You are currently browsing the category archive for the ‘Fottur’ category.

Jeg gikk årets første skogstur her om dagen. Tok som vanlig utgangspunkt i lysløypa, tok av ved steinmuren og fortsatte nordover et stykke bort til teltplassen, for så å returnere og fullføre runden i lysløypa. Et slitt telt stod på den faste plassen. Det er alltid minst ett telt der. Jeg stod på avstand og forsøke å se om det var noen til stede, men kunne ikke se aktivitet. En flik av teltåpningen var ikke ordentlig lukket. To av snorene var ikke strammet ordentlig opp. Teltet står på en fin plass på en høyde med utsikt mot øst. Potensiale for frokost i soloppgang. Ikke langt unna renner en liten bekk. Nedenfor fjellskrenten går det en grusvei mange bruker til sykling og jogging. Det ligger noen gårder i nærheten og et stort vann skimtes igjennom trærne.

Sola var i ferd med å gå ned da jeg på hjemvei kom tilbake til lysløypa. Lange skygger av trestammene. Morken is på stien der hvor sola ikke kommer til. Jeg plukket for en gangs skyld med litt søppel. Et grønt lokk fra en matboks. Et sølvfarget sjokoladepapir. En tom hundepose og en som var brukt. Hvorfor tar noen med hundepose, plukker opp, knyter igjen posen for så å kaste den fra seg i skogen? Det står en søppelbøtte der lysløypa starter. Gikk på stien langs husrekka i skogkanten, så er det asfalt de siste hundre meterne. Det føles feil å bruke fjellstøvlene på asfalt.

Advertisements

På fjellet møter jeg to søsken igjen og igjen.

Bekken er lillebroren. Kanskje det aller fineste med å gå på fjellet er å komme til en bekk. Bekken lager lyder som er lett gjenkjennelige. Bekken klukker harmonisk. Jeg finner det beroligende. Bekken hilser meg der jeg forserer terrenget på vei fra en hytte til en annen. Jeg hører klukkingen kun noen få meter før jeg ser bekken, så dempet er lyden. Lyset kan reflekteres i bekken. Leire i bekken kan være tråkket opp av andre vandrere. Jeg skritter over. Kanskje må jeg trå på en eller flere steiner for å komme tørrskodd over. Så går jeg bort fra bekken og klukkingen dempes bak meg. Bekken hvisker at nå må du ha en god tur videre, hvor enn du skal.

Elva

Bekkens storebror er elva. Der bekken klukker rolig så bruser elva. Elva gjør seg stor og farlig med sin lyd. Elva brusing kan nærme seg et avdempet brøl. Jeg hører ofte lyden fra elva en god stund før jeg når fram og får se den. Da begynner tankene om utfordringer å fare i mitt hodet: er det bru over elva, i hvilken tilstand er brua, må jeg lete etter et passende sted å krysse, er strømmen sterk, vil jeg i det hele tatt komme over? Når jeg følger merkede stier er det nesten alltid en bru som det går fint an å bruke, men en sjelden gang må man ut i elva, eller hoppe på steiner for å komme over, og det kan være skummelt. Elva truer med å ta meg med nedover, dra meg under, slå meg mot steinene og gjøre ende på det hele. Elva er potensielt farlig, og måten den bråker tyder på at den vet det selv – den er klar over hvilket fryktinngydende inntrykk den gir. Den liker at jeg er redd. Det er deilig å ha passert elva. Jeg klarte det denne gangen også. Elvas lave brøl forsvinner. Jeg savner ikke den lyden.

Da jeg har sekken på ryggen, festeanordningene på den satt ordentlig fast rundt mage og bryst, fjellstøvlene på beina, på en sti, og jeg bare kan gå alt jeg klarer, fylles jeg med en intens tilfredsstillelse. Det å gå på skikkelig, ikke tusle, men virkelig gå hardt, er så deilig. Jeg forserer steiner, kvister og annet i veien med en lekenhet – det gjelder å finne en fin trase på selve stien, gå bra, rett og slett. Og jeg går bra, ojojoj, jeg går så bra! Jeg nesten flyr over stien, selv om sekken veier en god del og det sitter en sitrende utmattelse i kroppen – ja på tross av det nesten løper jeg opp bakkene. For det er mest moro å gå i oppoverbakke – gå raskt opp, riktig presse på og kjenne pusten og pulsen rase. Lite her i livet er så deilig.

Venabu

Så kommer jeg opp og ser ut over slettene, hvordan stien snirkler seg videre, og jeg kan snu meg og se tilbake på det jeg har vært igjennom, og du verden som kroppen er i stand til å forflytte seg hvis man virkelig vil og jeg ser med glede på det jeg til nå har vært igjennom, og får ytterligere lyst til å presse på videre.

Jeg og brodern gikk for tredje sommeren på rad fottur fra hytte til hytte på fjellet i Norge. Denne gangen gikk vi på Hardangervidda – ruta vi fulgte ser du nederst. Vi startet med buss fra Oslo til Rjukan. Vel 2 km nord-vest for Rjukan sentrum er det mulig å ta taubane opp på fjellet. Luftig og fint var det.

Første etappe var til Helberghytta, 9 km fra vi gikk av Krossobanen. De første 2-3 km er relativt bratt oppover, deretter flater det ut. Stien på denne turen er generelt sett veldig tydelig oppgått, og dessuten merket med Turistforeningens karakteristiske røde T’er, så det var lett å finne fram. Helberghytta er selvbetjent og relativt liten. Det var så godt som fullt den natta vi var der. Vårt inntrykk er at det er vel så sosialt på denne typen hytter som på de større betjente hyttene hvor man får mat servert. En tur hvor man får oppleve begge typene hytter er å anbefale.

De neste tre etappene var så godt som like lange – ca 20 km. På kartet vi har er tiden estimert til 6 timer på disse tre etappene, men vi brukte 8-9 timer inkl pauser, og det er langt nok for oss. Særlig i regnvær kan en dagsetappe på 8-9 timer være tung. Merkelig hvor mye været betyr. Uansett er det selvfølgelig nyttig å forberede seg på hva man står overfor. Har man f.eks en lettere dag å se frem til, vil en lengre etappe først kanskje ikke virke like ille.

Dag 2 gikk vi fra Helberghytta til Kalhovd i småregn. Ved demningen Strengen er man omtrent halvveis. I enden av vannet Haraldsjå så vi en gruppe på hest som gjorde seg klar for tur. Over siste høyde ser man bort på en veldig spesiell hytte på venstre hånd, den ser nesten ut som et utkikkstårn. Kalhovd ble ifølge hyttevakten på Helberghytta oppgradert i fjor. Fasilitetene var ihvertfall veldig bra. Utsikten fra hytta er derimot ikke noe å skryte av – man ser rett ned på en demning.

Dag 3 gikk vi videre til Mårbu. Første del av dagen gikk vi i tåke. Stien var tydelig og det var aldri problematisk å finne frem, men opplevelsen var særegen der vi gikk som i en boble uten å se fjell og vann rundt oss.

Det var forholdsvis vått på denne turen, endel regn, og mange myrer, bekker og elver å forsere. Man prøver selvfølgelig så langt det lar seg gjøre å unngå å bli våt på beina, men etterhvert blir man ofte våt uansett og særlig mot slutten av etapper blir det derfor gjerne til at man ikke bruker så mye tid på å finne bra steder å forsere uten å plumpe uti – man gir litt opp og prioriterer det å komme frem. Alle hyttene på denne turen (utenom Helberghytta) har tørkerom, så sko og klær blir tørre til neste dag. Det er selvfølgelig helt uvurderlig å ha bra utstyr og få det tørket.

Da vi kom over den siste høyden og nærmet oss vannet Mår, lettet tåka plutselig. Da hadde vi gått 4-5 timer i tåke. Det var en heftig opplevelse å som med et trylleslag få se den flotte utsikten i det det klarnet opp.

Da det flater ut inn mot Mårbu er det ei elv som vi syntes var problematisk og som etter vår oppfatning burde ha vært brolagt. Etter litt leting fant vi ut at det gikk an å hoppe over på noen store steiner lenger opp enn der stien går. Det kriblet i magen. Vi kunne ikke snu nå, tok sats og kom oss tørrskodd over. Tidligere på etappen måtte vi vade over ei forholdsvis bred, men rolig elv.

På Mårbu er det enkel standard på rommene. Stua virker nyoppusset og har flott utsikt til vannet. Det var kun få til middag den dagen, og praten gikk lett. Det er liksom enklere å ta kontakt i mindre sammenhenger. Det er mulig å ta båt fra Mårbu til Synken, ikke altfor langt fra Kalhovd.

Dag 4 gikk vi videre nord-vestover til Rauhelleren. Dette var den siste av de lange etappene, og den vi brukte lengst tid på. De første 2/3 av etappen var det greit terreng og relativt tørt og fint. Rett før hengebroa er det ei elv som var vanskelig å forsere, men vi klarte det uten å vade. Selve hengebroa synes vi virket tvilsom. Det var kun en vaier som holdt den oppe, en planke var løs og rekkverket omtrent midt på var delvis borte, men over kom vi ihvertfall. Etter broa er det et veldig myrområde før man kommer opp og ser bort til Rauhelleren som ligger fint til ved Langesjøen. Det er lett å bli lurt av distansen når terrenget flater ut og man ser bort til hytta slik som på siste del av denne etappen – det var overraskende drøyt  selv om det så ut til å bare være vel en halvtime inn. Vi ankom Rauhelleren et lite kvarter før middag, slitne og glade for at disse tre etappene var over. Det er et stort og fint anlegg på Rauhelleren. Hytta er relativt lett tilgjengelig – man kan gå merket sti 3-4 timer nordover og så ta båt opp Halnefjorden til riksvei 7 hvor Halne fjellstue ligger. Vi tok imidlertid ikke den veien denne gang.

Dag 5 gikk vi nord-østover til Heinseter, som er en privat hytte (altså ikke drevet av Turistforeningen). På forhånd hadde vi sett ut dette som en slags hviledag. Det gjorde godt å ha noe slikt å se frem til. Estimert tid ifølge vårt kart er 4,5 timer. Vi tok det med ro og brukte 5,5 timer inkl pauser. Terrenget er lett og det er lagt ut bra med broer på denne etappen. Underveis denne dagen traff vi desidert flest folk av alle etappene. Trolig har det noe å gjøre med nærhet til veien, samt at etappene ikke er spesielt lange dersom man f.eks går Fagerheim – Heinseter – Rauhellern – Halne.

Vi traff bl.a. en entusiastisk gjeng gutter i 10-årsalderen som nærmest løp oss i møte og spurte oss ut om det var noen store elver i vente – de elsket tilsynelatende å krysse elver. Guttene hadde kart og pekte og forklarte. Vi måtte skuffe de med beskjeden om at alt var brolagt fremover og at det ikke var noen spennende krysninger å se frem til resten av den dagen. De hastet videre. Vi gliste godt av dette møtet. Noen hundre meter etter guttene kom foreldrene med store sekker – vi forstår at det ikke var lett å holde tritt med guttegjengen. Det er noe spesielt med å treffe folk på fjellet, det er en annerledes måte å forholde seg til hverandre på der. Flere vi har møtt på turene har påpekt det samme.

Heinseter er et veldig fint anlegg – virkelig forseggjort og koselig. Vi ringte på forhånd og meldte fra at vi kom, siden dette er en privat hytte. Slikt er ikke nødvendig på DNT sine hytter.

Dag 6 gikk vi nordover til siste stopp som var Fagerheim. Vi fikk uvær hele dagen – det startet med lett regn, etterhvert ble vinden sterk og regnet tiltok. Dette var ikke en spesielt lang etappe, estimert til 5 timer ifølge vårt kart. Grunnet været tok vi kun en kort matpause, i ly av en stor stein, og gikk ellers på i for oss høyt tempo og var i hus etter 5,5 timer. Den siste kilometeren går langs veien. Du verden så tungt og ubehagelig det var å gå på asfalt! Vel framme på Fagerheim ble vi møtt med at hundeflokken på 10+ Alaska huskies satte i heftig uling, slik ulver gjør. Vi var framme, det var en fin avslutning.

En alternativ slutt på denne turen er å gå videre til Krækkja dag 6, og så avslutte med en solid dagsetappe opp til turisthytta på Finse. Sjekk for øvrig NRK og Turistforeningens turplanlegger på ut.no.

Jeg har tidligere skrevet om vår tur i Rondane i 2010 – det finner du her.

I juli 2010 gikk jeg og brodern fottur i Rondane. Vi fulgte Turistforening-merket løype hele veien. Turen heter «Rondane fra nord til sør». Vi er ferske når det gjelder å gå i fjellet.

Dag 1, 18. juli.

Vi stod opp tidlig for å ta Trondheimstoget kl 08.07 fra Oslo S. Ankom Hjerkinn stasjon 12.33. Gikk til Hjerkinn Fjellstue, ca 1 km. Istedenfor å overnatte der som tidligere tenkt, gikk vi 1. del av 1. etappe denne dagen – fra Hjerkinn til Hageseter, ca 1 times gange. Vi slet litt i starten med å finne merkingen ved Hjerkinn Fjellstue, men fant så stien og resten gikk fint. Bittelitt regn på starten, deretter fint vær med sol og litt vind. Vi var spente på hvordan første lengre etappe ville bli, til Grimsdalshytta (18 km fra Hageseter). Oppstigningen starter umiddelbart. Leide lite rom med 3 sengeplasser på Hageseter. Enkel standard. Vask på rommet. WC/dusj i gangen.

Dag 2, 19. juli

Vi gikk fra Hageseter litt før kl 10. Estimert tid ifølge Turistforeningen var 4 timer. Vi brukte litt over 6 timer. Ganske greit terreng. Vi krysset noen elver. Hoppet fra sten til sten. Gikk forbi en stor, blandet gruppe – for så å bli forbigått når vi tok pause. Mot slutten av etappen kom vi til en bratt nedstigning med elvekrysning over bro, før oppstigning på andre siden.

Vi møtte en jogger et par timer fra Grimsdalshytta. Friskus! Han hadde Grimsdalshytta som utgangspunkt. Det var deilig å se hytta nede i dalen. DNT-hytte med nytt påbygg fra 2008. Flott panoramautsikt med sittemuligheter mellom den nye og gamle delen av hovedbygget. Vi kom seint så vi måtte ta til takke med sovesal med 14 sengeplasser. En storsnorker gjorde natten litt slitsom, men vi fikk sove på morrakvisten 😉

Dag 3, 20. juli

Vi gikk fra Grimsdalshytta litt før kl 10. Varmt vær – vi pustet og peste på vei opp fjellet på motsatt side av dalen. Mygg mm. Litt lei da. Ringte Dørålseter for å sikre oss soveplass. Måtte vente med å ringe til litt oppe på fjellet pga elendig mobildekning på Grimsdalshytta. Dagens etappe hadde to omtrent like tidkrevende deler – to fjell som vi måtte opp og over. Elvekrysning over bro på midten av etappen. Det var tungt å ta fatt på andre del, da vi hadde brukt hele 4,5 timer på første del. Vi beit tenna sammen og satte igang med en heftig oppstigning til det som kalles Dørålglupen eller Porten til Rondane. Vel oppe balanserte vi på en smal sti innover. Turens mest skumle del, ihvertfall for meg som er høyderedd.

Så bar det inn i et tungt terreng – flere km med store steiner. Slitsomt og demotiverende. En ved middagsbordet kvelden før anslo at det var 3 km igjennom steinura. Til slutt kom vi til nedstigningen mot Dørålseter Øvre. Dette er ikke DNT-hytte. Ankom kl 18.10, dvs litt over 8 timers gange denne dagen. Ganske slitsomt. Litt regn underveis, noe som ødelegger en del av opplevelsen. Regn gjør at man fryser overraskende fort. Lue er obligatorisk å ha i sekken. Det hadde i tillegg vært fint å ha votter/hansker når det regnet. Hendene blir veldig kalde når det regner, selv i juli. Det vet vi til neste gang. Vi rakk middagen kl 19. Fikk tomannsrom. Veldig lite rom, men bedre enn sovesal. Dusj, middag, og så i seng.

Dag 4, 21. juli

Dørålseter Øvre -> Bjørnhollia. Estimert tid 7 timer. Vi startet ca kl 9. Mye vind og etterhvert regn gjorde første del av etappen tung og kald. Været bedret seg etterhvert, og vi fikk en fin tur mellom høye fjell med toppene innhyllet i tåke, forbi bl.a. Rondeslottet. Mektig – vi følte oss små der vi gikk igjennom dalen. Dette ble en slitsom etappe. Etter å ha krysset elva på bro langt nede i dalen er det en seig oppstigning før stien runder av sørover inn på flatere terreng mot hytta. Vi leste nok kartet litt dårlig, og mente det skulle være kortere fra broa til hytta. Går man og tenker at hytta snart må være rundt hjørnet er det lett å bli mismodig. Vi var framme på Bjørnhollia etter 8,5 timer. Vi måtte nok en gang ta til takke med sovesal. Denne sovesalen var forresten virkelig fin. Rett etter at vi hadde kommet opp på sovesalen begynte det å pøsregne. Flaks at vi ikke var ½ time senere ute.

Det er kjempefint på Bjørnhollia. Flott gardstun med steingjerde rundt, lafta hus, fin beliggenhet ned mot et vann. Vi var glade for ikke å ha valgt den alternative ruten over Høgronden (2118 moh). Under middagen fortalte ei nederlandsk jente at de hadde brukt 10 timer over Høgronden fra Dørålseter, og at de ikke hadde følt seg sikre underveis. Måtte holde i tau i tillegg til at det var tåke. Ikke vår kopp med te.

Dag 5, 22. juli

Bjørnhollia -> Rondvassbu. Estimert tid 4 timer. Vi brukte 5,5 timer. Deilig med en kortere etappe. Vi tok det med ro igjennom Illmanndalen. Forholdsvis lett terreng. Regn og sol om hverandre.

Rart å ankomme hytta så tidlig på dagen – vi var framme kl 14.30. Rondvassbu ligger kjempefint til ved vannet Rondvatnet og mellom fine topper. Gode muligheter for toppturer herfra, for de som liker slikt. Det går an å ta båt herfra nordover opp Rondvatnet på en etappe direkte til Dørålseter. Rondvassbu er visstnok en veldig populær hytte. Det var masse folk der da vi var innom. Det ble sovesal igjen, ja. Vi møtte igjen gruppa vi gikk sammen med fra Hageseter til Grimsdalshytta.

Dag 6, 23. juli

Rondvassbu -> Eldåbu. Den lengste etappen på turen, estimert til 8 timer. Eldåbu er den eneste ubetjente hytta på denne turen. Vi gruet oss nok litt til denne etappen – og det ble da også hardt. Vi brukte 11 timer. Dagens opptur var været. Blå himmel, sola varmet godt. Første del av etappen var veldig lett. Etter en elvekrysning uten bro hvor vi måtte vasse ble det litt mer høydeforskjell, men utfordringen denne dagen var helt klart distansen, ikke terrenget.

Vi ble lei mot slutten og det gikk etterhvert smått. Vi kom i hus på Eldåbu ca kl 20. For langt for oss. Det vet vi til neste gang. Vi var kjempeglade for at det ikke var dårlig vær denne dagen. Vi ringte tidlig på dagen og booket rom på Venabu fjellhotell for siste overnatting. Gledet oss til litt bedre standard. Merkelig at vi denne dagen ikke møtte en eneste person – fra maurtua Rondvassbu ut i det tomme intet. Det har trolig å gjøre med at Eldåbu er ubemannet + at etappen er forholdsvis lang (24 km). Fotturister flest foretrekker kanskje å få middagen servert.

Vi så bebyggelse og veier langt der nede i dalen. Det føltes som veldig lenge siden sist, selv om det var under en uke siden vi var i hovedstaden. Rart hvordan man mister tidsperspektiv. Det var koselig på Eldåbu. Mer frihet enn i spisesal/sovesal på større hytter. Man må tilberede maten selv, men det er jo litt sjarm. Fin hytte med bra utvalg hermetikk, supper etc på lageret. Vedovn, utedo, ikke strøm. Kanskje satser vi mer på ubemanna hytter neste tur. Noen hyggelige jenter hadde ankommet litt før og fyrt opp i ovnen. De holdt oss med selskap under middagen. Ikke ueffent.

Dag 7, 24. juli

Vi gikk ca kl 10 fra Eldåbu. Fint vær, lett terreng nedover i natur som ligner den hjemme. Etter 1-2 timer mye skog. Forbi hyttefelter og støler.

Opp på den siste toppen på turen – utsikt mot Flaksjøen. Venabu fjellhotell ligger et sted på andre siden av vannet.

Ned på grusvei, litt til på sti igjennom skog, så mer grusvei og plutselig var vi framme. Vi ankom Venabu fjellhotell ca kl 16.15. Nesten ingen gjester. Stor matsal, kanskje 15 personer der totalt. Veldig fint innredet hotell med plansjer og info. Mye moro å se og lese om fra fjellturisme i gamle dager. Anbefaler å ta en spasertur etter middag noen hundre meter bort til kirken, den er verdt et besøk.

Vi satte stor pris på å ha eget rom med bad, og slappet godt av denne siste stoppen. Bestilte skyss på hotellet ned Ringebu neste dag. Fint vær også avreisedagen. Vi satt i solveggen og ventet på skyss fra hotellet kl 11.30.  Tog fra Ringebu 12.16. Fullt tog, vi ble sittende i spisevogna, men det var ok. Kom til Oslo S kl 15.15.

***

Hva husker vi best?

Brodern: da det hadde sluttet å regne mot slutten av etappen fra Bjørnhollia til Rondvassbu – sola kom fram og det glitret i fjellsida.

Jeg: andre del av etappen fra Grimsdalshytta til Dørålseter – opp den bratte stigningen og inn i Dørålglupen på den smale stien over elva, og videre over alle de store steinene. En slitsom og spektakulær bit av turen. Og så det fine været på marsjen fra Rondvassbu til Eldåbu. Vi var veldig heldige som fikk fint være den dagen vi trengte det som mest.

%d bloggers like this: