You are currently browsing the category archive for the ‘Film’ category.

Quentin Tarantino er en raring. Han snakker rart. Han ser rar ut. Han lager rare filmer. Nå har han skrevet manus til og regissert en klaustrofobisk western kalt The Hateful Eight. Den er helt rå.

The Hateful Eight

Først litt om mitt forhold til to av Tarantinos tidligere filmer.

Jeg elsker Pulp Fiction. Hoppene i tid. Noe novelleaktig i historiefortellingen ved at vi kastes rett inn i flere hendelsesforløp, og blir sittende å fundere på hva er det som skjer og hvorfor. Fantastiske, men nesten kontekstløste karakterer. En bibelsiterende leiemorder. Kofferten med ukjent innhold. Dialogene som gjør at vi lapper sammen det hele. «Zed’s dead baby, Zed’s dead.» Scenen med gimpen – Bruce Willis som stadig finner nye våpen. «Step aside Butch.» Humor og galskap. En utrolig reise av en film.

Så kom Django Unchained. Hylende provoserende lek med rasisme, USAs slavefortid, forferdelig menneskesyn, rettferdighet og hevn. Musikken fint tilpasset – hip-hop kombinert med mer klassiske spor vi kjenner fra tidligere hos Tarantino. En overlegenhet hos hovedkarakteren som nesten bikker over. En eksplosiv, herlig film om trangen til sosial endring. Jeg nøt den med et stort glis om munnen.

Så kom The Hateful Eight. Mine forventninger var høye. Trailerne var flotte. Forventningene ble innfridd.

Siden jeg i tenårene leste en spenningsroman som foregikk på en forskningsbase i Antarktis, langt fra sivilisasjonen, hvor de få karakterene måtte vakte på hverandre siden det var en ukjent drapsmann blant dem, har jeg hatt en spesiell fascinasjon for den typen fortellinger hvor handlingen utspiller seg innenfor en begrenset, gjerne ufrivillig isolert setting, og hvor det er få karakterer som settes under stort press. Karakterene blir tydelige og spenningen akselererer. Noe usivilisert ligger bak og truer med å komme til overflaten.

The Hateful Eight

I The Hateful Eight er konteksten en snøstorm i ødemarka, litt etter at borgerkrigen er slutt. En tid med tydelig rasisme og machokultur. Naturen er vill, farlig og vakker. Menneskene er stygge, mistenksomme og nådeløse. Sivilisasjon er skjør og truer med å bryte sammen i en slags naturtilstand hvor alle kjemper desperat mot alle. I et intervju uttalte Tarantino følgende om arbeidet med manuset: «You shouldn’t have a moral center» og «You shouldn’t be able to trust anything anybody says.»

Som i Pulp Fiction hoppes det i tid. Dialogene tar mye plass og er svært underholdende. (Erlend Loe mente dialogene er slik Jon Fosse ville skrive de, gitt konteksten.) Her stresses det ikke, vi tar oss god tid. Den langsomme oppbygningen er et fint trekk som speiler situasjonen de åtte karakteren i huset befinner seg i: Isolasjonen vil trolig vare i flere dager, til snøstormen er over. De er inntil videre fanget i huset ute i ødemarka. Vi er fanget der sammen med de. Vi må innfinne oss med at tiden går langsomt. Da får vi god tid til å bli kjent med hverandre og spenningen bygges opp.

The Hateful Eight

Tarantino klarer å få westernvolden til å føles spesielt kraftig, nesten kvalmende – en prestasjon gitt hvor mange ganger vi har blitt vist pistolskyting og denslags tidligere og blitt vant til det. Når det til slutt smeller er voldsvolumet skrudd opp så høyt at jeg dras med i fascinasjon og avsky. Likevel er det ikke oppgjøret og volden som er høydepunktet i The Hateful Eight. Høydepunktet er stemningen Tarantino klarer å få til der ute i ødemarka, først på vei i ei hestekjerre med en snøstorm som er i ferd med å innhente følget, deretter i det tidligere omtalte huset hvor stormen krever at de «åtte hatefulle» blir værende sammen, vaktende på hverandre. «One of them fellas is not what he says he is.» Vi er i utkanten av samfunnet, i utkanten av menneskelig sameksistens. At naturen rammer det hele inn kan tolkes som at vi i bunn og grunn er primitive, drevet av overlevelsestrang.

Til slutt trekkes trådene sammen med referanser til Lincoln, borgerkrigen, slaveri og veien vi går hånd i hånd hen imot et bedre samfunn. Tarantino har engasjert seg i samfunnsdebatten i det siste, mot politivold i USA som altfor ofte går ut over afroamerikanere. Rasismen han direkte og indirekte tar opp i sine filmer er selvfølgelig ikke et tilfeldig valgt bakteppe. Tarantino underholder oss som få andre, men minner oss samtidig på at det fortsatt er en vei å gå når det gjelder vårt menneskesyn og våre måter å omtale hverandre på. Ved å bryte normer kan vi bli bevisst de uskrevne reglene vi ellers lett tar for gitt. Det har Tarantino forstått. Den overdrevne og provoserende bruken av rasistisk slang minner oss på konflikter mellom grupper og hvor viktig språket er i den sammenheng.

Advertisements

Da jeg skriver dette er det 6. juni 2014 – 70 år siden D-dagen, da de allierte styrkene angrep nazikontrollerte Frankrike. Jeg forbinder D-dagen med filmen Saving Private Ryan der kampene på stranden så spektakulært ble vist. Tidvis får vi der oppleve landsettingen i 1. persons perspektiv, hvor lyd og synsvinkel er som en av soldatenes – et sterkt og etter min mening for lite brukt virkemiddel på film. Se f.eks dette klippet ved 05:55 (lyden endres over og under vann) og 11:50 (lyden av hovedpersonens pust er dominerende, stemmen er grøtete, de øvrige lydene er noe mer ulne, som ved en slags sjokktilstand). Noen vil kanskje si at det er slik dataspillgenerasjonen ønsker å se film.

Daniel Plainview: I have a competiton in me. I want noone else to succeed. I hate most people.

Henry Plainview: That part of me is gone. Working and no succeeding. All my failures has left me… I just don’t care.

Daniel Plainview: What is in me is in you. There’s time when I… I look at people and I see nothing worth liking. I wanna earn enough money that I can get away from everyone.

(…)

Daniel Plainview: I see the worst in people, Henry. I don’t need to look past seeing them to get all I need. Built up my hatred over the years little by little.

«You cannot doubt the existence of hell. You live in it.»

George Clooney spiller i The American en leiemorder som reiser til en liten italiensk landsby i fjellet for å ligge lavt etter at han ble utsatt for et bakholdsangrep i Sverige. Ingen info blir gitt om forhistorien. Han må bare vekk. Han får et råd på veien av sin oppdragsgiver; ikke å bli venn med noen. Men no man is an island.

Filmen minner meg litt om Jason Bourne-filmene. I begge tilfeller følger vi dyktige, selvstendige drapsmaskiner som forflytter seg mellom ulike miljøer. Siviliserte, pene menn som skjuler sin destruktive kompetanse, men bruker den når det er nødvendig. I begge tilfeller befinner hovedpersonen seg i hierarkier hvor det er grunn til å tvile på lojalitet. Liv er lite verdt. Enhver er seg selv nærmest.

Der Bourne-filmene preges av høyt tempo og spektakulære actionscener er The American isteden leiemorder-portrettet sett igjennom en kunstners linse. Her er det mye vakkert å se på, og vi gis tid til å legge merke til det. Landskapet spiller en stor rolle. I den rolige hverdagen i den lille italienske landsbyen – med all sin karakter; de gamle konene som feier, folk på scootere, de smale og svingete gatene, kafeen – er Clooneys karakter hele tiden på vakt. Han sjekker stadig ryggen, sover med våpenet klart etc. Vi beroliges av omgivelsene, men hans oppførsel gir oss likevel aldri fullstendig ro. Vi blir han – en jaget mann i et vakkert bilde.

Dessuten er det et sosialt aspekt her. Individet i et fremmed og avsides miljø. Ensomhet. Behov for relasjoner. Tvil. Leiemorderen og vi blir kjent med noen av de lokale – og dermed fortelles indirekte noe om samfunnet.

Filmen anbefales dersom du kan finne glede i spenning i langsomt tempo hvor omgivelsene gjør en vesentlig del av fortellingen.

JesseJames&RobertFord

Det er ikke ofte jeg umiddelbart får lyst til å se en film på nytt. Slik var det denne gangen. The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford er en langsom, psykologisk fremstilling av relasjonen mellom røverlegenden Jesse James (spilt av Brad Pitt) og hans drapsmann Robert Ford (spilt av Casey Affleck). Begge disse skuespillerne får mer enn godkjent av meg, men jeg likte spesielt prestasjonen til Affleck. Det er jeg ikke alene om. Affleck ble i 2008 nominert til Oscar i kategorien beste birolle. Ford blir i Afflecks figur usikker og litt en raring, men samtidig på en merkelig måte fascinerende. En god fremstilling av en fan som klarer å komme nær sitt store idol. For nær.

I tillegg til Afflecks prestasjon, satte jeg spesielt pris på bruken av fortellerstemme, som på en fin måte kombineres med ett spesielt musikkspor. Dette gir oss med ujevne mellomrom en gjenkjenbar følelse av ro. Vi gis som seere en pause til refleksjon ved at tempoet senkes og fortellerstemmen bidrar med forklaringer av følelsene og tankene til karakterene – noe som kan være vanskelig å kommunisere på andre måter.

Filmens kjerne er det tvetydige forholdet mellom James og Ford. Filmens tittel legger en sterk føring på vårt syn på Robert Ford – «feigingen». Denne karakteristikken tolker jeg ikke som regissørens ønske om å kommunisere sitt eller nåtidens syn på Ford, men isteden en ambisjon om å vise den generelle holdningen i datidens samfunn i forhold til det som skjedde mellom disse to personene.

Dette leder til min kritikk av filmen. Jeg hadde satt pris på en bedre og mer ambisiøs presentasjon av den historiske sammenhengen som førte til datidens syn på Jesse James som en legende; mer konkret Jesse James’ bidrag i den amerikanske borgerkrigen og hans karriere som røver. Disse to punktene, som altså i stor grad i mine øyne er underkommunisert i filmen, ledet slik jeg forstår det opp til legendestatusen James fikk, med bl.a. datidens utgivelser av tegneserieblader om han. Legendestatusen Jesse James hadde, hintes det til ved at vi ser hvordan Robert Ford har dyrket Jesse James igjennom samling og lesning av disse tegneseriebladene, men dette punktet kunne ha blitt kommunisert sterkere. Vi som seere blir store deler av filmen ledet til å se Jesse James mest som en kriminell, en mann datidens samfunn generelt sett ønsket død eller bak lås og slå. Filmens avslutning viser at det kanskje ikke stemmer så godt likevel: Fords drap av James blir riktig nok først jevnt over feiret og til en personlig opptur for han, men det blir til slutt hans bane.

Trolig ville en historisk mer kompleks fremstilling av Jesse James ha hjulpet oss seerne til å forstå bedre hvordan datiden medmennesker så på han som en helt til tross for at han var en kriminell, og hvorfor synet på hans drapsmann ble som det ble, jmf tittelens betegnelse av Ford som feiging. En slik dypere fremstilling ville på den annen side ha gjort en allerede lang film (2:39) i manges øyne altfor lang. Alternativt ville en endring til mer historisk bakgrunn i filmens nåværende lengde ha endret tempoet og sjangeren. Dette hadde i så fall blitt til en hastig biografisk fremstilling av Jesse James, og dermed mindre en relasjonsstudie av James og Ford.

Ønsker jeg en litt annen type film? Ja og nei. Filmen er god, og anbefales for et voksent og tålmodig publikum – her er lite action, men mye fascinerende drama. På den annen side kunne filmen kanskje ha vært enda bedre dersom den hadde vært mer grundig i sin fremstilling av Jesse James og bakgrunnen for hans status. Det ville vært veldig interesant å se den bygd ut en time ekstra med fokus på historiene som ledet opp til legendestatusen.

* Oppdatering: Også filmbloggen Speilet trekker fram fortellerstemmen og Afflecks prestasjon.

%d bloggers like this: