You are currently browsing the category archive for the ‘kultur’ category.

På en åpen plass utenfor Uranienborg kirke står en statue av Hans Nielsen Hauge. Kunstneren har lagd Hauge stor, både høy og grovbygd, mye større enn et virkelig menneske. Dessuten står statuen på en fot vel en meter høy. Statuen rager over alle som går forbi. Først tenkte jeg at kunstneren hadde overdrevet størrelsen, at statuen var for stor, urealistisk, nesten komisk overdimensjonert. Men så la jeg merke til at Hauge var lagd med en kjepp, en kjepp som han bruker til å vise oss en bitteliten blomst helt nede ved foten, ved inskripsjonen. Kjeppen holdes på en slik måte at den fremhever den lille blomsten, opphøyer den på tross av blomstens beskjedne størrelse. Trolig var det nettopp derfor kunstneren lagde Hauge så diger, for å skape en kontrast til den lille blomsten han retter sin, og vår, oppmerksomhet mot. Budskapet tolker jeg å være: se det store i det lille.

Operaen

1. Bruk

En spasertur på opera-taket = insta-frels. Motstanden tilsynelatende fordufter. Det har skjedd en fascinerende avvæpning av argumentene om kostnadene, og at dette er et elite-prosjekt. Det omdiskuterte er blitt akseptert, omfavnet, folkelig. Hvorfor? Kanskje fordi vi har tatt det i bruk. Bruk, erfaring og nærhet ufarliggjør. Vi går en tur på taket. Vi går og måper, sammen. Alle er der.

Er Operaen en slags park? Bygget har blitt noe vi samles på, trives på, slapper av på, og kanskje til og med er stolte av. Å samles i Operaen, for kulturens skyld, er sekundært. Bruk gir positive assosiasjoner i en protestantisk kultur. Vi liker å bruke. Det klinger bra for oss. Bruk gir mening. Vi setter ikke like stor pris på det som er inne – kulturnytelsen. Det blir kanskje for passivt, og gir oss assosiasjoner til metropol, noe elitistisk, noe fremmed europeisk. Noe ikke-norsk. Vi går ikke inn. Vi går på taket. Det er en demokratisk, egalitær, ufarlig øvelse.

Noen bryr seg om det som skjer inne, jmf dagens styr rundt billettsalg. Forskjellen er at alle liker taket. Alle. Fremskrittspartiets kulturpolitikk presenteres i et faktaark hvor et bilde av Operaen pryder forsiden. Kan du si lakmustest?

2. Symbol

Er Operaen allerede blitt et symbol på Oslo? På Norge? Kanskje. The New York Times brukte et bilde av Operaen i artikkelen om Norges økonomiske politikk. Flere eksempler finnes sikkert for den som leter.

Kan timingen med rivingen av Holmenkollen tenkes å spille inn her? Rivalen som står igjen er vel Vigelandsparken. Dog så veldig oppbrukt. New kid on the block.

3. Motstand?

Siste kapittel. Vi er for enige. Antagonisten må inn på scenen (sic). Hvor er dagens motstandere av Operaen?

Folket virker overbevist. Hvem står igjen? Ironisk nok eliten. Det faglige miljøet kan være siste potensielle kilde til opposisjon: Hvor er arkitektene som er misfornøyd med hvordan Operaen ble? Den kritikken ville i så fall føre til den fascinerende vendingen hvor folket står opp mot eliten og beskytter bygget som kun et fåtall bruker etter hovedintensjonen.

(Foto av Mogrin. Creative Commons-lisens)

%d bloggers like this: