You are currently browsing the tag archive for the ‘Skogstur’ tag.

Jeg bryter stadig 7. fjellvettregel. Vårsol, vind, grønt i skogen. Det regnet i går. Støvlene blir møkkete. Første pause på en liten fjelltopp i sola. Leser litt i avisa. Drikker lunken kaffe fra termos. Kald vind. Da jeg nesten er klar for å gå videre kommer et par som skal ta pause rett ved der jeg sitter. Jeg ser en annen vei mens jeg spiser kjeks, tar så på sekken og går.

Nordover på en bred, ryddet vei. Ser ingen andre på lenge, før en jogger kommer imot. Sa han et lavt hei? Uansett ikke noe å gjøre med nå. Mye snø lå fortsatt i partier med skygge da jeg var her for to uker siden. Nesten all snøen er borte nå. Den ryddede veien blir til en sti i mellom trærne. Etterhvert mer snø. Jeg har kommet høyere og det er mer skygge så smeltingen tar lengre tid her. Den nye ulltrøya er god å ha nå, og lua, og vindjakka, og fjellstøvlene. Ettermiddag i april. Fint å være på tur. Her snudde jeg forrige gang. Fortsetter. Skal jeg gå helt til hytta? Det blir i så fall en lang vei tilbake. Fortsetter. Kommer til et kryss hvor jeg var i fjor eller året før, da snudde jeg her. Fortsetter. Flere joggere kommer meg i møte. Råtten snø, foten får ikke ordentlig feste, sklir, tyngre å gå. Vått, fukten har trukket igjennom støvlene. Myrer med utlagte klopper. Det kan ikke være langt igjen til hytta nå.

Der er grusveien jeg har syklet på før. Bratt bakke opp så er jeg fremme. En liten, hvit hest ligger i gresset i en skrent ved hytta. Sola varmer godt. To jenter sitter i solveggen og prater, ellers er det ingen her. Jeg tar pause nummer to på en stol ved hytta. Beina skjelver lett. Jeg har gått bra på den siste biten opp hit. Drikker vann, spiser kjeks og en banan. Er utålmodig og starter på veien hjem. Tar en sti i skogen jeg ikke er kjent med, mye råtten snø her, tett skog. Klusser litt med ruta, finner raskt blåmerkinga igjen, tenker at jeg bør ta det litt mer med ro.

Passerer en rar, rund mur. Var det grunnmuren til et lite hus her inne i den tette skogen? Rett nedenfor ligger ei stor, fin hytte ved et vann. Utenfor hytta sitter to menn med to hunder. Flott sted. Jeg stopper og ser mot de, hilser med hånda, roper hei, de hilser, så bjeffer hundene og må roes. Jeg fortsetter sør-østover, over fine klopper og er snart oppe på grusveien. Sliten. Ca 4 km til på denne veien. Møter noen få syklister. To gutter med store sekker kommer imot, liggeunderlag knyttet på utsiden av sekkene.

Jeg går det jeg klarer nå. God fart i slak nedoverbakke på grusveien. Sola i ansiktet. Småsnakker med meg selv. Tar meg i det og stopper, men starter snart igjen. Det er stadig noen fiktive samtaler å fundere på. Mellom trærne ser jeg det glitre i vannet som utgjør sivilisasjonens utkant. Flere folk her. Barnevogner og joggere overalt. Synes noen ser rart på meg. Plutselig føles det som om jeg har vært på et ordentlig eventyr av en tur, at jeg har vært lenge borte og nå har vendt tilbake fra villmarka i triumf. Går ned til vannet og tar tredje pause på en benk. Rosiner, kjeks, vann. Vårsola føles ekstra sterk ved vannet. Skulle hatt solbriller.

Advertisements

I de siste to ukene har jeg gledet meg over å gå turer i skogen like ved der jeg bor. Det er et område med mange stier, små og store, samt en lysløype som går i ei sløyfe på i underkant av to kilometer. Jeg pleier å bruke lysløypa som utgangspunkt for mine turer, og finner så en sti som tar meg videre. Gitt at det er såpass mange stier som går på kryss og tvers, kommer man til stikryss rett som det er, og det er mulig å gå en hel masse forskjellige ruter ved å ta ulike valg i disse kryssene. Jeg ender likevel opp med å stort sett gå forbi de samme stedene.

2014-03-31 16.18.53

 

Grusveier rammer skogsområdet inn. Innenfor grusveien finnes en gammel, forfalt hoppbakke, flere små tjern, en gammel steinmur bygd av svenske krigsfanger, og mange bålplasser med trestammer lagd rundt for å sitte på. Det er et relativt kuppert område, hvor man kan komme opp i høyden og se ut over et stort vann mot øst, og bebyggelsen ved dette vannet, som danner en slags sivilisasjonsgrense for byen. Nordover er det noen få bondegårder og kilometer på kilometer med skog.

Rett som det er møter jeg folk som enten går eller løper på stiene. Mange har med seg hund. Da jeg startet å bruke området, for noen få år siden, hilste jeg av og til på de jeg møtte, med et lite hei, slik skikken er når man er på fjellet. Dette er jo ikke noe man gjør overfor fremmede når man er nede i byen, men der uten i skogen virket det naturlig. Jeg fikk hei tilbake og det var hyggelig. Nå tar jeg meg selv i at jeg har sluttet å hilse på den måten. Jeg vet ikke hvorfor. Når jeg møter folk passerer vi hverandre uten å si noe, noen ganger uten i det hele tatt å anerkjenne den andre med et blikk. Det er kanskje noe vi burde bli flinkere til.

%d bloggers like this: