You are currently browsing the tag archive for the ‘Dag Solstad’ tag.

Soundtrack: Kent – Isis & Bast.

En gang for noen år siden kom jeg tilfeldigvis over en blogg som reklamerte for en skrivekonkurranse. Greia var at starten på en tekst allerede var skrevet av bloggeren, og så skulle vi sy sammen en avslutning og sende den inn. Jeg ble ivrig og lagde en historie med en skummel, uklar slutt. Jeg husker ikke detaljene, men det var noe med at jeg-personen endte opp i en park, på natterstid, det hadde skjedd noe uforståelig, noe han bare hørte på den andre siden av veggen løp opp veggene, klatret rett opp, det var uforståelig for han. Nå satte han seg ned på en benk og tenkte over det som hadde skjedd. Det var da han virkelig ble redd. Det var avslutningen. Jeg liker å tro at det var en fin tekst.

***

Kanskje er det relativt lett å skrive så folk synes noe er skummelt. Jeg tenker at man ikke trenger å være så tydelig i slike historier, ja kanskje det å være ullen og dermed gjøre teksten vanskelig å få tak på for leseren er et redskap for å øke redselen leseren føler, som om selve teksten er en labyrint man forsøker å komme seg igjennom, og det er mørkt og snø og man løper rundt og plutselig ser man sine egne fotspor i snøen, man har altså vært her før, og da er det som om håpet svinner og snøen faller tettere i lyset fra fullmånen og man løper fortvilet videre, det kan da ikke være så mange muligheter, man må vel snart komme igjennom, men etter en liten stund møter man nok en gang spor i snøen. Man aner at noe ikke er helt som sist gang, og bøyer seg ned for å se nærmere på sporene. Det er natt og mørkt, man må virkelig konsentrere seg for å se tilstrekkelig godt i det svake lyset. Da skjønner man at sporene tilhører en annen, ikke et menneske, men noe annet, og at det er her i labyrinten nå.

Redselen dyrkes frem ved at leseren identifiserer seg med den uoversiktelige situasjonen i teksten. Teksten bygger rammer som man ikke trives i, men det er vel hele poenget med denne sjangeren, at man vil føle på å ha det ubehagelig. Identitet skapes mest av hva man er ulik, ikke så mye av hva man er lik. Kontraster viser identiteter, og slik er det kanskje også med sjangeren jeg skriver om nå, at det universet av ubehag man velger å gå inn i danner et midlertidig mørke som man vet man kan gå ut av når som helst, og som forteller en situasjon man aldri kunne tenke seg å faktisk ta del i, men som det kan lekes med.

Så er vel også denne sjangeren ganske banal. Filmer som gir seg ut for å være skumle er ofte forutsigbare, vi ler av virkemidlene, kanskje ler filmen også selv av virkemidlene og det hele blir en blanding av humor og skrekk, og så ler vi av at alt er så meta og at vi skjønner virkemidlene og at vi dermed ikke kan være helt på jordet og det kjennes jo bra å forstå ting.

Sjangerspesifikke forutsetninger bør ikke tas så alvorlig. Da jeg var liten hadde vi besøk av en gutt som var skikkelig kul, han var sikkert 14 eller noe, men for oss var han stor og vi så opp til han. Denne gutten fortalte oss at han en gang hadde sett en film hvor hovedpersonen døde etter 5 minutter. Vi ble sjokkert, selvfølgelig. Slikt gikk jo virkelig ikke an! Filmer vi inntil da hadde sett var nok alt annet enn meta, og dette har altså brent seg fast i den grad at jeg nå, mer enn 20 år etter, forteller om det til de som gidder å lese. Slik kan det gå.

Hvorfor er det viktig at det likevel finnes forestillinger om sjangre og hva som bør skje i ulike typer fortellinger? Svaret er vel at vi trenger å forstå noe for å få utbytte, ja selv det å se på noe som så grunnleggende som en fortelling i seg selv, uansett videre sjangerspesifisering, krever visse rammer som vi kan forholde oss til, ellers sklir alt ut og når vi ikke forstår i det hele tatt liker vi det ikke noe særlig. Da forsvinner lysten til å forholde seg og vi vender oppmerksomheten mot noe vi kan skjønne.

David Lynch lager underholdning som jeg oppfatter at handler om forvirring og stemninger. Få tegner stemninger som Lynch. Det er så tett på og fint, men så rives ting liksom i stykker før alt har kommet igang. Historien i klassisk forstand er ikke så viktige hos Lynch. Det er ikke moralen eller who-dun-it han ønsker å formidle. Lynch viser oss menneskene og tegner opp stemninger i situasjoner disse deltar i. Stemningene og typene mennesker er det vi kan forstå, dette er det nærmeste noe kjent vi kommer. Noe skjer og med det får vi en følelse, men det som skjedde er ofte så uklart sammensatt med resten av situasjonene vi har blitt vist tidligere at vi ikke forstår hvordan noe skjer i forhold til noe annet. Vi blir sittende å lage broer av mening mellom scenene som best vi klarer. Det er slitsomt å sitte slik å hele tiden lime sammen ting og liksom argumentere for at den scenen faktisk kan ses å henge sammen med den forrige for slik og sånn. Lynch følger ikke de fortellernormene vi er oppdratt i. Humor er et virkelmiddel hvor Lynch liksom flørter med oss for å få oss med videre – han tuller fælt med noen rare karakterer og vi ler av de, og så får vi nok godvilje til å gidde og se videre.

***

I siste setning i første avsnitt er jeg inne på noe sentralt med min egen skriving. Jeg liker ofte å tenke at det jeg skriver er bra. Det jeg skriver er nok ganske midt på treet, men det kan være bra å ha en slik overlevelsesteknikk. Det å skrive er som å gå en vei du ikke har gått tidligere, du ser ting underveis som du ikke forventet, men som du kanskje har godt av likevel, for det kan være bra å oppdage noe nytt. Sjelden blir det jeg skriver til etter noen forutbestemt plan. Jeg starter helt enkelt og ender opp et sted jeg ikke på forhånd kunne ha forutsett. Jeg roter meg inn i en labyrint og underveis kan jeg ta et utall veier, og jeg aner ikke hva valgene vil bestå i før jeg er inne i labyrinten, men da jeg er der, underveis, tar jeg valg som best jeg kan, og slik snirkler teksten seg ut på skjermen, ord for ord.

Dag Solstad skrev en interessant roman hvor alt vi leser i den er fotnoter, altså tillegg til den egentlige teksten. Så blir det altså en del av leseropplevelsen å fylle inn mellomrommene i den egentlige teksten, for fotnotene hopper og er ikke utfyllende. Solstad skriver noe fint om skriveprosessen, at teksten liksom graves fram. Dette har jeg skrevet om tidligere:

«Teksten liksom er der, den venter på at jeg skal grave den ut og fram slik at den blir en del av denne verden, noe andre kan lese, tenke på, kritisere, glede seg over. Teksten materialiseres i prosessen forfatteren gjennomgår. Det er det utenomjordiske i den beskrivelsen jeg finner fascinerende, at teksten er der og bare venter, ligger og venter og venter, skal du ikke grave meg fram snart, tenker den liksom. Joda, joda, svarer du, jeg forsøker her, ser du ikke det da, jeg jobber som bare det, jeg skriver så fort jeg kan, og må stryke en del, men så blir det da noe etterhvert, noe som ikke strykes og som tas vare på og bygges videre på. Jeg graver deg fram, litt og litt til og du er framme. Teksten.»

Bekreftelsene vi søker på nettet. Så utrolig deilig de er å få. Anerkjennelsens rus. Høy på sosial stimuli – kommunisert digitalt. Det siste gjør de kanskje litt mindre verdt. Eller kanskje ikke.

Jonathan Franzen skriver om dette med teknologi og hvordan vi ser på oss selv. Sjekk ut den første teksten i Farther Away, kalt Pain won’t kill you, hvor følgende sitat er hentet fra:

«Our lives look a lot more interesting when they’re filtered through the sexy Facebook interface. We star in our own movies, we photograph ourselves incessantly, we click the mouse and a machine confirms our sense of mastery. And, since our technology is really just an extensioin of ourselves, we don’t have to have contempt for its manipulability, the way we might with actual people. It’s all one big endless loop. We like the mirror and the mirror likes us. To friend a person is merely to include the person in our private hall of flattering mirrors» (s 8).

***

Det har snødd i natt igjen. Tung, våt snø. Ca 5 cm kom bare i natt. Mildt vær på dagtid. Store pytter av smeltevann i gatene. Slaps spruter fra hjulene til passerende biler. Snart vår. Snart nytt liv overalt. Hvor deilig blir ikke det.

***

Når jeg har skrevet det, kommer jeg på en scene fra Professor Andersens natt, av Dag Solstad. Hovedpersonen, professoren, er bedt til et vennepar på middag. Det er juletid og brøytebilene er ute i gatene. Han velger å gå hele veien fra sin leilighet til venneparets hus, et godt stykke, igjennom et snøkledd Oslo, på kveldstid. Han har mye å tenke på, og det jo som alle vet fint å tenke mens man går en tur. Han er ivrig etter å komme fram. Han har et ønske om å fortelle venneparet om sitt moralske dilemma – om mordet han har sett og ikke meldt fra om.

Solstad er i mine øyne en mester på den plundringen som pågår inne i hodene våre, den pågående strømmen av tanker rundt hva vi har opplevd, den stadige indre debatten vi har med oss selv, for og imot, måten vi ser seanser om igjen i vårt eget hode som ved å spole tilbake i en film. Og Solstad er morsom. Han er skarp og morsom samtidig. En av mine favorittforfattere. Og Professor Andersens natt er så underfundig – så lett og så kompleks på samme tid. Jeg vil si den er min favoritt blant mange veldig gode romaner fra Solstad. F.eks Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige er god – om det urbane og måtene vi lever på, om savn og det å se inn i stuene til folk da det er mørkt ute og lyst inne. Virkelig en god bok. Men tilbake til den gode professoren. I sitatet under er han på vei til middagsselskapet, og der i snøen i vinter-Oslo går han og diskuterer med seg selv rundt mordet og dette med å melde fra eller ei.

«Mordet hadde skjedd. Det var det som var saka, det var skjedd noe uopprettelig som han var blitt vitne til. Han kunne ikke varsle om det uopprettelige. Hadde han vært vitne til et innbrudd, f.eks., hadde han sett at det befant seg tyver inne i den samme leiligheten, som holdt på å bære ut TV-apparatet og stereo, da ville han ikke ha nølt med å ringe politiet. For da hadde det hastet. Likeså med brann. Hadde han sett røyk sive ut av vinduet, eller luktet den, ville han selvfølgelig uten å nøle ha ringt brannvesenet.

[…]

Men han hadde vært vitne til noe uopprettelig, og da var det ingenting han kunne gjøre. Han kunne ikke gjøre det godt igjen med å ringe og varsle at det hadde skjedd. Mordet var et fullbyrdet faktum, som han var blitt vitne til. «Jeg kan ikke si ifra om dette, det eneste det ville føre til, var at morderen ble tatt.» Og han måtte gjerne bli tatt, men ikke på grunnlag av at han, professor Andersen, hadde grepet inn og varslet om at han hadde begått et mord. Det bød han imot» (s 22-3).

Han går fort og ender opp med å ankomme middagsselskapet altfor tidlig. Det er litt pinlig. Han bes inn. Han kan da ikke stå utenfor i snøen og vente til klokka blir sju heller. Hvordan det går må du finne ut av selv.

Jeg har også skrevet om Solstad tidligere:

Arild Asnes, 1970

Tekst 24.02.12

Solstad og ytringsfrihet

Om debatten etter Solstads artikkel

Jeg skal forsøke å skrive litt hver dag fremover. Husker jeg for mange år siden leste en roman av en norsk forfatter, og ble så inspirert at jeg seg sendte han en mail hvor jeg både skrøt av boka, og lufta litt om min egen skriving. Jeg fikk svar! Det var et kick for en tenåring. Han anbefalte at jeg skulle skrive litt hver dag. Uansett om det ble bra eller dårlig – bare skriv litt hver dag.

Jeg tenker at moralen er at teksten må jobbes ut, graves ut, jobbes frem, formes litt og litt. Dette har jeg tenkt på da jeg for tida leser Dag Solstads roman Armand V. Jeg liker Solstad veldig, både som type (rar, fascinerende, annerledes) og forfatter (setningsoppbygningen, hvordan tidsepoker males frem ved fortellinger om individer i sin samtid, samfunnsanalyse og -kritikk for det meste maskert bak underfundige historier om rare personer og hverdagshendelser).

Armand V. er kanskje den 6. eller 7. romanen jeg leser av Solstad. Jeg har avbrutt den en gang for noen år siden. Solstad kan både kjede meg og gi meg lyst til å løpe ned trappen for å ringe på hos naboen og fortelle at DENNE BOKA BØR DU LESE! Bøkene hans er dypt fascinerende. De kan gjøre meg gal på flere måter.

Armand V. er så langt ikke den beste romanen av Solstad som jeg har lest, men den inneholder en selvrefleksjon som jeg ikke har sett i noen av de andre; han funderer på sin egen skriveprosess, hva som fører fram, han er ærlig med at skrivingen av og tid går heller dårlig, at han stadig forkaster utkast, skriver avsnitt på nytt og på nytt. Det er som om han gir oss et innblikk i en refleksjon rundt det å produsere tekst, og jeg kan vanskelig tenke meg en person jeg i større grad vil lese det fra.

Han skriver at det er en slags utgravningsprosess, og det er så bra forklart. Teksten liksom er der, den venter på at jeg skal grave den ut og fram slik at den blir en del av denne verden, noe andre kan lese, tenke på, kritisere, glede seg over. Teksten materialiseres i prosessen forfatteren gjennomgår. Det er det utenomjordiske i den beskrivelsen jeg finner fascinerende, at teksten er der og bare venter, ligger og venter og venter, skal du ikke grave meg fram snart, tenker den liksom. Joda, joda, svarer du, jeg forsøker her, ser du ikke det da, jeg jobber som bare det, jeg skriver så fort jeg kan, og må stryke en del, men så blir det da noe etterhvert, noe som ikke strykes og som tas vare på og bygges videre på. Jeg graver deg fram, litt og litt til og du er framme. Teksten.

***

Solstads forfatterskap er som livet. Han er i små glimt dritkjedelig, så ille at jeg bare vil legge bort boka og aldri forsøke igjen. Når han ramser opp ting som virker meningsløse, f.eks den delen om hovedoppgaven i historie i Roman 1987, eller delen i samme bok om skøytesport. Gud bedre så kjedelig.

Men alt har vel sin funksjon i hans bøker, tenker jeg. De partiene har noe i seg som jeg må forsøke å forstå i forhold til hovedpersonen, i forhold til samtiden, i forhold til stedet, i forhold til tema, vinkling, budskap. Det må forstås, tolkes, bakes sammen med det øvrige til jeg ser hele verket, slik det skal være. Man må være tålmodig, men nå er jeg kanskje i overkant negativ, for for det meste er jo Solstad så morsom, så underfundig, så god i sine analyser.

Det er en glede å lese han, og jeg er glad jeg ennå har mange bøker igjen. Og når jeg er ferdig er det visstnok skrevet noe akademisk om hans forfatterskap, så det er bare å lese i vei, og tenke og fundere rundt det jeg leser og kose seg.

Jeg skrev over at han er dritkjedelig (i små glimt, riktignok, men det er faktisk sant), men så er hans forfatterskap også noe som gjør at du nesten faller overende fordi det er så fint, som en sommermorgen da du går alene igjennom en tom by, før de andre våkner, du er ennå litt full, og så glad over alt som skjedde i går, og nå er en ny, deilig dag i full gang og her går du over ei bro midt i byen og bare tar inn hvor deilig sommer er, og at du er her helt alene er utrolig, de andre sover ennå, de vet ikke hva de går glipp av.

Og jeg vet akkurat hva soundtracket skal være der jeg ser meg selv gå over den broa, og hvor jeg ser meg selv løfte hodet for jeg ser ei måke som seiler arrogant der oppe, og hører jeg ikke en liten feiebil dure rundt gatehjørnet der noen hundre meter fremme? Jo visst, helt alene er jeg ikke, en kommuneansatt fyr sitter i et lite og rart kjøretøy og feier gatene nå tidlig, tidlig, før alle de andre kommer seg på beina. Du feiemannen, jeg, og den måka der oppe. Det er oss denne morgenen. Og hvor er jeg hen? I en liten by langs Oslofjorden et sted, så klart. Har du ikke lest Solstad så tok du ikke den referansen, men da er det sannelig på tide at du tar for den av herlighetene han har produsert. Jeg foreslår at du starter med en av disse: Professor Andersens natt, Genanse og verdighet, eller Ellevte roman, bok atten. Professoren i sin leilighet. Paraplyen i skolegården. Kemneren på Kongsberg. Åh, du har så mye å glede deg til!

Men hva skulle soundtracket være, tenker du. Kom med det, vi begynner å bli litt lei av all pjattingen din og vil høre hva som surrer og går i bakgrunnen da du går over broen og måka henger der oppe og bare dovent, åh så dovent, flyter på varme luftstrømmer og riktig koser seg, og han feiemannen kommer nærmere i den lille bilen, etter lyden å dømme. Jo, nå kommer det kjære leser, soundtracket denne morgenen er en rar elektronika-miks jeg har funnet av en låt av det islandske banket Sigur Rós, kalt Saeglopur (Enigma remix). Den hører jeg på akkurat nå, og den er akkurat passe deilig drømmeaktig, den har sommer i alle sine fibre, den er essensen av blå himmel, krusninger på vannet under broa jeg går på nå, og noen små, hvite skyer henger rett fram over hustakene, og minnet av bass som vi fløt på i natt, og følelsen av at noe fint er på gang og jeg vet det og hun vet det, håper jeg, og det vil kanskje, kanskje bli noe og det er så, så, så, det er sånn som livet er. Det er det det er. Som livet. Usikkerhet og håp og natur som får deg til å måpe.

Er inne i en Dag Solstad-periode. Kom over følgende her om dagen i den utfordrende og fascinerende Arild Asnes, 1970:

«Det som skiller en kommunist fra en uavhengig sosialist på en slik fundamental måte at de, til tross for stor skinnenighet, alltid vil se forskjellig på alle viktige spørsmål, er at en kommunist har historisk bevissthet, han befinner seg i Historien, med hele sin dødelige kropp, og må derfor ta de ytterst alvorlige konsekvensene av det, mens en sosialist bare har en blek anelse om dette, han er et Individ, kastet ut i Kapitalismen, gjennom en fødsel» (s 158-9).

Dette synet på at individet er inkludert i kapitalismen/det kapitalistiske samfunn på en ufrivillig måte, som i en fødsel, viser Solstad også til i et tidligere avsnitt:

«Bare gjennom å myrde i sine private drømmer, når han var bevisstløs, kunne Arild Asnes komme i berøring med det Kapitalistiske samfunnet han ble født inn i en vinterettermiddag i 1942, og som senere, hver dag, hadde hatt ham under oppsikt på sin fjerne, nesten vennlige måte» (s 46).

At individet blir holdt under oppsikt forbinder mange kanskje først og fremst med Orwells 1984, Stasi, telefonavlytting, kald krig etc. Synet Solstad bringer, hvor den frie, siviliserte samfunnsorganiseringen vi har i Vesten også kan oppleves som både inkluderende på en altoppslukende måte (født inn i), samt overvåkende/begrensende (hatt ham under oppsikt), er interessant.

Her tolker jeg kapitalismen som en innpakning rundt det hele, en slags myk ramme vi plasseres innenfor og hvor de fleste av oss blir livet ut. Vi lager ikke bråk, vi forholder oss til spillereglene – tar utdannelse, får jobb, stifter familie, eldes, mottar pensjon, dør. Vi bidro. Innenfor rammen spratt vi fritt omkring, vi kunne støte mot rammens kanter og vi spratt da tilbake innover. I det øverst sitatet inkluderer er dette sosialisten/Individet, og det vil vel i bunn og grunn si nesten oss alle sammen. Vi er alle sosialdemokrater nå, eller hva?

Kommunisten, på den annen side, har historisk bevissthet og befinner seg i og forholder seg til Historien istedenfor Kapitalismen (rammen som begrenser oss). Kommunisten vil dermed kunne overskride grensene som begrenser sosialisten/Individet, og «må derfor ta de ytterst alvorlige konsekvensene av det». Vi skjønner hvor det bærer. Opprør. Revolusjon!

Jeg blir fascinert av forståelsen Solstad bringer av kapitalismen som overvåker oss på en snill måte. Her er ingen tydelig kontroll, ingen agenter som følger etter deg, ingen tydelig overvåkning. Her er frihet, vennlighet. Tilsynelatende frihet? Myke rammer. Men rammene er der. Selvfølgelig er de der. Rammer må være der. Og kanskje overvåkningen også må være der. Ting må alltid holdes på plass, til en viss grad.

Her kommer noen tanker om debatten etter Solstads artikkel «Om ytringsfriheten» i Samtiden. På nettet summet det virkelig en stund, og nesten utelukkende var de som ytret seg kritiske: Solstad var en elitistisk kommunist, han ville begrense (evt avskaffe) ytringsfriheten, han unnlot å inkludere nødvendige internasjonale og historiske perspektiver, han omtalte blogging uten å vite hva han snakket om osv. Kritikken har noe for seg, men alt treffer ikke.

Først vil jeg ta for meg en paradoksal illustrering av det jeg oppfatter som et av hovedpoengene til Solstad. Deretter skriver jeg litt om det å faktisk kjenne til det man snakker om, og om det å tolke artikkelen i ulike perspektiv. Til slutt vanker det litt pepper til Solstad for utspill om blogging, og en oppfordring fra min side om at forfatteren i tiden som kommer utelukkende bør bidra i form av tekster, og ikke tale.

1. Selvoppfyllende profeti

Solstad var ifølge min analyse bekymret for frekvensen av ytringer som slynges ut i offentligheten. Han var kritisk til et bortfall av noe vi kan omtale som redaktøransvar – noe jeg tolket som å ha med selvsensur å gjøre: Det er individuet terskel for å ytre seg som har blitt for lav, og kombinert med vårt samfunns hyllest av nettopp individets rett til å bidra med ytringer, skapes en overflod av triviell kommunikasjon.

Dette mener jeg bør tolkes sammen med bevisstheten om Solstads tanker om ny teknologi parret med ytringer i offentligheten, herunder blogging, noe som kom fram i intervjuet med Dagbladets Andreas Wiese. Det er her forhåpentligvis noen følger meg på teorien om debatten som en selvoppfyllende profeti: Det mange med meg oppfatter som et positivt og potensielt meget viktig demokratisk verktøy – nettbasert kommunikasjon, herunder blogging – kokte (i mangel av et bedre begrep) i en kort periode etter Samtiden-artikkelens utgivelse over av kritikk mot det som i manges øyne er et angrep på retten til å ytre seg.

Paradoksalt nok provoserte en artikkel som kritiserer en fremvoksende kultur for ytringsforsøpling, frem en hissig strøm av nettopp forenklet ytringsforsøpling. Kort forklart illustrerte kritikken mot Solstads artikkel det jeg leser som ett av forfatterens hovedpoeng; en moderne, manglende form for selvsensurering. Hopp, sa Solstad, og nett-debattantene hoppa.

Men ser noen av kritikerne det slik? Jeg vet ikke. Jeg innser at en forutsetning for å følge meg her samtidig har å gjøre med min forståelse av for lave terskler for ytringer, og den tolkningen har så vidt jeg kan se ikke vært særlig fremtredende i andres analyser. Kanskje vil kritikerne imøtegå dette med å poengtere hvor potensielt viktig den nye elektroniske kommunikasjonsplattformen vi nå befinner oss i er – demokratisk sett. Ironisk nok er jeg ikke uenig i det (dette er ikke lett!) Mer om det senere.

2. Perspektiv og lesning

Over til en annen type kritikk (bl.a. fremsatt i Aftenposten av den vanligvis så skarpe Nina Witoszek): Solstad bommer visstnok fordi historisk sett har forfattere og andre med sterke meninger blitt forfulgt. Jeg er ambivalent overfor denne kritikken: Den har selvfølgelig noe for seg, gitt både et historisk og et moderne, globalt perspektiv. Ting henger sammen, og vi bør selvfølgelig ta lærdom av historien. Kritikken svikter dog hvis man legger til grunn en nøyaktig lesning av Solstads artikkel. Til Klassekampen sier Samtiden-redaktør Cathrine Sandnes det slik:

«Solstad skriver eksplisitt at han er for ytringsfrihet i alle land, men at hans essay tar for seg ytringsfrihet i Norge, her og nå, i denne gitte situasjonen. Likevel spør kritikerne: Hva med Burma? Hva med Kina? Dette har han jo allerede svart på!»

Sett i et internasjonalt perspektiv stiller jeg meg sammen med de som kritiserer Solstads artikkel, men slik Solstad selv har ment bidraget – i en nasjonal samtidskontekst – mener jeg han bør høste applaus.

I intervjuet med Sandnes vektlegger Klassekampens journalist kritikk av tolkningsperspektivene: «- Skyldes svak lesning», lyder tittelen. Her er det viktig å være oppmerksom og bevisst, Sandnes og Klassekampen: Ved en slik fremstilling heller dere bensin på bålet i forhold til de som mener Solstad fremstår som elitistisk. At dette kommer fram i det mediumet som ligger Solstads politiske preferanser nærmest, gjør det bare enda verre. Jeg syns jeg hører dem: «Skal de bestemme hvordan vi skal lese tekstene også nå?»

På den annen side har Sandnes slik jeg ser det et betydelig poeng, og det er hvordan debatten preges av en mildt sagt løs tolkning av det dette springer ut fra, nemlig Solstads artikkel. Man kan selvfølgelig lese tekster som man vil, men et minstekrav bør være at man faktisk har lest det før man senere forsøker å kommentere. Jeg sitter etter å ha lest mang en reaksjon på artikkelen, igjen med inntrykket at så godt som ingen av debattantene kjenner originaltekstens kompleksitet (evt at de ikke ønsker å forholde seg til kompleksiteten). I Klassekampen-intervjuet sier forøvrig Sandnes at Trond Giske overfor henne tilstod at han hadde kommet med referanser fra Solstads bidrag, uten å ha lest hele teksten. Slikt er flaut.

3. Om forfeilet blogg-kritikk, og om taktiske måter å delta i offentligheten

Der Solstad svikter, er i avfeiingen av blogg-mediumets potensiale. Dette kommer til uttrykk i det mye refererte intervjuet med Dagbladets Wiese. Kommentarene om at han ikke har lest en blogg i sitt liv, og aldri kom til å gjøre det, var dumme. Dette skadet hans agenda ved at det gav flittig gjenbrukt ammunisjon til kritikk-kåte bloggere. Skal man nå igjennom til kritikere som befinner seg dypt nede i skyttergravene må man være mer presis enn som så. Solstad holdt kjeft i nesten enhver anledning ellers etter offentliggjøringen av artikkelen, men her kostet et øyeblikks ubetenksomhet hans sak dyrt. (Forøvrig er dette et eksempel på en «tapt» selvsensuring fra forfatterens side, jmf at han sier til Wiese at han kjemper med å legge bånd på seg selv.)

I fremtiden bør Solstad gi enda færre intervjuer enn nå, ja han bør rett og slett utelukkende uttrykke seg i offentligheten igjennom skriftlig materiale. For der er han en gigant. Snakke kan mange bedre enn han, og journalisters vinklinger kan ingen sikre seg mot. Når de redaksjonelle fortolkningene er gjort, vil nettets debattanter deretter gladelig rive deg i stykker – spesielt hvis du gir de grunner til det ved å provosere de direkte. Omfattende og langsomt fremsatte samfunnsanalyser har alltid vært Solstads styrke. Kanskje han har lært noe av det han har vært igjennom etter offentliggjøringen av artikkelen. Blogging forstår han seg ikke på, og det er trist. Det var i ukjent farvann han gikk på grunn.

%d bloggers like this: