Jeg sitter ved pcen med høretelefonene på. Det er natt til 9. mai 2015. Jeg er barbeint. Jeg hører et lydopptak av fugler, det er fra Lofoten. Fugler som skriker, det er ikke sang, det er mer skrik, men det er fint likevel. Det er skrik fra nært og langt borte. En strøm av fuglelyd, som om du sitter på et fjell ved havet, i ro og fred og bare ser utover havet en sommerdag mens fuglene sirkler i nærheten og setter sitt preg på opplevelsen. Autentisk opplevelse, tenker jeg her jeg sitter, i Oslo, i mai, i det året jeg fylte 36 år.

I fjor var jeg heldig å få oppleve Lofoten for første gang. Jeg hadde høye forventinger, men ble likevel overrumplet. Fjellene og havet. En stripe land skjærer ut i havet, en molo for oss å dra utover på, utover hit vi egentlig ikke skulle kunne dra tørrskodd. Vi er langt fra øvrig fastland, Lofoten er ei tunge som går på tvers av resten av kysten, som om dette er blitt til på trass. Det er fantastisk.

Lofoten

En sommerdag reiste jeg og broren min utover Lofoten i leiebil, vi hadde god tid, kunne stoppe, se oss om, en fin frihet og i et vær av en annen verden. Så fine dager har de nok ikke mange av der, men den ene dagen da vi kom på besøk var alt på stell. Vi var virkelig heldige. Vi kjørte utover, helt til Å, der veien stopper i en stor parkeringsplass. Der spiste vi fiskeburger, mens måkene skreik på husene rundt oss, og til slutt forsøkte å angripe matrestene da vi var ferdigspist. Det var så annerledes, så rått og fint. Havet gjør noe med min oppfattelse av virkelighet. Havet er så mye at det å være i nærheten av det gjør meg ekstra oppmerksom og var for inntrykk. Jeg skjerpes av å være ved havet, og lever enda sterkere enn ellers. Det er nok der jeg burde ha bodd, et sted ved kysten, hvor jeg så og hørte og luktet havet hver dag, hvor jeg fikk oppleve det voldsomme og rolige og alt i mellom. Livet som kommer fra rytmen av havets ulike luner. Sint og hardt, rolig og langsomt.

Lydklippet fant jeg her.

Advertisements