Går det an å skrive på en måte som nærmer seg hvordan tankene svirrer avgårde en helt normal dag? Skrive slik minnene dukker opp, hvordan det som har hendt knyttes til det som hender nå, og planene for fremtiden. Skrive på en så flytende måte som tankenes uforutsigbarhet, der elementer forbindes både på måter jeg forstår og ikke forstår. Hvorfor dukket det minnet opp om den gangen da, akkurat da jeg var i ferd med å krysse veien og gå bort til postkassa for å sjekke om det var kommet noe post? Hvilken relasjon har minnet som dukket opp til det fysiske stedet jeg var eller den mentale tilstanden jeg var i i det jeg nærmet meg postkassa og snart var innenfor min egen dør? Hvordan forstå flyten i inntrykk og minner, og hvordan formidle det på en måte som utenforstående lesere kan få noe utbytte av? Kanskje er dette med tankenes flyt så subjektivt – så avhengig av at jeg har opplevd noe, kjent noen, vært steder og tenkt tanker før – at andre som ikke har de referansene jeg har vil få problemer med å følge det jeg skriver.

Inntrykkene i løpet av en time en helt vanlig hverdag kan være et sted å starte. Å se på klokka og bestemme seg for at nå skal jeg sitte her foran pcen og skrive slik jeg tenker i en time framover, så ser vi hvor det leder meg og hvordan teksten blir. Jeg skriver mest mulig rett frem, uten å sensurere, nærmest mulig tankestrømmen slik den oppleves av meg i løpet av 60 minutter. Det ville blitt mye rart, tipper jeg. Tankene raser avgårde raskere enn jeg klarer å skrive. Kanskje ville jeg selv ha fått problemer med å tyde teksten i etterkant. Kanskje ville jeg ha blitt så bevisst situasjonen at tankene ikke ville løpe som vanlig, men begrenses og ikke bli et like verdifullt materiale som tankestrømmen ellers. Og hvordan sette ord på bilder man ser i minnene?

Det innbitte ansiktet til fetteren min da vi spilte fotball en ettermiddag en sommer vi var små, hjemme på gressplenen bak huset vårt, da gresset var så mørkegrønt og skogkanten var tilsvarende grønn og en haug planker lå i enden av gressplenen og jeg snudde meg og så tilbake på huset vårt, det hvite store huset med maling som flasset av og rød takstein og svaler som stupte ned fra himmelen og ned under takmønet og inn i reirene de hadde bygget og himmelen var lyseblå og snart ville onkel komme og rope at de skulle reise og vi ville protestere litt, men ikke mye, og nå gjaldt det å nyte de siste minuttenes fotballspilling her vi var sammen nå, for snart var de reist i den slitte bilen som barna var litt flau over men som onkel ikke brydde seg om var slitt og kanskje til og med gjorde et poeng ut av at var nettopp slitt, som om han kjørte den bilen noen ekstra år bare på trass, bare for å vise at han ikke brydde seg så mye om materielle ting, at en gammel bil ikke stod høyt på hans prioriteringsliste, men at han isteden brydde seg om å ta barna med på tur, på sykkel eller på beina, på fjellet ved hytta eller langs grusveier oppe i skogen i nærheten av der de bodde, der det var et tjern hvor jeg hadde vært med en gang og vi satt og så på masse barnefamilier rundt på fjellene som også satt slik vi satt, på pledd, de spiste noen boller eller brødskiver eller drakk saft eller kakao eller kaffe og noen hadde håndklær over skuldrene etter et bad i tjernet, men vi satt sammen og spilte kort og tante hadde spurt mamma om det var greit at vi spilte kort, for i deres oppvekst hadde kortspill blitt sett på som synd og det satt fortsatt igjen, men tante og mamma følte at de hadde kommet seg videre fra det og nå var del av en ny tid og kortspill måtte være greit for barna og de følte likevel en murring et sted i bakhodet at det var feil og at mormors stemme sa det igjen og igjen, men vi fikk lov likevel og snart skulle vi pakke sammen tingene i en sekk tante bar og vi søskenbarna skulle løpe først ned stien igjennom skogen til rekkehuset der tante og onkel bodde med den lille, smale hagen som endte liksom i ingenting, en udefinert grense hvor det var noen trær og høyt gress og brennesle og dette området var skummelt og spennende og vi måtte passe oss for ikke å komme nær brennesle og vi trådde den ned slik at den la seg så vi ikke kom borti og brant oss og vi gikk forsiktig ned skrenten under noen trær, så gikk vi opp til høyre en liten bakke og så var vi oppe på veien, på gangfeltet og der møtte vi noen andre barn fra nabohusene og fetteren min fortalte de barna hvor gammel jeg var og de ble imponert for jeg var eldre og noen få år kan bety så mye da man er barn, men jeg hysjet på fetteren min for jeg ville ikke alderen min skulle ha noe å si, jeg ble usikker og tenkte på å gå tilbake til hagen, tilbake inn i rekkehuset og sette meg i sofaen sammen med tante og mamma og spise et kakestykke og tante ville spørre vennlig om vi hadde det moro og hun ville smile og le den lille latteren sin da jeg svarte bekreftende og jeg ville se smilet hennes igjen for meg da jeg satt her i leiligheten alene og forsøkte å skrive slik jeg tenker.

Teksten blir usammenhengende, men likevel dras jeg med og vil liksom lappe over de hullene som er slik at det fungerer og jeg leser i en strøm, det virvler opp steder og fortid og mennesker slik de var for mange år siden. Man må være en velvillig leser, men da fungerer det, tenker jeg.

Advertisements