Jeg var i Venezia, alene. Aldri har jeg besøkt et så melankolsk sted. Kanalene, store og små. Broene som spenner seg over til den andre siden. Vi går over, stopper på det høyeste punktet, ser ut på raden av bygninger langs kanalen, og ned på vannet. Det skitne vannet. Båtene som ligger fortøyd. Sporene havet har satt på husveggene. Det var som om noe organisk sakte var i ferd med å overta det mennesker har bygd opp. Venezia synker i havet.

Jeg var alene, omgitt av andre turister, i en by fra en annen tid hvor alt er annerledes og rart og som snart går under. Jeg forsøkte å se for meg hvordan byen ville se ut da den siste fastboende måtte forlate stedet. Havet som ville stå inn i alle smugene. Broene som ville stikke opp, som om de svevde i luften. Bølgene som slo inn i dører og vinduer, knuste glass og fikk treverket til å råtne og smuldre bort. Naturen som tar stedet tilbake. Menneskene som drar. Minnene, maleriene og bildene fra det som var. Det var som om alt dette skjedde i fortfilm mens jeg manøvrerte i de trange smugene og forsøkte å finne fram, tilbake til hotellet, til jernbanestasjonen og alle de andre stedene jeg gikk. Tiden beveget seg i en absurd kombinasjon av langsomt og bråkete raskt.

Menneskene overalt hvor jeg gikk, alle som skulle videre, så plutselig befant jeg meg i et smug hvor jeg var alene, hvor det manglet belysning og jeg gikk raskere for å komme til noe tryggere og så rundet jeg et hjørne og så et til og ble innlemmet i et tog av turister igjennom en bredere passasje med små butikker, hvor lysene fra vinduene varmet opp og beroliget og summingen fra turistene på alle kanter maste og jeg peilet ut hvor hotellet var og skilte lag med folkemengde og nå var det snart mørkt og jeg hørte bølgene slå og så sekunder etterpå at jeg var langs havet et sted jeg aldri før hadde vært og jeg peilet bortover mot høyre og kjente meg igjen, det var noen bygninger langt der borte jeg dro kjensel på, dit skulle jeg og jeg satte opp farten med bølgene på venstre hånd, det var blitt kaldere nå, vinden gikk igjennom skjorten og brosteinen jeg småløp på var mørk og det var merkelig nok nesten ikke lys fra noen av bygningene jeg passerte på høyre hånd, alt var stengt, denne delen av byen var nærmest forlatt, det var sent og jeg ville bare komme inn på hotellet og kjenne varmen der inne og gå de kjente trappene opp, rundt til høyre først, så venstre nedest i korridoren hvor min dør var, hvor jeg hørte til nå disse dagene, til jeg skulle forlate dette stedet med tog, i retning Firenze, på formiddagen, etter frokost og en halvtimes vandring fra hotellet, det var planen og nå så jeg et par komme meg i møte og jeg tenkte på hvordan det var å være her sammen med noen.

Advertisements