You are currently browsing the tag archive for the ‘selvrefleksjon’ tag.

Les kommentaren Rocketapas for de travle før du fortsetter å lese under.

Synd ikke Aftenposten har åpnet for leserkommentarer i dette tilfellet – det hadde vært interessant å lese hva Øya-deltagere har å si til en slik dissektering av deres motivasjon for å dra på festival. Å se på handlinger som del av selvrefleksjonsprosjekter synes jeg passer bra på stadig mer av det som skjer både i mitt eget liv og hos andre.

Det motsatte kan tenkes å være troen på en mer «ren» motivasjon for handling – hvor man sier til seg selv og andre at man gjør dette ut ifra en av ekte interesse,  og at man ville ha handlet sånn og slik selv om man ikke kunne ha referert til handlingen overfor andre verken da det skjedde eller i ettertid. Kanskje koker dette ned til individets relasjon til ulike fellesskap. Det individet finner ut på egenhånd fremstår av en eller annen grunn som mest ekte, mens motivasjon drevet frem av fellesskap ofte virker konstruert, fake. Har du ikke sugd motivasjonen fra eget bryst, lurer tvilen i bakhodet hvorvidt dette er autentisk nok.

Dog er det noe trist over et slikt perspektiv, for hva blir konsekvensen for kollektivene vi alle inngår i? Er en slik form for motivasjonsanalyse et bidrag til økt individualisering og egoisme, eller et gode ved at vi bedre har mulighet til forstå oss selv og fellesskapene? Dette er ikke lett. Det blir liksom feil uansett hvilken retning utviklingen tipper. Med mer individualisme på bekostning av kollektiv, følger potensiell egoisme og ansvarsfraskrivelse. Ved motsatt utvikling trues individualismen og valgfriheten. Individualisme/kollektivisme-dikotomien er kanskje best når den fremstår som en balansegang som bakgrunn for diskusjon og refleksjon.

Tilbake til Øya-festivalen. Det er i kryssningspunktet mellom forståelse av individ og fellesskap at Øya-deltagernes innspill til Aftenposten-kommentaren hadde blitt interessante. Ville analysen blitt forkastet som ukorrekt og kynisk? Ville analysen bidratt til at Øya-deltagerne gikk i seg selv og tenkte over egne valg og preferanser? Det grunnleggende spørsmålet er som følger: Hvorfor drar folk på Øya-festivalen?

(Foto: Amund Østbye)

* Oppdatering: Og nå er det åpnet for kommentarer, ser jeg . Bra!

Advertisements

Jeg tolker tegnene dithen at jeg er i ferd med å bli voksen på ordentlig – kanskje til og med gammel. Jeg jobber fra 8 til 16. På vei til jobb leser jeg gjerne Aftenposten. På jobb hører jeg gjerne på P1.

Jeg er fanget i en frustrerende tilværelse hvor døgnet består av noen få elementer: Jobb, reise, hvile, søvn. For å underholde meg selv mens denne kjedelige runddansen fortsetter og fortsetter, tyr jeg til kulturelle stimuli jeg tidligere så ned på og forbandt med gamle folk: Aftenposten og P1.

Når jeg tidligere så folk sitte på tog og t-bane med Aftenposten, syntes jeg synd på de: «Du har tapt», tenkte jeg, «du er så grå og kjedelig at du finner glede i Aftenposten». Nå kan jeg ikke tenke meg å kjøpe noen annen dagsavis. Aftenposten gir meg ikke bare interessant og lærerikt lesestoff, avisa føles også riktig. Den symboliserer noe saklig og voksent. Den er manifestasjonen av et helt nødvendig oppgjør med forenklet journalistikk. «Du er avisa for meg», tenker jeg når jeg ser den i stativet sammen med tabloidene. «Du og jeg, Aftenposten; sammen mot fordummende måter å se på verden».

Hjemme hos foreldrene mine står alltid P1 på. «Gamle folk hører på P1», tenkte jeg før. Nå setter jeg pris på distriktssendingene og Reiseradioen (Norgesglasset er litt kjedelig, though). P1 har prat som veksler fint mellom det å være underholdende og lærerikt. Musikken de spiller er overraskende bra (jeg har aldri noe av den i cd-samlingen eller på iPod’en.)

Jeg er i endring. Jeg transformeres inn i arbeider-rollen. 8-16. Jobb, reise, hvile, søvn. Nye vaner, nye preferanser.

(Foto: guardian.co.uk)

Det er blitt skymt. Det er vårkveld i hovedstaden. Jeg går raskt, for jeg vil hjem. Fortauet virker ekstra bredt, jeg er nesten alene her. Jeg ser opp. 15 meter foran meg står to kvinner i 20-årene – begge mørke i huden. Jeg tenker det jeg tenker, og har rett. «Can I talk to you for a minute, handsome?» Nei, sier jeg uten verken å se i hennes retning eller sakne farten. Bare fortsetter å gå raskt, har et tog å rekke, ikke langt igjen nå.

Jeg tenker på denne situasjonen når jeg går videre, når jeg sitter på toget, og når jeg går fra stasjonen og hjem. Nå, her jeg sitter og skriver dette, tenker jeg også på det. Hendelsen skjedde for noen uker siden. Jeg ser situasjonen fra mitt perspektiv – igjennom øynene mine. Det er en filmsnutt som går i rykk og napp ettersom hendelsen liksom utfolder seg og jeg blir stadig mer bevisst: Der ser jeg opp og oppdager de to kvinnene som står og snakker sammen, der vender den ene av de to seg rundt og ser i min retning, der begynner hun å gå sakte mot punktet hvor vi vil møtes, der har jeg trukket konklusjonen, der sier hun setningen, og der hører meg selv avvise henne med et kort ‘nei’.

Hva er hennes historie? Hvor mange land har hun reist igjennom og arbeidet i før hun kom hit til Oslo, Norge, Europa, Vesten? Hva satte igang prosessen som førte henne hit? Hva har skjedd med henne underveis – fra hun for aller første gang ble bevisst at det ville bli slik dette livet hennes?

Og hva med meg selv: Hva har ført til at jeg resonnerte slik jeg gjorde? Hvorfor følte jeg en umiddelbar vemmelse, for senere isteden å føle tristhet? Og hva får meg til å gjenspille situasjonen igjen og igjen i tankene mine?

Av en eller annen grunn har jeg hengt meg opp i at jeg svarte henne med et ‘nei’, og ikke et ‘no’. To personer fra to ulike kulturer møtes, kommuniserer til hverandre på to ulike språk, men deler tilsynelatende en forståelse av situasjonen og situasjonens utvikling. Kanskje var ikke språkvalget viktig i det hele tatt. Mitt kroppsspråk var trolig avvisning nok.

Jeg tenker at våre omgivelser former oss, at vi tilpasser oss, lærer nye ting og går videre. Hele tiden. Noe nytt, noe nytt, noe nytt. Neverending. Hun har lært at ‘nei’ betyr avvisning. Jeg har lært om meg selv at hvis jeg ser to fargede kvinner på gaten en kveld og det er få andre tilstede, så trekker jeg slutningen at de er prostituerte.

Det som er viktigere enn hennes lærdom om språk er hva hun har lært om seg selv, og hvordan det har påvirket hennes selvrefleksjon. Bearbeidelsen av denne teksten er en del av min selvrefleksjon.

Jeg tenker: Det var vemmelig. Så tenker jeg umiddelbart etter det, som et svar til meg selv: Hvorfor var det vemmelig? Jeg er vemmelig!

%d bloggers like this: