You are currently browsing the category archive for the ‘Samfunn’ category.

Jeg har funnet et sted i skogen ikke langt hjemmefra, hvor fjellet heller svakt nedover og store flater med grått berg er oppe i dagen, ikke tildekket av mose eller lyng. Der er det fint å ta en pause og høre på fuglesangen i noen minutter før turen fortsetter. Fjellet var varmt i dag. Jeg satte meg et sted hvor ei lita furu kastet skygge. Fuglesangen var intens. Det var ingen andre der da, og jeg tenkte hvorfor ikke flere ønsket å oppleve dette vakre. Fuglene synger på så ulike måter, men det kan ikke bli noe annet enn harmonisk uansett sammensetning og antall deltagere. Noen maur gikk over den store fjellflaten hvor jeg satt. Hvilken plan følger de og hvilket bevissthetsnivå er det snakk om?

Det hadde vært interessant å bare for en kort periode få innblikk i noen eller noe annets perspektiv – se tankene deres i løpet av en helt vanlig dag. Hvordan samstemmer det med slik jeg tenker?

Da jeg var liten tenkte jeg at vi ikke kunne være helt sikre på at andre virkelig forstod hva vi sa og mente, siden vi aldri ville få innblikk i andres tanker og forståelser. Språk, vår felles plattform av forståelse, må tolkes. Hvordan kan vi dobbeltsjekke at vår forståelse og oppfatning faktisk samstemmer? Vi kanskje misforstår hverandre selv om vi tror vi deler oppfatninger av verden, og så lever vi med parallelle forståelser uten å vite det. Mange år senere skulle jeg komme over noe lignende, dog mye mer sofistikert.

Niklas Luhmann er en original bidragsyter innen sosiologisk teori. Jeg klarer her ikke på noen måte å yte hans teori om sosiale systemer rettferdighet, men jeg vil likevel kort nevne at Luhmann mener noe så radikalt som at menneskene faktisk ikke kan kommunisere, da vi ikke kan trenge inn i hverandres bevisshet. Vi kan gjøre alt som står i vår makt for å gjøre noe forståelig for andre om hva våre forestillinger går ut på, men selv det er en kommunikativ påstand og ikke en faktisk utveksling av tanker.

Alt virker med ett ganske håpløst og ihvertfall potensielt forvirrende. Jeg blir her minnet på DeLillos’ «Hjernen er alene».

Jeg så for litt siden to bilder av hjerneaktivitet hvor det ene bildet viste hjernen da personen satt stille og det andre bildet viste hjernen da personen gikk tur. I sistnevnte tilfelle lyste store deler av hjernen opp på bildet – det å være ute på tur ga økt hjerneaktivitet. Dette passer sammen med min erfaring. Jeg føler at jeg tenker bedre når jeg er ute og går. Å være i aktivitet og å bruke språket som best vi kan, også ment som i skriveprosessen, virker å være et bra utgangspunkt. Skriv som om det stod om livet.

Mai måned. Lunefullt vær – varmt i sola, kaldt i skyggen. Vinden gjør skyggen enda kaldere. Det er blitt grønt. Snart skal det feires nasjonaldag. Dette er en tid som er en oppstart til sommeren, men vi blir stadig minnet på at været ennå inneholder deler av vinter. Vi går hjemmefra uten jakke for første gang det året, men ender opp med å angre da vi fryser på hjemveien.

Jeg går i gatene på Majorstua. Skal besøke noen. Jeg passerer Sorgenfrigata. Er det det fineste gatenavnet i byen? Bogstadveien svinger slakt nedover mot sentrum. Her liker jeg å gå, selv om jeg føler en distanse til mange av butikkene her – de passer ikke til meg. Jeg går forbi vinduene, tenker på hva slags mennesker som handler i slike butikker, ser disse menneskene for meg, ser de på gatene her jeg går, ser så meg selv ved siden av dem, og ser at vi er forskjellige. Jeg går og iakttar, leker med analyser av klær og fremtreden. Så fremmed denne verden er for meg, men likevel så interessant å gå igjennom, som om jeg er på ferie og ser noe eksotisk, det er nesten så jeg får lyst til å ta noen bilder.

To ting slår meg med disse butikkene. For det første at det autentiske er populært her. Noen butikker fremstiller seg og sine varer i et lys av historie og noe varig – en ide rundt produkter som tilhører fortiden. Det kommuniseres at merket eller butikken ble etablert så og så lang tid tilbake. De viser oss bilder hvor klesstilen og modellene tilhører en annen tid. Her er et ønske om å vise oss produkter som mer autentiske og mer verdifulle med henvisning til et tidsaspekt.

For det andre er referanser til den store, urbane verden noe som tydeligvis selger. Kjente internasjonale stedsnavn gir inntrykk av noe større enn oss selv og vårt samfunn. Dette er vel ment å skulle imponere oss og få oss til å tro at noen et annet sted er verdt å se til og strekke seg etter, altså samme prinsippet som autentisitets-fokuset, men kun at her er andre steder og kulturer målet, istedenfor fortiden.

Er det noe fornedrende over markedsføring som ikke ser samtiden som god nok? Ikke nødvendigvis, men jeg mener å se at profileringen sier til oss at vi ikke er gode nok og bør endre oss, uansett om det er ved å se til London eller til klær anno 1920.

***

Jeg gikk i gatene og ønsket at jeg kunne skrive ned alt jeg tenkte mens jeg gikk der, at jeg slapp å vente med skrivingen til jeg var hjemme, for da ville det ikke være det samme, da ville jeg ha glemt mye, gå glipp av strømmen av inntrykk og tanker som pågår underveis.

***

Alt rart man ser når man går i gatene i en by. En gang var jeg i Venezia alene. Det var lørdag, utenfor turistsesongen. Jeg våknet spesielt tidlig og gikk fra hotellet i retning øst, bort fra turiststedene. Jeg gikk først langs vannet. Jeg så holdeplassene for vannbussene. En person løp med trillekoffert til holdeplassen og rakk akkurat frem i tide. Avreise i all hast. Jeg så flere små parker med gamle statuer preget av mose og tæring. Hvor gammelt er dette stedet, tenkte jeg. Kanskje er klimaet slik at alt gis inntrykk av å være eldre enn det det egentlig er.

Jeg gikk så langt øst jeg kom, til en militærbase, så gikk jeg nordover forbi en fotballbane, men før jeg vendte mot nord passerte jeg et gult hjørnehus med en flott terrasse med utsikt mot vannet. Der skulle vi ha sittet en sval dag og snakket sammen i timesvis. Det var omtrent da jeg gikk fra dette gule huset at jeg først møtte på mennene som samlet inn søppel. Her er ingen biler for slikt, men isteden menn som trekker vogner som de fyller med avfallsposer. Jeg var nå kommet til en del av byen hvor de lokale holder til, og jeg gledet meg over å se noe jeg forstod som noe autentisk, i motsetning til det hastige og kunstige som vi turister bringer med oss der hvor vi ferdes i flokk. Noen innbyggere hadde på forhånd firt poser med søppel ned i tau fra vinduene i andre og tredje etasje, der hang posene til søppelhenterne huket posene av krokene i enden av tauene og kastet posene opp i vogna de trillet med seg. Det hele foregikk i stillhet. Gatene var nærmest tomme. Noen få lokale var ute og luftet hunden eller bare seg selv, og så var det jeg og søppelhenterne. Jeg opplevde dette som harmonisk og fint.

Noen ville sikkert ikke ha satt pris på å iakta en slik hverdagslig scene, men det var noe spesielt over å få se dagliglivet spille seg ut fremfor øynene mine. Stillheten ble en sjelden gang brutt av at han som hentet søppel ropte opp til vinduene, etter først å ha ringt på ved inngangen til bygården. En stemme kunne svare inne fra et lukket vindu, deretter en bekreftende beskjed nede fra gaten, og så kom en pose ut og ned på gata og innhentingen kunne fortsette videre til neste bygning. Båter med heiseanordninger for søppelvognene kjørte i kanalene og la til på bestemte møteplasser. Disse snudde vognene med kran og tømte søppelet ned i båten, for så å ta det videre.

Da jeg etter et par timers vandring hadde kommet tilbake til området der hotellet lå, var turistene kommet ut i stort antall og det summet i de trange passasjene. Etter å ha besøkt Dogepalasset var Markusplassen blitt oversvømt. Turistene var begeistret over å få oppleve dette og det hele ble veldig masete. Jeg fant en nesten tom restaurant og spiste varm lunsj, sliten etter formiddagens gåtur.

Hvorfor slutter det bare ikke?

Det er så mye kontinuitet i organisering rundt oss hele tiden: ting vi gjør og fortsetter å gjøre, istedenfor andre måter å leve på. Ting kunne ha vært annerledes. Det som er her og nå, det du ser og opplever rundt deg, er konsekvensen av så mange tilfeldigheter, som har blitt mulig etter at en lang rekke andre tilfeldigheter tidligere fant sted. En streng av merkverdige vendinger igjennom dager, uker, måneder, år, århundrer og enda lenger tilbake. Disse vendingene involverer mennesker, men er ikke utelukkende menneskestyrt. Av og til styres vi av ytre krefter. Vi gjør så godt vi kan under visse forutsetninger. Noen bestemmer og fikser for at vi skal kunne leve sammen.

***

Da jeg gikk på barneskolen var det tungt å stå opp på morgenen. Jeg var så trøtt. Jeg ønsket å få sove lenger. Jeg tenkte at kanskje kunne vi endre på dette med at vi må stå opp så tidlig på morgenen, kanskje hvis en med nok makt gikk inn for det, jeg tenkte at kanskje hvis kongen sa at i morgen driter vi i alt og sover lenge alle sammen, hvis han sa det på en tale på TV, ville det da kanskje kunne skje? En eneste dag med soving hadde gått, tenkte jeg da. Det ville ikke bli alvorlige konsekvenser av en dags utskeielser, tenkte jeg da. Kongen var den mektigste personen jeg kom på som guttunge.

***

Jeg kom inn på dette etter å ha lest at en fyr omtalte at fotball i 7. divisjon i regn langt ute i gokk virkelig fikk han til å føle at han lever.

Jeg forstår på en måte, og respekterer definitivt, at noen kan få et kick ut av slikt, men likevel fikk det meg til å tenke på organisering av noe som ikke er så kult, og så tenkte jeg på hva som kan være grunnen til at det bare fortsetter og fortsetter, det som ikke er så bra, det som ikke er ideelt, men som likevel er en del av samfunnet vårt, og som vil være det også fremover. Når alt føles som bare dritt – når du er i provinsen og pådrar deg forkjølelse i skyvmninga med andre småfeite 30-åringer som tror de kunne ha blitt noen hvis de hadde fått satse på fotballen, det regner, er litt utpå høsten, dere spiller på det laveste nivået som eksisterer i landsdelen – når alt er det laveste lave, hvorfor fortsetter det da, hvor kommer viljen til å fortsette fra da?

 ***

Det er mye organisering som ligger bak å få et divisjonssystem i fotball til å fungere. Jeg har såvidt vært innenfor idretten i en lederrolle og fått erfare at selv det mest trivielle av organisert idrett bobler av henvendelser, spørsmål og potensielt drama. Ting må fikses, ting du ikke tenkte på før du sitter der og så godt som daglig mottar mailer om hva og hvordan og om vi kunne tenke oss det eller om vi foretrekker det andre.

Jeg var innenfor dette organiseringens monstrum i ett års tid og ble virkelig overrasket over hvor mye som skjer og som må bestemmes og fikses. Alt brytes ned i så små biter for en som er ansvarlig for å organisere selv en liten gruppe på amatørnivå, ting blir mangfoldige og tar tid å forhold seg til. Så tar du beslutninger, da, du må jo det, og så kommer reaksjoner på det du bestemte. Valg og konsekvenser.

Det er mange spørsmål. Du må svare. Hvorfor skal vi spille da og ikke dagen etter, hvorfor flyttet vi treningen til halv åtte på torsdag, hvem skal spille sammen i kampen til helga, må noen stå over, har du et treningsopplegg klart til mandagstreninga, er det noen som ikke kan være med i helga, har alle drakter, hvem tar med utstyret til oppvarming, hvem sitter på med hvem, hvor er det vi skal på den bortekampen, kan noen veien dit, har noen vært der før, har alle noen å sitte på med, når var kampen igjen, var det lørdag eller søndag, spiller vi kamp neste helg også, er motstanderne gode, trenger vi låne spillere fra førstelaget, trenger vi overtrekksvester hvis draktene er for like.

Det slutter ikke. En strøm med ting du ikke visste at noen måtte forholde seg til. Ting du ikke visste at ikke gikk av seg selv. For her ligger vel selve poenget. Organiseringen. Ting går ikke av seg selv. Ting må ordnes, fiksing, kommunisering av beslutninger. Så har du elementet med selvtillit, tvil om valgene som tas, gjør jeg det riktige nå, tok noen det ille opp, er de misfornøyde, passet det dårlig å flytte den kampen til halv åtte, kan vi da ikke låne førstelagsspillere likevel fordi det krasjer med deres kamp? Bittesmå ting eskalerer fordi de henger seg sammen med andre, elementer liksom klistrer seg til hverandre og bygger på seg, alt må holdes under kontroll, du er ansvarlig, du må sørge for at alt fungerer.

Mitt mareritt som leder var å overse noe, gjøre en glipp, en feilvurdering, noe som ville få negative konsekvenser for spillerne. En feil i organiseringen som jeg som ansvarlig burde ha fikset, men ikke mestret å handskes med. Jeg har opplevd det en gang selv som spiller – en leder overså en liten detalj, det fikk konsekvenser av en viss størrelse, ihvertfall i våre øyne, vi rykket ikke opp det året fordi han ikke holdt kontroll på en kamp som var blitt flyttet, vi møtte opp for sent, tapte på walkover, vi var gode det året, vi hadde vunnet den kampen, så ble det tap grunnet en organiseringsfeil, og det var de poengene som skilte opprykk fra, ja nettopp, ikke opprykk. En sesong, ett år, om ikke kastet bort, det var gøy å spille, bevares, men vi fikk jo ikke smake på livet i divisjonen over før neste år, det var en nedtur. Jeg syntes synd på han som gjorde feilen.

***

Ting fortsetter fordi noen velger å fortsette å organisere. Tro aldri at ting bare går av seg selv. Det er tull. Det finnes uskrevne lover, det finnes normer, det finnes ting som skjer uten at noen uttaler at det skal være sånn og slik, men den typen organisering forutsetter likevel handlingene som muliggjør at normene, det uuttalte, opprettholdes. Det er ikke slik at ting bare skjer. Kontinuitet forutsetter organisering, og organisering er ressurskrevende og ikke selvfølgelig.

Ting kan slutte å skje. Det eneste som skal til er at de som forventes å velge og fikse og ordne ikke lenger gjør det. De kan slutte. Det forventes at de som har fått ansvar følger opp rollene sine, men de kan stoppe. Ting kan bryte sammen.

Hvorfor slutter det bare ikke?

«Når han var hjemme, var han ikke hjemme. Han var fjern, trøtt, utilpass. Han likte ikke fridagene, de lange, frie søndagene. Hva skulle de ta seg til? I den trange, kalde leiligheten. Hun ville gå en tur. Hun ville besøke sin far. Hun tok barnet med, han bar vognen ned trappene og vinket dem av gårde. Han ble stående og se på ryggen hennes, hvordan hun ble mindre og mindre. Først når hun var borte, når han ikke kunne se ryggen hennes, savnet han henne.«

Tomas Espedal – Imot kunsten, s 28.

Den siste setningen slo meg overende. Akkurat slik er det! Først når de som er meg nær er fysisk på avstand, klarer jeg å kjenne på at jeg setter pris på dem. Avstand muliggjør min evne til å verdsette de rundt meg. Det er fryktelig.

Avstand.

Det er umulig for meg å sette pris på de når de er nær.

***

Sitatet fra Espedal peker kanskje også på noe annet enn det rent emosjonelle og relasjonelle: samfunnsstrukturen og -organiseringen spiller en rolle. Søndagen, fridagen, fremhever det vanskelige for hovedpersonen i sitatet. Unntaket fra hverdagens arbeid, syklus, vaner, måter å leve på – alt det bryter noe opp. Arbeidet okkuperer ikke den syvende dagen. Ligger det ikke et snev av samfunnskritikk der? Vår måte å organisere livene våre på muliggjør at vi kan sveve bort fra våre nærmeste. Er ikke kollegene dine noen du tenker mer på og snakker mer med enn dine nærmeste? Det er ihvertfall slik for meg. Det skulle ikke være sånn.

Skriveprosjektet mitt fortsetter: Skrive litt hver dag. Bra eller dårlig er mindre viktig.

I en deltidsstilling jeg hadde som student for mange år siden, var sjefen en jeg vil beskrive som self made man, en som gjør ting på sin egen måte, starter noe, finner ut av ting, bygger noe opp og får det til på et vis. Det blir noe, dette han startet, det vokser, folk ansettes, lokaler utvides. Jeg tipper det betyr at penger tjenes, også, uten at jeg har innblikk i firmaets økonomi. Det gikk nok rundt.

Fyren var en livlig type, han hilste alltid på meg, da jeg ankom lokalet på ettermiddagen for å jobbe, med en morsom kommentar som spiller på navnet mitt, han så på meg og smilte da han hilste meg på denne måten, som for å utfordre meg til en reaksjon, han var liksom overlegen og kunne tillate seg sånt. Han gjorde litt narr av meg, ihvertfall føltes det sånn for meg, samtidig som han var høflig i den forstand at han ofret meg nok tanke til å faktisk hilse. Ingen motsa han noen gang i forhold til dette, så vidt jeg vet om.

Han var i en posisjon til å være litt annerledes, tidvis litt frekk, fordi dette, firmaet, vår arbeidsplass, var hans verk, og vi var ansatt og hadde liksom, kanskje gitt at nesten alle jobbet deltid og var studenter og vel ikke var så frempå mot folk 30 år eldre enn oss som utviste en betydelig autoritet, han å takke, på en merkelig måte, i den forstand at han liksom var grei ved å gi oss et sted å arbeide. Det var et litt merkelig makt-forhold. Han fikk gjøre som han ville.

Det var egentlig ikke poenget, dette med hva han gjorde og hvorvidt slikt er bra eller dårlig. Misforstå meg rett, som det heter, slik er ikke bra, men det er definitivt interessant. Poenget er at han visste så godt hva jeg het. Han hilste meg jo med navnet mitt hver gang jeg kom på jobb.

Jeg jobbet i den deltidsstillingen i ca halvannet år, dette var tidlig i mitt studieløp, nettopp etter at jeg hadde flyttet til byen hvor jeg bor nå. Vi hopper frem noen år, til en tid hvor jeg fortsatt er student, nå mot slutten av mitt studieløp. Jeg jobbet nå i en annen deltidsstilling, i et annet firma, i en annen bransje. Jeg var for øvrig glad for denne nye jobben, den passet meg bedre enn den forrige deltidsstillingen. Det var kanskje 4 år siden jeg sist så denne tidligere sjefen min. Nå har det seg slik at jeg i denne daværende stillingen arbeidt med noe som tilfeldigvis involverer den tidligere sjefen, i den forstand at den tidligere sjefen var i et slags kundeforhold.

Relasjoner er morsomme, dere. En dag, i tjeneste i den daværende stilling, møtte jeg på den tidligere sjefen min. Han tok kontakt med meg fordi han hadde en tilbakemelding vedrørende måten firmaet jeg jobbet i utførte tjenestene sine overfor han som kunde. Han stoppet meg da jeg var ute på jobb. Jeg så med en gang at dette var han som for få år siden var min sjef. Jeg husket godt hvem han var, hvordan han oppførte seg etc. Det var utvilsomt samme person. Han, på den annen side, kjente tilsynelatende ikke igjen meg. Han henvendte seg til meg uten noen form for personlig hilsen, han nevnte heller ikke mitt navn eller det faktum at vi for noen år siden var i en arbeidsgiver-arbeidstaker-relasjon med ett ord i løpet av den ca 5 minutter lange samtalen vi hadde. Ingen liten kommentar, inget lite smil, ingenting. Vi kjente hverandre ikke.

Det var så rart. Vi stod ansikt til ansikt og pratet om hans opplevelse av for svak service, uten at vår historie, om du vil, liksom eksisterte. Jeg måtte jo late som ingenting. Jeg var i en rolle, og spilte med. Det var uaktuelt å bryte ut av rollen med en bemerkning om vår historie. Jeg tolket at det ville han ha sett på som meget uprofesjonelt, og helt uakseptabelt, slik var hans oppførsel da vi snakket sammen. Jeg hørte på, nikket, svarte da det føltes riktig, holdt øyekontakt og oppførte meg generelt sett slik man bør gitt min stilling og rolle. Han var en kunde, han hadde en tilbakemelding, jeg tok den i mot på vegne av min arbeidsgiver og lovte å ta det med videre. Han hadde en del å si, da samtalen varte og rakk i, som allerede nevnt, ca 5 minutter, skjønt budskapet strengt tatt kunne ha blitt fremført på en tiendel del av tiden. Du har forstått det, han likte å snakke, og også maktforholdet i situasjonen var slik at han ble gitt betydelig mulighet til å gi den tilbakemeldingen han følte var nødvendig. Kunden skulle få uttrykke seg, selvfølgelig skulle han det. Jeg kunne, innenfor visse grenser selvfølgelig, ikke avbryte og begi meg derifra. Jeg spilte med, i min rolle, og den hadde ingenting å gjøre med det faktum at vi, tilfeldigvis, tidligere hadde arbeidet sammen, i hans firma.

Kanskje han følte det slik også, tenker jeg nå. Kanskje kan også følte at han måtte late som ingenting. Jo mer jeg tenker på det, lener jeg mot at det må være slik. Der stod vi, og latet som vi ikke kjente hverandre fra før, i en utelukkende profesjonell samtale.

***

Sosiologen Tönnies skrev om begrepene gemeinschaft og gesellschaft. Disse begrepene kommer nå til meg når jeg sitter her og skriver dette. Samfunnstyper og måter å forholde seg til mennesker rundt seg, endres over tid. Vi er ikke lenger medlemmer av mindre grupper hvor relasjonene er nære og kjente (gemeinschaft). Vi bor ikke lenger i jordbrukssamfunn hvor vi handler varer direkte fra jordbrukeren, eller kjøper andre varer og tjenester direkte på en lignende måte, med en slik nærhet som binder individene til hverandre. Nå bor vi i større og mer upersonlige samfunn, og det gjør noe med hvordan vi forholder oss til de rundt oss. Vi kjenner nesten utelukkende ikke de vi handler av, vi forholder oss likevel sømløst til hverandre basert på rollen hver enkelt har i det intrikate systemet av utveksling av varer og tjenester (gesellschaft). Vi er moderne individer i moderne samfunn. Det er mer upersonlige relasjoner, men også langt mer sofistiskerte og effektive måter å utveksle det vi ønsker å skaffe og bidra med. Ting har endret seg. Forhåpentligvis kan vi reflektere over det uten å falle i grøftene av moralsk forferdelse.

***

Da jeg sitter her og skriver kommer jeg på mer; enda en henvendelse som ligner litt på den første jeg nevnte, men som tvert i mot fikk en annerledes avslutning, hvor historien, så og si, mellom individene fikk den profesjonelle samtalen til å sprekke opp i en nesten kameratslig tone mot slutten. Dette skjedde for kort tid siden, det var en telefonsamtale jeg fikk fra et selskap som arbeider med økonomisk-relatert virksomhet. Jeg er bevisst uklar her, for ikke å skape noe rom for gjenkjennelse, ikke noe godt vil komme ut av det. Bær over med meg.

Uansett; mot slutten av telefonsamtalen, da vi hadde blitt enig om det som var vedkommendes agenda, skiftet plutselig samtalen tone og tema, ikke på mitt initiativ. Vedkommende i den andre enden konstaterte plutselig, som en slags hyggelig avrunding, at jeg nå bodde der jeg nå bor, og så lo han litt, dog forsiktig og litt usikkert, avvæpnende om du vil.

Jeg bekreftet de faktisk forhold. Jeg bodde tidligere der vedkommende holder til, jeg har flyttet derfra og hit jeg nå befinner meg. Jeg har byttet ett sted ut med et annet, det var ikke til å skyve under en stol (for å bruke en temmelig folkelig begrep som jeg nå plutselig blir veldig usikker på om faktisk er et begrep i det hele tatt, heter det ikke skyve under teppet, eller roter jeg nå?)

Vedkommende nevnte så at han hadde vært i kontakt med en annen fra stedet hvor jeg bodde tidligere, og spurte så om jeg noen gang så noen derfra, der jeg nå bodde, som er et stykke unna, dog en ikke uvanlig rute for folk å flytte, ihvertfall dersom man ønsker å ta utdannelse og/eller arbeide med noe som er relatert til høyere utdanningen. Jeg svarte at det bor mange mennesker her, men at jeg så få kjente ansikt fra stedet jeg bodde tidligere. Han lo godt av dette, det var som om det forløste den usikkerheten hans initiativ hadde bakt inn i seg. Jeg var med på hans henvisning til fortiden, jeg var med på å ikke være utelukkende fokusert på agendaen, og dermed bekreftet jeg at det var akseptabelt at han tok dette initiativet, for det var han som hadde tatt steget bort fra det samtalene egentlig handlet om. Initiativet ble ikke avslått, gitt min reaksjon ble det ikke ansett som uprofesjonelt, det var akseptabelt å gjøre det han gjorde.

Jeg smilte kanskje litt av at han lo, det var en hyggelig avslutning på samtalen, en hvor vi på tross av at agendaen som førte oss sammen utvilsomt var profesjoenell, kunne, om ikke mimre, så ihvertfall hver på vår måte konstatere at, joda, det forholdt seg slik at vi hadde en slags historie, og at vi tilfeldigvis nå førte en samtale som ikke var knyttet til at vi tidligere kjente hverandre, ihvertfall kjente hverandre litt, mer enn visste hvem den andre var.

Så, altså to eksempler på relasjoner i det moderne samfunnet der, hentet fra mine egne opplevelser, hvor gamle Tönnies’ teori om gemeinschaft og gesellschaft kan benyttes. Én som stemmer overens med gesellechaft-tolkningen av moderne samfunn og relasjoner, og én hvor vel både gesellschaft- og gemeinschaft-begrepet kan benyttes for å tolke møtet mellom individer.

%d bloggers like this: