På fjellet møter jeg to søsken igjen og igjen.

Bekken er lillebroren. Kanskje det aller fineste med å gå på fjellet er å komme til en bekk. Bekken lager lyder som er lett gjenkjennelige. Bekken klukker harmonisk. Jeg finner det beroligende. Bekken hilser meg der jeg forserer terrenget på vei fra en hytte til en annen. Jeg hører klukkingen kun noen få meter før jeg ser bekken, så dempet er lyden. Lyset kan reflekteres i bekken. Leire i bekken kan være tråkket opp av andre vandrere. Jeg skritter over. Kanskje må jeg trå på en eller flere steiner for å komme tørrskodd over. Så går jeg bort fra bekken og klukkingen dempes bak meg. Bekken hvisker at nå må du ha en god tur videre, hvor enn du skal.

Elva

Bekkens storebror er elva. Der bekken klukker rolig så bruser elva. Elva gjør seg stor og farlig med sin lyd. Elva brusing kan nærme seg et avdempet brøl. Jeg hører ofte lyden fra elva en god stund før jeg når fram og får se den. Da begynner tankene om utfordringer å fare i mitt hodet: er det bru over elva, i hvilken tilstand er brua, må jeg lete etter et passende sted å krysse, er strømmen sterk, vil jeg i det hele tatt komme over? Når jeg følger merkede stier er det nesten alltid en bru som det går fint an å bruke, men en sjelden gang må man ut i elva, eller hoppe på steiner for å komme over, og det kan være skummelt. Elva truer med å ta meg med nedover, dra meg under, slå meg mot steinene og gjøre ende på det hele. Elva er potensielt farlig, og måten den bråker tyder på at den vet det selv – den er klar over hvilket fryktinngydende inntrykk den gir. Den liker at jeg er redd. Det er deilig å ha passert elva. Jeg klarte det denne gangen også. Elvas lave brøl forsvinner. Jeg savner ikke den lyden.

Reklamer