Quentin Tarantino er en raring. Han snakker rart. Han ser rar ut. Han lager rare filmer. Nå har han skrevet manus til og regissert en klaustrofobisk western kalt The Hateful Eight. Den er helt rå.

The Hateful Eight

Først litt om mitt forhold til to av Tarantinos tidligere filmer.

Jeg elsker Pulp Fiction. Hoppene i tid. Noe novelleaktig i historiefortellingen ved at vi kastes rett inn i flere hendelsesforløp, og blir sittende å fundere på hva er det som skjer og hvorfor. Fantastiske, men nesten kontekstløste karakterer. En bibelsiterende leiemorder. Kofferten med ukjent innhold. Dialogene som gjør at vi lapper sammen det hele. «Zed’s dead baby, Zed’s dead.» Scenen med gimpen – Bruce Willis som stadig finner nye våpen. «Step aside Butch.» Humor og galskap. En utrolig reise av en film.

Så kom Django Unchained. Hylende provoserende lek med rasisme, USAs slavefortid, forferdelig menneskesyn, rettferdighet og hevn. Musikken fint tilpasset – hip-hop kombinert med mer klassiske spor vi kjenner fra tidligere hos Tarantino. En overlegenhet hos hovedkarakteren som nesten bikker over. En eksplosiv, herlig film om trangen til sosial endring. Jeg nøt den med et stort glis om munnen.

Så kom The Hateful Eight. Mine forventninger var høye. Trailerne var flotte. Forventningene ble innfridd.

Siden jeg i tenårene leste en spenningsroman som foregikk på en forskningsbase i Antarktis, langt fra sivilisasjonen, hvor de få karakterene måtte vakte på hverandre siden det var en ukjent drapsmann blant dem, har jeg hatt en spesiell fascinasjon for den typen fortellinger hvor handlingen utspiller seg innenfor en begrenset, gjerne ufrivillig isolert setting, og hvor det er få karakterer som settes under stort press. Karakterene blir tydelige og spenningen akselererer. Noe usivilisert ligger bak og truer med å komme til overflaten.

The Hateful Eight

I The Hateful Eight er konteksten en snøstorm i ødemarka, litt etter at borgerkrigen er slutt. En tid med tydelig rasisme og machokultur. Naturen er vill, farlig og vakker. Menneskene er stygge, mistenksomme og nådeløse. Sivilisasjon er skjør og truer med å bryte sammen i en slags naturtilstand hvor alle kjemper desperat mot alle. I et intervju uttalte Tarantino følgende om arbeidet med manuset: «You shouldn’t have a moral center» og «You shouldn’t be able to trust anything anybody says.»

Som i Pulp Fiction hoppes det i tid. Dialogene tar mye plass og er svært underholdende. (Erlend Loe mente dialogene er slik Jon Fosse ville skrive de, gitt konteksten.) Her stresses det ikke, vi tar oss god tid. Den langsomme oppbygningen er et fint trekk som speiler situasjonen de åtte karakteren i huset befinner seg i: Isolasjonen vil trolig vare i flere dager, til snøstormen er over. De er inntil videre fanget i huset ute i ødemarka. Vi er fanget der sammen med de. Vi må innfinne oss med at tiden går langsomt. Da får vi god tid til å bli kjent med hverandre og spenningen bygges opp.

The Hateful Eight

Tarantino klarer å få westernvolden til å føles spesielt kraftig, nesten kvalmende – en prestasjon gitt hvor mange ganger vi har blitt vist pistolskyting og denslags tidligere og blitt vant til det. Når det til slutt smeller er voldsvolumet skrudd opp så høyt at jeg dras med i fascinasjon og avsky. Likevel er det ikke oppgjøret og volden som er høydepunktet i The Hateful Eight. Høydepunktet er stemningen Tarantino klarer å få til der ute i ødemarka, først på vei i ei hestekjerre med en snøstorm som er i ferd med å innhente følget, deretter i det tidligere omtalte huset hvor stormen krever at de «åtte hatefulle» blir værende sammen, vaktende på hverandre. «One of them fellas is not what he says he is.» Vi er i utkanten av samfunnet, i utkanten av menneskelig sameksistens. At naturen rammer det hele inn kan tolkes som at vi i bunn og grunn er primitive, drevet av overlevelsestrang.

Til slutt trekkes trådene sammen med referanser til Lincoln, borgerkrigen, slaveri og veien vi går hånd i hånd hen imot et bedre samfunn. Tarantino har engasjert seg i samfunnsdebatten i det siste, mot politivold i USA som altfor ofte går ut over afroamerikanere. Rasismen han direkte og indirekte tar opp i sine filmer er selvfølgelig ikke et tilfeldig valgt bakteppe. Tarantino underholder oss som få andre, men minner oss samtidig på at det fortsatt er en vei å gå når det gjelder vårt menneskesyn og våre måter å omtale hverandre på. Ved å bryte normer kan vi bli bevisst de uskrevne reglene vi ellers lett tar for gitt. Det har Tarantino forstått. Den overdrevne og provoserende bruken av rasistisk slang minner oss på konflikter mellom grupper og hvor viktig språket er i den sammenheng.

Advertisements