You are currently browsing the category archive for the ‘Novelle’ category.

– Dette er antagelig den siste gangen vi møtes. Har du som har levd lenge et råd til meg, som er yngre? Stort eller lite, kanskje bare et lite tips på veien. Noe du vet nå, som du skulle ønske at du visste da du var yngre.

– Oj! Et råd, sier du? Må være et godt råd, da. Ellers er det vel ikke noe mening i det. (…) Nei, jeg vet ikke om jeg har et godt råd, dessverre. Du vet det viktigste du, er en forstandig kar. Nei, hva kunne det være?

Vi gikk bort fra den lille røde stua, mot dammen.

– De er så vakre, vannliljene. Jeg har alltid likt de spesielt.

Han smilte i det hvite skjegget. Bestefaren jeg ikke har.

– Hvordan har det seg at dere kjøpte dette stedet? Jeg mener – det er kjempefint her, virkelig, men hadde ikke dere ei stor hytte på Hvaler som dere solgte? Jeg har aldri vært der ute, men er ikke hytte der liksom det ypperste?

– Jo. De sier så.

Gammelmannslangsomt snudde han seg og så bort på mamma og Sigrid som satt i de solide hagemøblene på plattingen ved inngangspartiet til hovedhuset. Dette var mer enn ei hytte. Det var et lite tun, flere små hus og en liten låve. Alt rødmalt. Her hadde noen levd tett på hverandre en gang, på denne husmannsplassen, levd av det de dyrket, kanskje hatt ei ku og noen høner. Poteter. Gulrøtter. Bær? Lenge siden, men likevel ikke. På plaketten på husveggen stod det at de siste fastboende reiste i 1967.

Var det for personlig å spørre om salget av den hytta? Kanskje det var en opprivende familiekonflikt knyttet til den, noe de hadde forsøkt å glemme, som jeg nå hadde fått opp i dagslyset igjen. Det var dumt av meg å spørre. Hvorfor skulle han ellers ha dratt sånn på det?

– Den hytta du nevner var ikke så stor, men den var gammel og krevde for mye vedlikehold. Det er værhardt der. Det står på fra havet. Den lå veldig utsatt til. Bølgene kunne slå inn på hyttevinduene når det virkelig blåste opp. Treverket råtner opp på få år. Jeg kan male litt, og skifte ut et vindu, men ikke legge om et helt hyttetak eller panelet på en hyttevegg. Det er for mye for meg, for mye for oss, skulle jeg ha sagt, for hun er fabelaktig til å hjelpe til, men nå blir vi så raskt slitne. Vi klarer ikke så mye. Alderen spiser en opp. Derfor solgte vi hytta. 33 år eide vi den. Det er mange fine somre, det. Nå er vi her.

– Så rådet ditt er å tilpasse seg?

– Jeg vet ikke helt om jeg følger deg nå.

– Som dere tilpasset dere, alderdommen som du sier, solgte hytta fordi det ble for mye å vedlikeholde, og kom hit. Det kan være rådet ditt til meg, ikke sant?

– Nå vil de at vi skal komme, der borte, så la oss, men ja, det kan være noe i det. Tilpass deg, ja. Og hør på kroppen din. Kjenn etter hva du klarer, og ikke overdriv. Nå ble det mange råd her, men du skjønner tegninga. Og spis frokost!

– Er det med frokost noe du har satt spesielt pris på nå, som pensjonist? Ta seg god tid ved kjøkkenbordet?

– Nei, frokost, altså, dette har jeg fra mora mi skjønner du – frokost det er det du går på resten av dagen, og ved et glipptak på startstreken så henger du litt etter resten av dagen. Hun var glad i langrenn, forresten, mora mi. Mange referanser til skisport i min oppvekst. Men hva sier du – skal vi ta litt mer kaffe sammen med damene?

De tre guttene tråkket det de var gode for på den svingete grusveien igjennom skogen. Ved tjernet kastet de fra seg syklene og småløp opp den lille høyden og bort til det fine fjellet der de pleide stå og kaste.

De fisket med lukket haspel. Ingen av de hadde enda fått stang med den mer avanserte åpne varianten, som krevde mer koordinasjon før kastet. Snart var den eldste 10 år og da måtte han vel få en slik stang i bursdagsgave, eller i det minste få lov til å låne farens. De visste at når først en hadde fått slik avansert fiskestang, så var det ikke mye som skulle til for å overbevise de voksne om at også de to andre burde få. De diskuterte ofte teknikken som skulle til for å bruke stang med åpen haspel. Sikring av snøret med pekefingeren etter først å ha vendt bøylen bakover. Stanga bakover før kastebevegelsen og så nøkkelen til det vellykkede kastet – det å i riktig øyeblikk slippe snøret med pekefingeren. Fedrene hadde forklart det hele i detalj og latt de prøve noen kast tidligere den sommeren.

Guttene så med tilfredshet hvordan slukene dannet ringer ved nedslag i vannskorpa. Ettermiddagssola gjorde tjernet om til et teppe av lys. Det var presisjon i kastene deres. De fisket ofte, for andre sommeren på rad. Gjeddene stod ofte i sivet på den andre siden av tjernet, vel førti meter unna. Der var det også muligheter for å sette fast sluken, men den risikoen måtte tas.

De spiste brødskivene sittende med ryggene hvilende mot trestammene. Hver sitt tre, hver sin plass. Tre store trær på høyden mellom syklene og fiskeplassen, med utsikt over tjernet. Stengene lå sammen med slukboksen og fiskeveska borte på fjellet. De slitte oransje flytevestene hadde de kastet fra seg på vei bort til spiseplassen. Gulost og skinke mellom to brødskiver. Alltid.

– Jeg har vært altfor stille. Jeg bør i større grad uttrykke meg.

Hun reiste seg fra skrivebordet, stolen skrapte mot gulvet og veltet så bakover, stolryggen smalt mot gulvet, men hun var allerede ved døren og altfor opptatt av raskt å gripe etter jakken, vesken og nøklene til å høre det. Beina liksom rant ned trappene, ut den tunge døra i bygården og ut på den slitte asfalten i gata der både hun og mora hadde løpt i sin barndom. Dette skulle bli siste gang hun forlot bygården.

Hvor begynne med å forklare et liv der man plutselig overøses av en lyst til å dra og aldri komme tilbake? Vi kunne forsøkt ved å se tilbake, finne spor, som den gangen hun og naboungene løp fra hunden som hadde slitt seg fra fru Berntsens svake grep, eller da hun returnerte hjem en tidlig morgen i mai etter å mot morens vilje ha vært ute og feiret eksamensresultatene. Men det var ikke spesielle hendelser. De forklarte ikke trangen til å dra. Det var ikke noe spesifikt å fortelle som forklarte dette. Ingen feil i oppveksten som gjorde henne til et offer for sin egen uberegnelighet. Ingen hadde behandlet henne dårlig. Hun ble fulgt opp og støttet og klarte seg slik man burde kunne forvente av et barn av 80-tallet i den nedre middelklasse i urbane strøk i Norge. Hennes oppvekst var helt normal. Hun var vanlig. Hun gjorde vanlige feil, gledet seg over vanlige lyspunkt, var ikke ei som stod ut i mengden, men som noen ganger likevel lekte med tanken på nettopp det. Hun var oss. Noen ganger får vi lyst til å stikke av.

Trikken bråket forbi. Hun gikk i gatene ned mot sentralstasjonen. Den lave sola stakk i øynene. Hun hadde glemt solbrillene. Hun kunne kjøpe nye. Alt var tilgjengelig. Forglemmelser la ingen begrensninger. Ikke denne gangen. På en uteservering hvor hun som barn hadde sett for seg at de rike drakk kaffe, men som hun som ungdom hadde forstått var en helt normal del av en helt ordinær kafe, hvor hun nå til dags ikke følte seg komfortabel uten at hun helt klarte å forstå hvorfor, satt en tidligere kollega alene ved et bord og leste en avis. Hun gikk forbi og håpte ikke å bli lagt merke til. Hun hadde sluttet på den jobben i all hast og ikke fått sagt ordentlig farvel til de andre. Det løste seg best den gangen ved å hugge over knuten.

En julenovelle.

Halvor er juletreselger. Han elsker trærne, snakker med de, følger de opp, gjødsler, klipper, steller og dyrker fram de fineste juletrærne. Han er involvert i juletrærne sine hele året, ikke kun i desember. Igjennom våren, sommeren, høsten og vinteren holder Halvor oppsyn med uønskede elementer som insekter og sykdomstegn, han foretar straks nødvendige tiltak slik at trærne har best mulig potensiale til å bli flotte, salgbare eksemplarer. Halvor er stolt av det han driver med, og da kundene fornøyd forlater han med et tre, kjenner han på en sår glede, en liten sorg kombinert med bevissthet om at han har lykkes som juletredyrker. Det tar 8-10 år å dyrke frem et passende stort juletre, og etter å ha gått rundt trærne i så mange år etablerer Halvor et blikk for trærnes personlige stil. De er forskjellige og fine på hvert sitt vis, slik han ser det. Ikke noe tre er helt likt et annet. De er alle unike og verdifulle i Halvors øyne.

Etter 11 år som juletreselger i Oslo har han endelig fått mulighet til å selge i selve smørøyet – Valkyrie plass på Majorstua. Det er et flott sted å selge. Nå står han her på kvelden den 17. desember 2014, i varmedressen sin, litt tissetrengt etter å ha drukket mer kaffe enn han strengt tatt behøvde, og han har akkurat solgt et flott eksemplar til et ungt par som ble riktig så fornøyd. Det var da det skjedde – han overhørte en setning han skulle ha vært foruten. Jenta sa at treet måtte ut rett etter nyttår. Det var noe med at de nylig var blitt samboere, skjønte Halvor, og nå skulle de kjøpe sitt første felles juletre, og i den prosessen ble det lagt noen føringer på de kommende juletradisjonene der i heimen. Og treet skulle altså ut rett over nyttår. Han hørte hun sa det med bestemt stemme, som for å sette et eksempel, som om det ikke var noen alternativer. Treet var så fint, sa de til Halvor og smilte mot han med sine vakre, unge ansikter. Det var et så tett, flott juletre, det hadde akkurat riktig høyde for stua i den lille leiligheten deres, og treet var ikke for dyrt. De var så fornøyde, så blide, så unge, så fulle av noe vakkert, men det positive i situasjonen forsvant for Halvor da hun plutselig viste med en rask kommentar til sin partner, i et strengt toneleie, at treets verdi var som uttømt vel en uke etter julaften.

For Halvor, som levde med juletrærne hele året, var trærnes verdi alltid til stede, måten ha så juletrærne på endret seg ikke ut i fra kalenderen. Nå, etter 11 år i bransjen, fikk han altså plutselig en ny innsikt, en innsikt som man vel strengt tatt kan si han burde ha fått for lenge siden, men som altså først nå ble en realitet i Halvors hode – trærne han solgte ble overgitt til folk med en i Halvors øyne helt skrudd agenda, folk som ikke egentlig verdsatte treets struktur, kvalitet og farge, men egentlig bare brydde seg om treet som kulturmarkør for en kort periode, den lille perioden fra cirka midten av desember til nyttår var overstått, så var dets, juletreets, den skjønne, grønne busk, dyrket frem over flere år av han, en dedikert kar fra Lørenskog, verdi som plutselig oppløst. Etter at Halvors omtanke og oppfølging hadde foregått over flere år, den tiden det faktisk tar å dyrke frem et ettertraktet eksemplar nå til dags, så ble altså treets eksistens av noen utenforstående fylt av kortvarig mening, utenforstående som riktig nok hadde betalt en god del for å overta det og bringe det hjem til sin stue, hvor det ble ikledd kuler og flagg og lys og alt hva det måtte være de fant på, men likefullt utenforstående, for de ante trolig ingenting om forholdet mellom treet og dets oppasser igjennom disse årene frem til salget, før stuas fokuspunkt plutselig ble til søppel slik tradisjonen tilsa det. Ingen andre enn Halvor og hans kolleger i juletrebransjen ser verdien i trærne når januar kommer.

Det var ikke riktig. Han forstod det nå. At det hadde tatt så lang tid å komme til denne innsikt var igrunn rart, ja det var forunderlig, og nå ble han fylt av skam for det han hadde gjort i disse årene, at han ikke på et tidligere stadium hadde forstått hvilken skjebne, hvilket falskt begjær han hadde gitt inn for da han hadde handlet med disse folkene opp igjennom årene som juletreselger. Falskt, fordi kjøperne ikke maktet å innse treets egentlige verdi. Det var et liv, en personlighet, en venn igjennom år som ble brukt til en feiring så vulgær og konform og etter noen få dager ble treet sett på som avfall av dets nye eier. Det var slett ikke riktig.

Halvor visste at jenta var som de andre. Det var ikke henne direkte han nå, denne vinterkvelden sentralt på Majorstua, rettet sin frustrasjon mot da hans tanker raste og han rødmet over sin tidligere manglende innsikt og fyltes av frustrasjon, sorg og ikke rent lite sinne når sant skulle sies, og det bør det jo, alle vet jo det nå, sannheten bør frem, Halvor var enig i det, han visste det så altfor godt, han måtte se å få stoppet denne gale tradisjonen, på en eller annen måte kommunisere til de rundt seg, til folket, hvor fantastisk et juletre er, året rundt, at det nesten kunne snakke til han og han til det, hvordan han gledet seg over nye skudd og økende tetthet og god fargesubstans og andre sunnhetstegn ettersom de, trærne hans, sakte, sakte viste seg for han der han gikk i radene på de spesialtilpassede områdene med ekstra godt jordsmonn. Der gikk han opp og ned radene daglig, vår, sommer, høst og vinter, nøt å se trærne vokse opp, se hvordan de ble til som fullkomne juletrær. Det var en kontinuitet i den prosessen, en langvarig nærhet til naturen, fylt av respekt, kjærlighet og fascinasjon for liv som spirer og gror.

Det var noe langt mer generelt Halvors misjon måtte rettes mot enn denne jenta med den strenge oppfatningen av treets verdi. Dette var et dypere problem, det forstod Halvor nå, det var noe som lå dypt i samfunnets forbruksperspektiv, et syn som var forskrudd og ureflektert, ja som et hån mot den nødvendige respekten for naturens verdi. For juletreet var en representant, i vår kultur den mest sentrale sådan, for naturens møte med det nye, urbane Norge. «Se nå endelig å få kjøpt det treet i ettermiddag», ble det kommandert surt rundt omkring i hjemmene. «Se å få det i hus», sa noen bisk til sin partner. «La oss få dette overstått. Naboene hentet og pyntet sitt tre for flere dager siden, vi kan ikke ha det slik, hva tror de om oss, at vi er noen juletresinker?» Slik ble det suggererende presset, hver desember, satt ut i livet. Kjøp av et juletre et eller annet sted på en plass et sted i byen, gjerne etter litt folkelig, amatørmessig analysering av kvisttetthet, høyde, struktur og fargeglans, noe folk egentlig kunne forsvinnende lite om, de kunne si så mye rart for å gi inntrykk av at de visste noen om juletrær, men for Halvor var de alle noviser. De bød han i mot nå. De var ikke verdige kjøpere av Halvors trær.

«The buck stops here», sa Halvor halvhøyt ut i desembermørket på Valkyrie plass. «Unnskyld», sa en middelaldrende dame han ikke hadde lagt merke til at lusket rundt i radene. «Hvor mye for den der borte?», spurte kvinnen og pekte. «Treet er ikke til salgs, frue», svarte Halvor strengt, overraskende strengt på han selv, og i hvert fall overraskende strengt på damen, det var lett å se, hun rygget sakte bakover med et forskremt uttrykk i ansiktet, men det fikk så være for nå var det alvor for Halvor og ingen av disse vakre juletrærne skulle bli offer for det nedrige synet på forbruk av natur. De skulle alle komme hjem, komme tilbake med ham, i kveld. Han hadde ingen tid var miste.

%d bloggers like this: