You are currently browsing the category archive for the ‘Personlig’ category.

Jeg har begynt å teipe ark opp på skapdøren. På arkene har jeg skrevet fragmenter av noveller. Ideer som kan vokse. Nå ser jeg dem hver dag. Jeg leser en setning i det jeg går forbi på vei til badet. Har jeg skrevet det, spør jeg meg selv. Setningen blir et bilde jeg tenker videre på. Dersom det blir levende nok renner det over i at jeg skriver noe mer og henger enda et ark opp på skapdøren. Det skal bli en vegg av inntrykk som kanskje til slutt bryter igjennom noe som holder meg tilbake.

Jeg har i flere år tenkt på å forsøke å skrive en tekst om det jeg føler når det er pent vær ute og det å være aktiv utendørs da. For meg er dette problematisk. På den ene siden føler jeg at jeg bør utnytte de fine dagene – ta de i bruk ved å være utendørs. Det er jo tross alt begrenset hvor mange fine dager vi har her vi bor. På den annen side liker jeg meg veldig godt innendørs, så for det meste, ikke hele tiden, men altså for det meste vil jeg være innendørs. Fint vær skaper dårlig samvittighet. Jeg føler at jeg bør gjøre noe som jeg for det meste ikke ender opp med å gjøre.

Noen ganger når jeg er inne og ser ut på det fine været får jeg følelsen av at jeg er fanget i leiligheten, at jeg ønsker å slippe fri og gå ut og nyte været og verden. Kanskje har dette å gjøre med min ensomhet. Jeg har så få å være sammen med ute at jeg like godt kan være inne alene. Så kan jeg få dårlig samvittighet (igjen!) for at jeg har så få i min omgangskrets. Hvorfor gjør jeg ikke noe mer aktivt for å få flere venner og opprettholde kontakten med de jeg allerede kjenner? Er det noe galt med meg, sosialt sett? Er dette et resultat av at jeg har vokst opp langt fra folk, inne i skogen med en liten gjeng å forholde meg til? Jeg vil tro at oppveksten min har noe å si. Vi venner oss til sosial omgang. Jeg ble som barn vant til å ha få folk rundt meg. Slik er det nå også, i en alder av snart 36.

Jeg har skrevet om det problematiske forholdet til sosialt samvær før: at jeg gjerne lengter bort når jeg er sammen med folk – de er ikke tilstrekkelig interessante, jeg kjeder meg i deres selskap. De deler ikke mine interesser og vi prater forbi hverandre. Det blir kjedelig. Dette har noe å si for hvordan jeg pleier relasjoner. Ofte lar jeg relasjoner forvitre fordi de ikke er like verdifulle som tiden hvor jeg gjør interessante ting de ikke passer å delta i. Jeg får ikke til å inkludere andre. Jeg kommuniserer ikke godt nok og blir skuffet over meg selv og relasjoner. Da er det enklere å trekke seg tilbake til min hule. Dette er ikke teksten jeg ønsker å skrive om vær og sosial deltakelse, men det var en begynnelse.

Jeg kjøpte tre notatbøker i bokhandelen. De har grå permer, er linjerte og var pakket sammen i plast. Papiret er lyst grått, liksom skittent, ikke hvitt og pent. Det var på høy tid å ha noen ordentlige notatbøker tilgjengelig. Det er en mer autentisk skriveprosess. Man tenker annerledes når man skriver for hånd. Setningen vokser ut linje for linje, sakte. Teksten blir til som noe organisk fremfor øynene mine. Tiden det tar å skrive for hånd gir rom for å fundere underveis. Jeg tenker ikke nødvendigvis igjennom hele setningen før jeg starter å skrive på den for hånd. Det blir alltid en slutt på den. Det verste er vel å ikke starte på setningen, la anledningen gå fra seg.

Det kan være fint å skrive for hånd, men det er ikke problemfritt. Jeg er ikke lenger vant til å skrive slik. Jeg får raskt vondt i hånden. Jeg griper kanskje for hardt rundt pennen. Håndskriften min er uregjerlig, den er stygg. Jeg styrer ikke pennen med særlig kontroll. Jeg krafser det ned. Liten g mangler løkken, den må jeg legge til etterpå. Y og 3 skriver jeg med et rart rykk, uten at jeg kan forklare hvorfor.

På tur bør man ha med en notatbok og skrive litt. Ellers forsvinner så mye. Bildene du tar på tur forteller ikke nok. Hvordan jeg følte det den tredje kvelden i Skottland vet jeg nå fordi jeg skrev det ned.

I hverdagen får notatboken min ligge i fred lenge. Det skjer ikke noe spesielt, så jeg har ikke noe å skrive, har ingen grunn til å plukke den opp. Hverdagen er en interessant utfordringen nettopp av den grunn. Gjør man hverdagen interessant, mentalt og ved å skape tekst, har man virkelig fått det til. De beste forfatterne jeg vet om behersker å gjøre hverdagen spennende.

Går det an å skrive på en måte som nærmer seg hvordan tankene svirrer avgårde en helt normal dag? Skrive slik minnene dukker opp, hvordan det som har hendt knyttes til det som hender nå, og planene for fremtiden. Skrive på en så flytende måte som tankenes uforutsigbarhet, der elementer forbindes både på måter jeg forstår og ikke forstår. Hvorfor dukket det minnet opp om den gangen da, akkurat da jeg var i ferd med å krysse veien og gå bort til postkassa for å sjekke om det var kommet noe post? Hvilken relasjon har minnet som dukket opp til det fysiske stedet jeg var eller den mentale tilstanden jeg var i i det jeg nærmet meg postkassa og snart var innenfor min egen dør? Hvordan forstå flyten i inntrykk og minner, og hvordan formidle det på en måte som utenforstående lesere kan få noe utbytte av? Kanskje er dette med tankenes flyt så subjektivt – så avhengig av at jeg har opplevd noe, kjent noen, vært steder og tenkt tanker før – at andre som ikke har de referansene jeg har vil få problemer med å følge det jeg skriver.

Inntrykkene i løpet av en time en helt vanlig hverdag kan være et sted å starte. Å se på klokka og bestemme seg for at nå skal jeg sitte her foran pcen og skrive slik jeg tenker i en time framover, så ser vi hvor det leder meg og hvordan teksten blir. Jeg skriver mest mulig rett frem, uten å sensurere, nærmest mulig tankestrømmen slik den oppleves av meg i løpet av 60 minutter. Det ville blitt mye rart, tipper jeg. Tankene raser avgårde raskere enn jeg klarer å skrive. Kanskje ville jeg selv ha fått problemer med å tyde teksten i etterkant. Kanskje ville jeg ha blitt så bevisst situasjonen at tankene ikke ville løpe som vanlig, men begrenses og ikke bli et like verdifullt materiale som tankestrømmen ellers. Og hvordan sette ord på bilder man ser i minnene?

Det innbitte ansiktet til fetteren min da vi spilte fotball en ettermiddag en sommer vi var små, hjemme på gressplenen bak huset vårt, da gresset var så mørkegrønt og skogkanten var tilsvarende grønn og en haug planker lå i enden av gressplenen og jeg snudde meg og så tilbake på huset vårt, det hvite store huset med maling som flasset av og rød takstein og svaler som stupte ned fra himmelen og ned under takmønet og inn i reirene de hadde bygget og himmelen var lyseblå og snart ville onkel komme og rope at de skulle reise og vi ville protestere litt, men ikke mye, og nå gjaldt det å nyte de siste minuttenes fotballspilling her vi var sammen nå, for snart var de reist i den slitte bilen som barna var litt flau over men som onkel ikke brydde seg om var slitt og kanskje til og med gjorde et poeng ut av at var nettopp slitt, som om han kjørte den bilen noen ekstra år bare på trass, bare for å vise at han ikke brydde seg så mye om materielle ting, at en gammel bil ikke stod høyt på hans prioriteringsliste, men at han isteden brydde seg om å ta barna med på tur, på sykkel eller på beina, på fjellet ved hytta eller langs grusveier oppe i skogen i nærheten av der de bodde, der det var et tjern hvor jeg hadde vært med en gang og vi satt og så på masse barnefamilier rundt på fjellene som også satt slik vi satt, på pledd, de spiste noen boller eller brødskiver eller drakk saft eller kakao eller kaffe og noen hadde håndklær over skuldrene etter et bad i tjernet, men vi satt sammen og spilte kort og tante hadde spurt mamma om det var greit at vi spilte kort, for i deres oppvekst hadde kortspill blitt sett på som synd og det satt fortsatt igjen, men tante og mamma følte at de hadde kommet seg videre fra det og nå var del av en ny tid og kortspill måtte være greit for barna og de følte likevel en murring et sted i bakhodet at det var feil og at mormors stemme sa det igjen og igjen, men vi fikk lov likevel og snart skulle vi pakke sammen tingene i en sekk tante bar og vi søskenbarna skulle løpe først ned stien igjennom skogen til rekkehuset der tante og onkel bodde med den lille, smale hagen som endte liksom i ingenting, en udefinert grense hvor det var noen trær og høyt gress og brennesle og dette området var skummelt og spennende og vi måtte passe oss for ikke å komme nær brennesle og vi trådde den ned slik at den la seg så vi ikke kom borti og brant oss og vi gikk forsiktig ned skrenten under noen trær, så gikk vi opp til høyre en liten bakke og så var vi oppe på veien, på gangfeltet og der møtte vi noen andre barn fra nabohusene og fetteren min fortalte de barna hvor gammel jeg var og de ble imponert for jeg var eldre og noen få år kan bety så mye da man er barn, men jeg hysjet på fetteren min for jeg ville ikke alderen min skulle ha noe å si, jeg ble usikker og tenkte på å gå tilbake til hagen, tilbake inn i rekkehuset og sette meg i sofaen sammen med tante og mamma og spise et kakestykke og tante ville spørre vennlig om vi hadde det moro og hun ville smile og le den lille latteren sin da jeg svarte bekreftende og jeg ville se smilet hennes igjen for meg da jeg satt her i leiligheten alene og forsøkte å skrive slik jeg tenker.

Teksten blir usammenhengende, men likevel dras jeg med og vil liksom lappe over de hullene som er slik at det fungerer og jeg leser i en strøm, det virvler opp steder og fortid og mennesker slik de var for mange år siden. Man må være en velvillig leser, men da fungerer det, tenker jeg.

Vinterdag. Ikke for kald. Mørket slipper sent og kommer tilbake tidlig. Bekken har et lag av is, men under klukker vannet. Luftbobler i islaget. Små hull i isen hvor det mørke vannet i bekken er synlig. Jeg går forsiktig opp bakken, inn i skogen. Det er glatt, men ikke snø, ikke ennå. Rim på mose og gress.

Stearinlysene jeg tenner i vinduskarmen brenner sakte ned. Vi er rolige nå, venter på at lyset skal få overtaket og vekke verden rundt oss. Sommeren var så lang og varm at jeg mer enn en gang ønsket meg regn og kaldere luft bare for å komme bort fra det klamme som reduserer våre aktiviteter, som påtvinger oss et senket tempo. Rolig nå, hvisket den varme sommerdagen.

Vinter og sommer bytter sakte plass. Sommeren for fire år siden – fjellturen med sekk, hytte til hytte, råheten i fjellvidde og steinur, vinden som er så kald da du går av toget og tar på sekken, ser deg rundt og vet at fra nå av og i seks dager skal du og den kalde, rare, fantastiske vidda sameksistere og det skal bli slitsomt og annerledes og fint og det skal gi minner du tar frem en desemberdag da alt bare er forberedelser og glatte veier og lys i vinduene og følelsen av å være innestengt av mørket.

%d bloggers like this: