Jeg sitter ved pcen med høretelefonene på. Det er natt til 9. mai 2015. Jeg er barbeint. Jeg hører et lydopptak av fugler, det er fra Lofoten. Fugler som skriker, det er ikke sang, det er mer skrik, men det er fint likevel. Det er skrik fra nært og langt borte. En strøm av fuglelyd, som om du sitter på et fjell ved havet, i ro og fred og bare ser utover havet en sommerdag mens fuglene sirkler i nærheten og setter sitt preg på opplevelsen. Autentisk opplevelse, tenker jeg her jeg sitter, i Oslo, i mai, i det året jeg fylte 36 år.

I fjor var jeg heldig å få oppleve Lofoten for første gang. Jeg hadde høye forventinger, men ble likevel overrumplet. Fjellene og havet. En stripe land skjærer ut i havet, en molo for oss å dra utover på, utover hit vi egentlig ikke skulle kunne dra tørrskodd. Vi er langt fra øvrig fastland, Lofoten er ei tunge som går på tvers av resten av kysten, som om dette er blitt til på trass. Det er fantastisk.

Lofoten

En sommerdag reiste jeg og broren min utover Lofoten i leiebil, vi hadde god tid, kunne stoppe, se oss om, en fin frihet og i et vær av en annen verden. Så fine dager har de nok ikke mange av der, men den ene dagen da vi kom på besøk var alt på stell. Vi var virkelig heldige. Vi kjørte utover, helt til Å, der veien stopper i en stor parkeringsplass. Der spiste vi fiskeburger, mens måkene skreik på husene rundt oss, og til slutt forsøkte å angripe matrestene da vi var ferdigspist. Det var så annerledes, så rått og fint. Havet gjør noe med min oppfattelse av virkelighet. Havet er så mye at det å være i nærheten av det gjør meg ekstra oppmerksom og var for inntrykk. Jeg skjerpes av å være ved havet, og lever enda sterkere enn ellers. Det er nok der jeg burde ha bodd, et sted ved kysten, hvor jeg så og hørte og luktet havet hver dag, hvor jeg fikk oppleve det voldsomme og rolige og alt i mellom. Livet som kommer fra rytmen av havets ulike luner. Sint og hardt, rolig og langsomt.

Lydklippet fant jeg her.

Jeg gikk årets første skogstur her om dagen. Tok som vanlig utgangspunkt i lysløypa, tok av ved steinmuren og fortsatte nordover et stykke bort til teltplassen, for så å returnere og fullføre runden i lysløypa. Et slitt telt stod på den faste plassen. Det er alltid minst ett telt der. Jeg stod på avstand og forsøke å se om det var noen til stede, men kunne ikke se aktivitet. En flik av teltåpningen var ikke ordentlig lukket. To av snorene var ikke strammet ordentlig opp. Teltet står på en fin plass på en høyde med utsikt mot øst. Potensiale for frokost i soloppgang. Ikke langt unna renner en liten bekk. Nedenfor fjellskrenten går det en grusvei mange bruker til sykling og jogging. Det ligger noen gårder i nærheten og et stort vann skimtes igjennom trærne.

Sola var i ferd med å gå ned da jeg på hjemvei kom tilbake til lysløypa. Lange skygger av trestammene. Morken is på stien der hvor sola ikke kommer til. Jeg plukket for en gangs skyld med litt søppel. Et grønt lokk fra en matboks. Et sølvfarget sjokoladepapir. En tom hundepose og en som var brukt. Hvorfor tar noen med hundepose, plukker opp, knyter igjen posen for så å kaste den fra seg i skogen? Det står en søppelbøtte der lysløypa starter. Gikk på stien langs husrekka i skogkanten, så er det asfalt de siste hundre meterne. Det føles feil å bruke fjellstøvlene på asfalt.

Jeg har i flere år tenkt på å forsøke å skrive en tekst om det jeg føler når det er pent vær ute og det å være aktiv utendørs da. For meg er dette problematisk. På den ene siden føler jeg at jeg bør utnytte de fine dagene – ta de i bruk ved å være utendørs. Det er jo tross alt begrenset hvor mange fine dager vi har her vi bor. På den annen side liker jeg meg veldig godt innendørs, så for det meste, ikke hele tiden, men altså for det meste vil jeg være innendørs. Fint vær skaper dårlig samvittighet. Jeg føler at jeg bør gjøre noe som jeg for det meste ikke ender opp med å gjøre.

Noen ganger når jeg er inne og ser ut på det fine været får jeg følelsen av at jeg er fanget i leiligheten, at jeg ønsker å slippe fri og gå ut og nyte været og verden. Kanskje har dette å gjøre med min ensomhet. Jeg har så få å være sammen med ute at jeg like godt kan være inne alene. Så kan jeg få dårlig samvittighet (igjen!) for at jeg har så få i min omgangskrets. Hvorfor gjør jeg ikke noe mer aktivt for å få flere venner og opprettholde kontakten med de jeg allerede kjenner? Er det noe galt med meg, sosialt sett? Er dette et resultat av at jeg har vokst opp langt fra folk, inne i skogen med en liten gjeng å forholde meg til? Jeg vil tro at oppveksten min har noe å si. Vi venner oss til sosial omgang. Jeg ble som barn vant til å ha få folk rundt meg. Slik er det nå også, i en alder av snart 36.

Jeg har skrevet om det problematiske forholdet til sosialt samvær før: at jeg gjerne lengter bort når jeg er sammen med folk – de er ikke tilstrekkelig interessante, jeg kjeder meg i deres selskap. De deler ikke mine interesser og vi prater forbi hverandre. Det blir kjedelig. Dette har noe å si for hvordan jeg pleier relasjoner. Ofte lar jeg relasjoner forvitre fordi de ikke er like verdifulle som tiden hvor jeg gjør interessante ting de ikke passer å delta i. Jeg får ikke til å inkludere andre. Jeg kommuniserer ikke godt nok og blir skuffet over meg selv og relasjoner. Da er det enklere å trekke seg tilbake til min hule. Dette er ikke teksten jeg ønsker å skrive om vær og sosial deltakelse, men det var en begynnelse.

Jeg kjøpte tre notatbøker i bokhandelen. De har grå permer, er linjerte og var pakket sammen i plast. Papiret er lyst grått, liksom skittent, ikke hvitt og pent. Det var på høy tid å ha noen ordentlige notatbøker tilgjengelig. Det er en mer autentisk skriveprosess. Man tenker annerledes når man skriver for hånd. Setningen vokser ut linje for linje, sakte. Teksten blir til som noe organisk fremfor øynene mine. Tiden det tar å skrive for hånd gir rom for å fundere underveis. Jeg tenker ikke nødvendigvis igjennom hele setningen før jeg starter å skrive på den for hånd. Det blir alltid en slutt på den. Det verste er vel å ikke starte på setningen, la anledningen gå fra seg.

Det kan være fint å skrive for hånd, men det er ikke problemfritt. Jeg er ikke lenger vant til å skrive slik. Jeg får raskt vondt i hånden. Jeg griper kanskje for hardt rundt pennen. Håndskriften min er uregjerlig, den er stygg. Jeg styrer ikke pennen med særlig kontroll. Jeg krafser det ned. Liten g mangler løkken, den må jeg legge til etterpå. Y og 3 skriver jeg med et rart rykk, uten at jeg kan forklare hvorfor.

På tur bør man ha med en notatbok og skrive litt. Ellers forsvinner så mye. Bildene du tar på tur forteller ikke nok. Hvordan jeg følte det den tredje kvelden i Skottland vet jeg nå fordi jeg skrev det ned.

I hverdagen får notatboken min ligge i fred lenge. Det skjer ikke noe spesielt, så jeg har ikke noe å skrive, har ingen grunn til å plukke den opp. Hverdagen er en interessant utfordringen nettopp av den grunn. Gjør man hverdagen interessant, mentalt og ved å skape tekst, har man virkelig fått det til. De beste forfatterne jeg vet om behersker å gjøre hverdagen spennende.

På fjellet møter jeg to søsken igjen og igjen.

Bekken er lillebroren. Kanskje det aller fineste med å gå på fjellet er å komme til en bekk. Bekken lager lyder som er lett gjenkjennelige. Bekken klukker harmonisk. Jeg finner det beroligende. Bekken hilser meg der jeg forserer terrenget på vei fra en hytte til en annen. Jeg hører klukkingen kun noen få meter før jeg ser bekken, så dempet er lyden. Lyset kan reflekteres i bekken. Leire i bekken kan være tråkket opp av andre vandrere. Jeg skritter over. Kanskje må jeg trå på en eller flere steiner for å komme tørrskodd over. Så går jeg bort fra bekken og klukkingen dempes bak meg. Bekken hvisker at nå må du ha en god tur videre, hvor enn du skal.

Elva

Bekkens storebror er elva. Der bekken klukker rolig så bruser elva. Elva gjør seg stor og farlig med sin lyd. Elva brusing kan nærme seg et avdempet brøl. Jeg hører ofte lyden fra elva en god stund før jeg når fram og får se den. Da begynner tankene om utfordringer å fare i mitt hodet: er det bru over elva, i hvilken tilstand er brua, må jeg lete etter et passende sted å krysse, er strømmen sterk, vil jeg i det hele tatt komme over? Når jeg følger merkede stier er det nesten alltid en bru som det går fint an å bruke, men en sjelden gang må man ut i elva, eller hoppe på steiner for å komme over, og det kan være skummelt. Elva truer med å ta meg med nedover, dra meg under, slå meg mot steinene og gjøre ende på det hele. Elva er potensielt farlig, og måten den bråker tyder på at den vet det selv – den er klar over hvilket fryktinngydende inntrykk den gir. Den liker at jeg er redd. Det er deilig å ha passert elva. Jeg klarte det denne gangen også. Elvas lave brøl forsvinner. Jeg savner ikke den lyden.

%d bloggers like this: