You are currently browsing the category archive for the ‘Reise’ category.

Jeg var i Venezia, alene. Aldri har jeg besøkt et så melankolsk sted. Kanalene, store og små. Broene som spenner seg over til den andre siden. Vi går over, stopper på det høyeste punktet, ser ut på raden av bygninger langs kanalen, og ned på vannet. Det skitne vannet. Båtene som ligger fortøyd. Sporene havet har satt på husveggene. Det var som om noe organisk sakte var i ferd med å overta det mennesker har bygd opp. Venezia synker i havet.

Jeg var alene, omgitt av andre turister, i en by fra en annen tid hvor alt er annerledes og rart og som snart går under. Jeg forsøkte å se for meg hvordan byen ville se ut da den siste fastboende måtte forlate stedet. Havet som ville stå inn i alle smugene. Broene som ville stikke opp, som om de svevde i luften. Bølgene som slo inn i dører og vinduer, knuste glass og fikk treverket til å råtne og smuldre bort. Naturen som tar stedet tilbake. Menneskene som drar. Minnene, maleriene og bildene fra det som var. Det var som om alt dette skjedde i fortfilm mens jeg manøvrerte i de trange smugene og forsøkte å finne fram, tilbake til hotellet, til jernbanestasjonen og alle de andre stedene jeg gikk. Tiden beveget seg i en absurd kombinasjon av langsomt og bråkete raskt.

Menneskene overalt hvor jeg gikk, alle som skulle videre, så plutselig befant jeg meg i et smug hvor jeg var alene, hvor det manglet belysning og jeg gikk raskere for å komme til noe tryggere og så rundet jeg et hjørne og så et til og ble innlemmet i et tog av turister igjennom en bredere passasje med små butikker, hvor lysene fra vinduene varmet opp og beroliget og summingen fra turistene på alle kanter maste og jeg peilet ut hvor hotellet var og skilte lag med folkemengde og nå var det snart mørkt og jeg hørte bølgene slå og så sekunder etterpå at jeg var langs havet et sted jeg aldri før hadde vært og jeg peilet bortover mot høyre og kjente meg igjen, det var noen bygninger langt der borte jeg dro kjensel på, dit skulle jeg og jeg satte opp farten med bølgene på venstre hånd, det var blitt kaldere nå, vinden gikk igjennom skjorten og brosteinen jeg småløp på var mørk og det var merkelig nok nesten ikke lys fra noen av bygningene jeg passerte på høyre hånd, alt var stengt, denne delen av byen var nærmest forlatt, det var sent og jeg ville bare komme inn på hotellet og kjenne varmen der inne og gå de kjente trappene opp, rundt til høyre først, så venstre nedest i korridoren hvor min dør var, hvor jeg hørte til nå disse dagene, til jeg skulle forlate dette stedet med tog, i retning Firenze, på formiddagen, etter frokost og en halvtimes vandring fra hotellet, det var planen og nå så jeg et par komme meg i møte og jeg tenkte på hvordan det var å være her sammen med noen.

Advertisements

I taxien til hotellet spurte sjåføren om vi hadde vært i byen før. Jeg var så opptatt av hotellets gatenummer at jeg buste ut med «52». I hotellobbyen var havnivået markert noen meter oppe på veggen. Rommet vårt var ikke fint og hotellet lå usentralt til. En stor, slitt blokk like ved høyskolen. Østeuropeisk i stilen. Utdatert. Hvorfor hadde jeg bestilt rom der? Hotellet skulle snart flytte til nye lokaler like i nærheten, oppe ved kanalen, byggingen hadde så vidt begynt. Dette var siste dans.

Første dagen gikk vi til sentrum utelukkende basert på retningssansen min. Vi gikk igjennom gater med kiosker, benker, søppel, slitte restauranter og små parker uten gress. Vi gikk og gikk og endret kursen litt til venstre og fortsatte å gå. Byggestilen endret seg. Så kom vi sentrum. Kanalene. Roen. Biler parkert langs kanalene. Syklene. Broene. Nesten ikke biltrafikk. Smale, høye bygninger. Heiseanordningene oppe i mønet. Det var så fint. Det føltes autentisk. Vi var fornøyde. Vi tok bilder at store bokstaver som dannet bynavnet, ved en park og et museum. Vi var slitne og stoppet på en tilfeldig kafe. Boder på et torg, utsalg av all slags klær og ræl, uniformer og smykker, t-skjorter og vesker. Småregn. Vi tok i bruk hettene på jakkene. Juni kan være kald. Hvordan var det å stå her på torget en dag og selge? Kanalene er mørke da det regner.

Vi skulle være her i en uke. Vi tok en severdighet per dag. Anne Franks hus. Rijksmuseum og flere til. Fine alle sammen. En dag tok vi undergrunnsbanen tilbake til hotellet, ellers gikk vi hele tiden. Masse gåing. Måtte spørre en ansatt på undergrunnsbanen om hvordan vi kjøpte billetter i automaten. You must get this question all the time. Yes.

Vi begynte å kjenne oss igjen til og fra sentrum, som vi besøkte daglig. Passerte en liten park igjen og igjen. Lekeapparater, benker, asfalt. Nabolaget med innvandrere. Postkassene ved inngangspartiene til boligene. Dagliglivet. Levering av varer. Parkering i hui og hast. Postmannen. Ingen andre turister her.

Vi gikk på ettermiddagene rundt i nærområdet ved hotellet. En stor park passerte vi daglig på vei til den lokale matbutikken. Rart potetgull her. Jeg forstod ikke at bananer veies ved frukten, som i gamle dager her hjemme, og ble flau da kassadama pratet til meg på hollansk, holdt bananene opp og pekte i retning frukten og vekta der. Stotrete forklaring og unnskyldende smil. Lokale i køen bak meg. Sorry, I didn’t know.

Kanalen rett overfor hotellet var fin. Smal med benker langs. Jeg tok panoramabilder, 180 grader. Pappa sendte sms. Håper dere har fått sett det dere ønsket å se. Den siste dagen ble lang. Vi var utålmodige. En uke ble for lang tid for oss. Vi gikk endelig tur i den store parken ved hotellet, den vi hadde gått langs så mange ganger til og fra butikken. Parken var kjempefin. Vi måtte ta pauser inne i parken, så stor var den. Lokale med barn som lekte. Barnevogner. Latter da barnet stabber og faller i gresset. Jeg tok bilder av oss på benker. Smil. Venting. Fint vær. Vi fant små sommerhus i en ende av parken. Nabolag i miniatyr. En mann sa «hei» da vi møtte han på en smal grusvei. Jeg ble så overrasket at jeg ikke hilste tilbake. Vi fant en overvokst del av parken med en innsjø og små broer. Vi gikk til enden av grusveien inne i alt det grønne og følte at vi var i en jungel. Overgrodd. Fantastisk annerledes. Hvorfor gikk vi ikke til parken tidligere?

Avreisedag. Et bilde jeg tok på togstasjonen: Min koffert på perrongen. Den gule postit-lappen jeg har klistret til kofferthåndtaket sånn at jeg skal kjenne den igjen. Lettelsen over at alt har gått bra – en følelse jeg også har hatt på våre senere turer. Den beste delen av turene våre er da vi reiser til flyplassen på vei hjem. Da slipper noe i meg. Det fremmede stedet jeg har besøkt er som en drøm jeg våkner fra.

Mai måned. Lunefullt vær – varmt i sola, kaldt i skyggen. Vinden gjør skyggen enda kaldere. Det er blitt grønt. Snart skal det feires nasjonaldag. Dette er en tid som er en oppstart til sommeren, men vi blir stadig minnet på at været ennå inneholder deler av vinter. Vi går hjemmefra uten jakke for første gang det året, men ender opp med å angre da vi fryser på hjemveien.

Jeg går i gatene på Majorstua. Skal besøke noen. Jeg passerer Sorgenfrigata. Er det det fineste gatenavnet i byen? Bogstadveien svinger slakt nedover mot sentrum. Her liker jeg å gå, selv om jeg føler en distanse til mange av butikkene her – de passer ikke til meg. Jeg går forbi vinduene, tenker på hva slags mennesker som handler i slike butikker, ser disse menneskene for meg, ser de på gatene her jeg går, ser så meg selv ved siden av dem, og ser at vi er forskjellige. Jeg går og iakttar, leker med analyser av klær og fremtreden. Så fremmed denne verden er for meg, men likevel så interessant å gå igjennom, som om jeg er på ferie og ser noe eksotisk, det er nesten så jeg får lyst til å ta noen bilder.

To ting slår meg med disse butikkene. For det første at det autentiske er populært her. Noen butikker fremstiller seg og sine varer i et lys av historie og noe varig – en ide rundt produkter som tilhører fortiden. Det kommuniseres at merket eller butikken ble etablert så og så lang tid tilbake. De viser oss bilder hvor klesstilen og modellene tilhører en annen tid. Her er et ønske om å vise oss produkter som mer autentiske og mer verdifulle med henvisning til et tidsaspekt.

For det andre er referanser til den store, urbane verden noe som tydeligvis selger. Kjente internasjonale stedsnavn gir inntrykk av noe større enn oss selv og vårt samfunn. Dette er vel ment å skulle imponere oss og få oss til å tro at noen et annet sted er verdt å se til og strekke seg etter, altså samme prinsippet som autentisitets-fokuset, men kun at her er andre steder og kulturer målet, istedenfor fortiden.

Er det noe fornedrende over markedsføring som ikke ser samtiden som god nok? Ikke nødvendigvis, men jeg mener å se at profileringen sier til oss at vi ikke er gode nok og bør endre oss, uansett om det er ved å se til London eller til klær anno 1920.

***

Jeg gikk i gatene og ønsket at jeg kunne skrive ned alt jeg tenkte mens jeg gikk der, at jeg slapp å vente med skrivingen til jeg var hjemme, for da ville det ikke være det samme, da ville jeg ha glemt mye, gå glipp av strømmen av inntrykk og tanker som pågår underveis.

***

Alt rart man ser når man går i gatene i en by. En gang var jeg i Venezia alene. Det var lørdag, utenfor turistsesongen. Jeg våknet spesielt tidlig og gikk fra hotellet i retning øst, bort fra turiststedene. Jeg gikk først langs vannet. Jeg så holdeplassene for vannbussene. En person løp med trillekoffert til holdeplassen og rakk akkurat frem i tide. Avreise i all hast. Jeg så flere små parker med gamle statuer preget av mose og tæring. Hvor gammelt er dette stedet, tenkte jeg. Kanskje er klimaet slik at alt gis inntrykk av å være eldre enn det det egentlig er.

Jeg gikk så langt øst jeg kom, til en militærbase, så gikk jeg nordover forbi en fotballbane, men før jeg vendte mot nord passerte jeg et gult hjørnehus med en flott terrasse med utsikt mot vannet. Der skulle vi ha sittet en sval dag og snakket sammen i timesvis. Det var omtrent da jeg gikk fra dette gule huset at jeg først møtte på mennene som samlet inn søppel. Her er ingen biler for slikt, men isteden menn som trekker vogner som de fyller med avfallsposer. Jeg var nå kommet til en del av byen hvor de lokale holder til, og jeg gledet meg over å se noe jeg forstod som noe autentisk, i motsetning til det hastige og kunstige som vi turister bringer med oss der hvor vi ferdes i flokk. Noen innbyggere hadde på forhånd firt poser med søppel ned i tau fra vinduene i andre og tredje etasje, der hang posene til søppelhenterne huket posene av krokene i enden av tauene og kastet posene opp i vogna de trillet med seg. Det hele foregikk i stillhet. Gatene var nærmest tomme. Noen få lokale var ute og luftet hunden eller bare seg selv, og så var det jeg og søppelhenterne. Jeg opplevde dette som harmonisk og fint.

Noen ville sikkert ikke ha satt pris på å iakta en slik hverdagslig scene, men det var noe spesielt over å få se dagliglivet spille seg ut fremfor øynene mine. Stillheten ble en sjelden gang brutt av at han som hentet søppel ropte opp til vinduene, etter først å ha ringt på ved inngangen til bygården. En stemme kunne svare inne fra et lukket vindu, deretter en bekreftende beskjed nede fra gaten, og så kom en pose ut og ned på gata og innhentingen kunne fortsette videre til neste bygning. Båter med heiseanordninger for søppelvognene kjørte i kanalene og la til på bestemte møteplasser. Disse snudde vognene med kran og tømte søppelet ned i båten, for så å ta det videre.

Da jeg etter et par timers vandring hadde kommet tilbake til området der hotellet lå, var turistene kommet ut i stort antall og det summet i de trange passasjene. Etter å ha besøkt Dogepalasset var Markusplassen blitt oversvømt. Turistene var begeistret over å få oppleve dette og det hele ble veldig masete. Jeg fant en nesten tom restaurant og spiste varm lunsj, sliten etter formiddagens gåtur.

%d bloggers like this: