er nok heller at mine bekjente og min familie ikke deler mine interessert i særlig grad. De har sine egne ting de vil snakke om, de har andre preferanser, andre perspektiver, og det gjør at vår tid sammen blir kunstig og vanskelig. Det sosiale samspillet glir ikke så lett og naturlig som jeg skulle ønske. Vi er ikke like nok til å like hverandre noe særlig. Derfor regner jeg de heller ikke som nær venner. Slike har jeg ikke – ingen nære venner. En del folk vil jeg kategorisere som bekjente, dvs. relativt distanserte relasjoner, hvor vi f.eks ikke feirer bursdager sammen. Bekjente er i utkanten sosialt sett, faktisk lenger ut enn kolleger. Jeg omgås mine kolleger hver dag og det er de jeg har mest sosial kontakt med. Jeg anser likevel ingen av mine kolleger som mine venner. Vi henger ikke sammen utenfor jobbens sfære.

Jeg har en venn, og det er min bror. Han ser jeg sjelden, kanskje ca hver tredje måned. Det er et savn å ikke ha flere venner. Samtidig opplever jeg relasjoner til andre som så lite givende at jeg ønsker meg bort derfra da vi har vært sammen en stund. Det er et merkelig dilemma. Jeg kunne tenke meg flere venner, men de jeg kjenner er ikke interessante nok, det å være sammen med de gir meg ikke nok. Altså må jeg treffe nye folk. Det er ikke så lett.

(Skrevet 02.08.13)

 

Skriveprosjektet mitt fortsetter: Skrive litt hver dag. Bra eller dårlig er mindre viktig.

I en deltidsstilling jeg hadde som student for mange år siden, var sjefen en jeg vil beskrive som self made man, en som gjør ting på sin egen måte, starter noe, finner ut av ting, bygger noe opp og får det til på et vis. Det blir noe, dette han startet, det vokser, folk ansettes, lokaler utvides. Jeg tipper det betyr at penger tjenes, også, uten at jeg har innblikk i firmaets økonomi. Det gikk nok rundt.

Fyren var en livlig type, han hilste alltid på meg, da jeg ankom lokalet på ettermiddagen for å jobbe, med en morsom kommentar som spiller på navnet mitt, han så på meg og smilte da han hilste meg på denne måten, som for å utfordre meg til en reaksjon, han var liksom overlegen og kunne tillate seg sånt. Han gjorde litt narr av meg, ihvertfall føltes det sånn for meg, samtidig som han var høflig i den forstand at han ofret meg nok tanke til å faktisk hilse. Ingen motsa han noen gang i forhold til dette, så vidt jeg vet om.

Han var i en posisjon til å være litt annerledes, tidvis litt frekk, fordi dette, firmaet, vår arbeidsplass, var hans verk, og vi var ansatt og hadde liksom, kanskje gitt at nesten alle jobbet deltid og var studenter og vel ikke var så frempå mot folk 30 år eldre enn oss som utviste en betydelig autoritet, han å takke, på en merkelig måte, i den forstand at han liksom var grei ved å gi oss et sted å arbeide. Det var et litt merkelig makt-forhold. Han fikk gjøre som han ville.

Det var egentlig ikke poenget, dette med hva han gjorde og hvorvidt slikt er bra eller dårlig. Misforstå meg rett, som det heter, slik er ikke bra, men det er definitivt interessant. Poenget er at han visste så godt hva jeg het. Han hilste meg jo med navnet mitt hver gang jeg kom på jobb.

Jeg jobbet i den deltidsstillingen i ca halvannet år, dette var tidlig i mitt studieløp, nettopp etter at jeg hadde flyttet til byen hvor jeg bor nå. Vi hopper frem noen år, til en tid hvor jeg fortsatt er student, nå mot slutten av mitt studieløp. Jeg jobbet nå i en annen deltidsstilling, i et annet firma, i en annen bransje. Jeg var for øvrig glad for denne nye jobben, den passet meg bedre enn den forrige deltidsstillingen. Det var kanskje 4 år siden jeg sist så denne tidligere sjefen min. Nå har det seg slik at jeg i denne daværende stillingen arbeidt med noe som tilfeldigvis involverer den tidligere sjefen, i den forstand at den tidligere sjefen var i et slags kundeforhold.

Relasjoner er morsomme, dere. En dag, i tjeneste i den daværende stilling, møtte jeg på den tidligere sjefen min. Han tok kontakt med meg fordi han hadde en tilbakemelding vedrørende måten firmaet jeg jobbet i utførte tjenestene sine overfor han som kunde. Han stoppet meg da jeg var ute på jobb. Jeg så med en gang at dette var han som for få år siden var min sjef. Jeg husket godt hvem han var, hvordan han oppførte seg etc. Det var utvilsomt samme person. Han, på den annen side, kjente tilsynelatende ikke igjen meg. Han henvendte seg til meg uten noen form for personlig hilsen, han nevnte heller ikke mitt navn eller det faktum at vi for noen år siden var i en arbeidsgiver-arbeidstaker-relasjon med ett ord i løpet av den ca 5 minutter lange samtalen vi hadde. Ingen liten kommentar, inget lite smil, ingenting. Vi kjente hverandre ikke.

Det var så rart. Vi stod ansikt til ansikt og pratet om hans opplevelse av for svak service, uten at vår historie, om du vil, liksom eksisterte. Jeg måtte jo late som ingenting. Jeg var i en rolle, og spilte med. Det var uaktuelt å bryte ut av rollen med en bemerkning om vår historie. Jeg tolket at det ville han ha sett på som meget uprofesjonelt, og helt uakseptabelt, slik var hans oppførsel da vi snakket sammen. Jeg hørte på, nikket, svarte da det føltes riktig, holdt øyekontakt og oppførte meg generelt sett slik man bør gitt min stilling og rolle. Han var en kunde, han hadde en tilbakemelding, jeg tok den i mot på vegne av min arbeidsgiver og lovte å ta det med videre. Han hadde en del å si, da samtalen varte og rakk i, som allerede nevnt, ca 5 minutter, skjønt budskapet strengt tatt kunne ha blitt fremført på en tiendel del av tiden. Du har forstått det, han likte å snakke, og også maktforholdet i situasjonen var slik at han ble gitt betydelig mulighet til å gi den tilbakemeldingen han følte var nødvendig. Kunden skulle få uttrykke seg, selvfølgelig skulle han det. Jeg kunne, innenfor visse grenser selvfølgelig, ikke avbryte og begi meg derifra. Jeg spilte med, i min rolle, og den hadde ingenting å gjøre med det faktum at vi, tilfeldigvis, tidligere hadde arbeidet sammen, i hans firma.

Kanskje han følte det slik også, tenker jeg nå. Kanskje kan også følte at han måtte late som ingenting. Jo mer jeg tenker på det, lener jeg mot at det må være slik. Der stod vi, og latet som vi ikke kjente hverandre fra før, i en utelukkende profesjonell samtale.

***

Sosiologen Tönnies skrev om begrepene gemeinschaft og gesellschaft. Disse begrepene kommer nå til meg når jeg sitter her og skriver dette. Samfunnstyper og måter å forholde seg til mennesker rundt seg, endres over tid. Vi er ikke lenger medlemmer av mindre grupper hvor relasjonene er nære og kjente (gemeinschaft). Vi bor ikke lenger i jordbrukssamfunn hvor vi handler varer direkte fra jordbrukeren, eller kjøper andre varer og tjenester direkte på en lignende måte, med en slik nærhet som binder individene til hverandre. Nå bor vi i større og mer upersonlige samfunn, og det gjør noe med hvordan vi forholder oss til de rundt oss. Vi kjenner nesten utelukkende ikke de vi handler av, vi forholder oss likevel sømløst til hverandre basert på rollen hver enkelt har i det intrikate systemet av utveksling av varer og tjenester (gesellschaft). Vi er moderne individer i moderne samfunn. Det er mer upersonlige relasjoner, men også langt mer sofistiskerte og effektive måter å utveksle det vi ønsker å skaffe og bidra med. Ting har endret seg. Forhåpentligvis kan vi reflektere over det uten å falle i grøftene av moralsk forferdelse.

***

Da jeg sitter her og skriver kommer jeg på mer; enda en henvendelse som ligner litt på den første jeg nevnte, men som tvert i mot fikk en annerledes avslutning, hvor historien, så og si, mellom individene fikk den profesjonelle samtalen til å sprekke opp i en nesten kameratslig tone mot slutten. Dette skjedde for kort tid siden, det var en telefonsamtale jeg fikk fra et selskap som arbeider med økonomisk-relatert virksomhet. Jeg er bevisst uklar her, for ikke å skape noe rom for gjenkjennelse, ikke noe godt vil komme ut av det. Bær over med meg.

Uansett; mot slutten av telefonsamtalen, da vi hadde blitt enig om det som var vedkommendes agenda, skiftet plutselig samtalen tone og tema, ikke på mitt initiativ. Vedkommende i den andre enden konstaterte plutselig, som en slags hyggelig avrunding, at jeg nå bodde der jeg nå bor, og så lo han litt, dog forsiktig og litt usikkert, avvæpnende om du vil.

Jeg bekreftet de faktisk forhold. Jeg bodde tidligere der vedkommende holder til, jeg har flyttet derfra og hit jeg nå befinner meg. Jeg har byttet ett sted ut med et annet, det var ikke til å skyve under en stol (for å bruke en temmelig folkelig begrep som jeg nå plutselig blir veldig usikker på om faktisk er et begrep i det hele tatt, heter det ikke skyve under teppet, eller roter jeg nå?)

Vedkommende nevnte så at han hadde vært i kontakt med en annen fra stedet hvor jeg bodde tidligere, og spurte så om jeg noen gang så noen derfra, der jeg nå bodde, som er et stykke unna, dog en ikke uvanlig rute for folk å flytte, ihvertfall dersom man ønsker å ta utdannelse og/eller arbeide med noe som er relatert til høyere utdanningen. Jeg svarte at det bor mange mennesker her, men at jeg så få kjente ansikt fra stedet jeg bodde tidligere. Han lo godt av dette, det var som om det forløste den usikkerheten hans initiativ hadde bakt inn i seg. Jeg var med på hans henvisning til fortiden, jeg var med på å ikke være utelukkende fokusert på agendaen, og dermed bekreftet jeg at det var akseptabelt at han tok dette initiativet, for det var han som hadde tatt steget bort fra det samtalene egentlig handlet om. Initiativet ble ikke avslått, gitt min reaksjon ble det ikke ansett som uprofesjonelt, det var akseptabelt å gjøre det han gjorde.

Jeg smilte kanskje litt av at han lo, det var en hyggelig avslutning på samtalen, en hvor vi på tross av at agendaen som førte oss sammen utvilsomt var profesjoenell, kunne, om ikke mimre, så ihvertfall hver på vår måte konstatere at, joda, det forholdt seg slik at vi hadde en slags historie, og at vi tilfeldigvis nå førte en samtale som ikke var knyttet til at vi tidligere kjente hverandre, ihvertfall kjente hverandre litt, mer enn visste hvem den andre var.

Så, altså to eksempler på relasjoner i det moderne samfunnet der, hentet fra mine egne opplevelser, hvor gamle Tönnies’ teori om gemeinschaft og gesellschaft kan benyttes. Én som stemmer overens med gesellechaft-tolkningen av moderne samfunn og relasjoner, og én hvor vel både gesellschaft- og gemeinschaft-begrepet kan benyttes for å tolke møtet mellom individer.

«Ordet filantropi kommer egentlig fra gresk og betyr menneskevenn. Filantropi betyr uegennyttig innsats for andre» (Ny Tid nr 15, 2011 s 21).

Jeg reagerer på at uegennyttig inkluderes i forsøket på definisjon. Filantropi kan slik jeg forstår det absolutt ha et egennyttig aspekt.

Det henvises i samme artikkel til kampanjen The Giving Pledge, hvor bl.a. Warren Buffet og Bill Gates er involvert. Om The Giving Pledge skriver Ny Tid: «Det hele skal gjøre offentlig, slik at man både holder det man lover og inspirerer andre til å delta» (s 20).

Det er noe som skurrer her. Gaver mener jeg kan sees som egennyttige i den forstand at de sier noe om giver – som f.eks generøs. Å gi er en bytteprosess. Å være giver har med sosial status å gjøre. Det legges i giver-prosessen indirekte et sosialt press på mottaker om å gjengjelde gaven, hvis ikke oppstår det en ubalanse. Uegennyttige gaver gitt i offentlighet strider mot dette nettopp fordi det impliserer at mottaker ikke settes i en stilling hvor gaven skal/bør gjengjeldes. Bytteprosessen fullendes ikke.

I et filantropisk scenario kan ofte gaven ikke gjengjeldes fordi mottakers og givers ressurser er så diametralt ulike: Mottaker er fattig, mens giver er superrik. Det som dermed skjer er at mottaker blir stående i en underdannig sosial posisjon, og giver blir implisitt hevet opp til en nesten umenneskelig posisjon – tilsynelatende drevet av fantastisk godhet overfor sine medmennesker. «Han gir uten å få noe igjen!»

Det er trolig bullshit.

Filantropen har en agenda utover det å gi. Den sosiale posisjonen filantropen ender opp i, i rollen som giveren som ikke får noe igjen, er svært attraktiv. Hvem vil ikke fremstå som selveste representanten for medmenneskelighet? Selvfølgelig følger det sosiale goder med en slik posisjon. Dermed er ikke filantropi uegennyttig så lenge det skjer i offentlighet.

Hadde filantropi vært drevet at et ekte ønske om å gi på en uegennyttig måte, slik Ny Tid skriver, så ville filantropene vært anonyme. Noen filantroper forblir nok anonyme, men andre soler seg i glansen av rollen som den rause giveren. Dermed blir det feil å kategorisk definere filantropi som uegennyttig innsats for andre, uten å gå mer i dybden på ulike typer filantroper.

Den årvåkne leser vil oppfatte at min agenda ikke er å kritisere filantropi, men å kritisere Ny Tids naive definisjon av filantropi.

***

Kritikk:

1. Man kan argumentere for at det er et poeng å fremstå i offentlighet som filantrop ved at man indirekte legger et press på seg selv til å holde det man lover, samt at man kan inspirere andre til å gi. Likevel; det er noe med at gjennomsiktigheten som skapes i de filantropiske prosjektene som (ihvertfall for meg) fremstår som selvfremhevende – som profilseringsprosjekter. La oss snu på flisa; hvor inspirererende ville det ikke ha vært om gavene ble gitt av anynomye milliardærer? Det ville ha vært en uegennyttig godhet med potensielt større effekt enn måten Gates og andre filantroper gir.

2. Man kan argumentere med at det finnes flere ulike måter å gjengjelde gaver på, og at det dermed kan oppstår en balanse i giver-prosessen. Den fattige mottakeren av filantropens godhet kan f.eks gi tilbake ved å ta i mot besøk i eksostiske lokasjoner – altså gi opplevelser tilbake, istedenfor ting/penger. Dette er korrekt, men det veier slik jeg ser det ikke opp for den sosiale verdien av gaven – den sosiale posisjonen som den offentlige filantropen oppnår. Et besøk i en fattig landsby kan faktisk virke forsterkende på vårt syn på givers godhet; det er jo så lite og stakkarslig det Bill Gates får igjen ved å sitte i et skittent klasserom mens barna synger og danser. Hvit mann øser sin godhet over fargede, fattige barn. Det blir en klisje vi ikke ukritisk bør godta.

***

Det neste spørsmålet blir kanskje; eksisterer fullstendig altruisme?

%d bloggers like this: