Havet

Jeg sitter ved pcen med høretelefonene på. Det er natt til 9. mai 2015. Jeg er barbeint. Jeg hører et lydopptak av fugler, det er fra Lofoten. Fugler som skriker, det er ikke sang, det er mer skrik, men det er fint likevel. Det er skrik fra nært og langt borte. En strøm av fuglelyd, som om du sitter på et fjell ved havet, i ro og fred og bare ser utover havet en sommerdag mens fuglene sirkler i nærheten og setter sitt preg på opplevelsen. Autentisk opplevelse, tenker jeg her jeg sitter, i Oslo, i mai, i det året jeg fylte 36 år.

I fjor var jeg heldig å få oppleve Lofoten for første gang. Jeg hadde høye forventinger, men ble likevel overrumplet. Fjellene og havet. En stripe land skjærer ut i havet, en molo for oss å dra utover på, utover hit vi egentlig ikke skulle kunne dra tørrskodd. Vi er langt fra øvrig fastland, Lofoten er ei tunge som går på tvers av resten av kysten, som om dette er blitt til på trass. Det er fantastisk.

En sommerdag reiste jeg og broren min utover Lofoten i leiebil, vi hadde god tid, kunne stoppe, se oss om, en fin frihet og i et vær av en annen verden. Så fine dager har de nok ikke mange av der, men den ene dagen da vi kom på besøk var alt på stell. Vi var virkelig heldige. Vi kjørte utover, helt til Å, der veien stopper i en stor parkeringsplass. Der spiste vi fiskeburger, mens måkene skreik på husene rundt oss, og til slutt forsøkte å angripe matrestene da vi var ferdigspist. Det var så annerledes, så rått og fint. Havet gjør noe med min oppfattelse av virkelighet. Havet er så mye at det å være i nærheten av det gjør meg ekstra oppmerksom og var for inntrykk. Jeg skjerpes av å være ved havet, og lever enda sterkere enn ellers. Det er nok der jeg burde ha bodd, et sted ved kysten, hvor jeg så og hørte og luktet havet hver dag, hvor jeg fikk oppleve det voldsomme og rolige og alt i mellom. Livet som kommer fra rytmen av havets ulike luner. Sint og hardt, rolig og langsomt.

Lydklippet fant jeg her.

Tursesongen starter

Jeg gikk årets første skogstur her om dagen. Tok som vanlig utgangspunkt i lysløypa, tok av ved steinmuren og fortsatte nordover et stykke bort til teltplassen, for så å returnere og fullføre runden i lysløypa. Et slitt telt stod på den faste plassen. Det er alltid minst ett telt der. Jeg stod på avstand og forsøke å se om det var noen til stede, men kunne ikke se aktivitet. En flik av teltåpningen var ikke ordentlig lukket. To av snorene var ikke strammet ordentlig opp. Teltet står på en fin plass på en høyde med utsikt mot øst. Potensiale for frokost i soloppgang. Ikke langt unna renner en liten bekk. Nedenfor fjellskrenten går det en grusvei mange bruker til sykling og jogging. Det ligger noen gårder i nærheten og et stort vann skimtes igjennom trærne.

Sola var i ferd med å gå ned da jeg på hjemvei kom tilbake til lysløypa. Lange skygger av trestammene. Morken is på stien der hvor sola ikke kommer til. Jeg plukket for en gangs skyld med litt søppel. Et grønt lokk fra en matboks. Et sølvfarget sjokoladepapir. En tom hundepose og en som var brukt. Hvorfor tar noen med hundepose, plukker opp, knyter igjen posen for så å kaste den fra seg i skogen? Det står en søppelbøtte der lysløypa starter. Gikk på stien langs husrekka i skogkanten, så er det asfalt de siste hundre meterne. Det føles feil å bruke fjellstøvlene på asfalt.

Bekken og elva

På fjellet møter jeg to søsken igjen og igjen.

Bekken er lillebroren. Kanskje det aller fineste med å gå på fjellet er å komme til en bekk. Bekken lager lyder som er lett gjenkjennelige. Bekken klukker harmonisk. Jeg finner det beroligende. Bekken hilser meg der jeg forserer terrenget på vei fra en hytte til en annen. Jeg hører klukkingen kun noen få meter før jeg ser bekken, så dempet er lyden. Lyset kan reflekteres i bekken. Leire i bekken kan være tråkket opp av andre vandrere. Jeg skritter over. Kanskje må jeg trå på en eller flere steiner for å komme tørrskodd over. Så går jeg bort fra bekken og klukkingen dempes bak meg. Bekken hvisker at nå må du ha en god tur videre, hvor enn du skal.

Bekkens storebror er elva. Der bekken klukker rolig så bruser elva. Elva gjør seg stor og farlig med sin lyd. Elva brusing kan nærme seg et avdempet brøl. Jeg hører ofte lyden fra elva en god stund før jeg når fram og får se den. Da begynner tankene om utfordringer å fare i mitt hodet: er det bru over elva, i hvilken tilstand er brua, må jeg lete etter et passende sted å krysse, er strømmen sterk, vil jeg i det hele tatt komme over? Når jeg følger merkede stier er det nesten alltid en bru som det går fint an å bruke, men en sjelden gang må man ut i elva, eller hoppe på steiner for å komme over, og det kan være skummelt. Elva truer med å ta meg med nedover, dra meg under, slå meg mot steinene og gjøre ende på det hele. Elva er potensielt farlig, og måten den bråker tyder på at den vet det selv – den er klar over hvilket fryktinngydende inntrykk den gir. Den liker at jeg er redd. Det er deilig å ha passert elva. Jeg klarte det denne gangen også. Elvas lave brøl forsvinner. Jeg savner ikke den lyden.

Å lytte

Kilde