Opplevelse av terror

Fredag 22. juli 2011. En helt vanlig sommerettermiddag. Den siste uka i min 3 ukers sommerferie. Jeg hadde de to første ferieukene vært på en fin fjelltur på Vestlandet. Jeg var fornøyd. Sommeren er så deilig. Ute er det fint vær. Jeg skal på sykkeltur med overnatting i Marka i morgen lørdag. Gleder meg til det. Gleder meg vel egentlig også litt til å komme tilbake på jobb mandag, snakke med kolleger etc. Jeg trives godt på jobb, så det er uproblematisk å returnere dit.

Jeg slappet av hjemme denne ettermiddagen, ladet batteriene før turen og før oppstart på jobb, så på en TV-serie. Har på hodetelefonene der jeg ligger i senga og ser på serien Hung. (Den serien relaterer jeg nå til terrorbomben. Tror ikke jeg har sett flere deler av serien etter 22. juli.)

Jeg hører et smell, som en kraftig nyttårsrakett har gått av i nærheten. Hører den godt, selv med høy lyd i hodetelefonene. Merkelig å oppleve noe slikt i et sommerstille boligfelt i Oslo. Jeg ser videre. Etter å ha sett ferdig episoden, sjekker jeg de største norske nettavisene og Twitter-feeden min. Bombe i Oslo.

Jeg tenker umiddelbart på min egen opplevelse av 9/11, hvordan jeg den ettermiddagen husker visse ting jeg gjorde relatert til at jeg ble klar over at flyene krasjet inn i Twin Towers og Pentagon. Små snutter spilles av i hodet mitt. Jeg ser for meg hva jeg gjorde den dagen: at jeg var innom Rema og handlet på vei hjem fra skolen, hvordan en fyr spurte meg hvor mange klokka var da jeg var i butikken, at jeg svarte “halv tre”, at jeg kom hjem, at jeg på rommet mitt i kollektivet jeg bodde i da hørte på Petre hvor programlederen sa han i pausen under en sang hadde vært ute av studio og noen hadde sagt et fly hadde krasjet inn i World Trade Center. Jeg husker at jeg først lo, at det måtte ha vært en veldig dårlig pilot, at det var en tabbe og et lite fly, at kanskje piloten var død, men at det også var det. Jeg tenkte ikke ett sekund da på at dette kunne være noe stort. Jeg husker hvordan jeg etter litt tid gikk inn i stuen og slo på CNN og så på direkten at det andre flyet krasjet inn i tårnet. DIREKTE. Flyet som skjærer inn i bildet fra høyre, at flykroppen forsvinner bak tårnet som allerede er truffet, at det spruter ild ut på venstre side, at kommentatorene etter litt delay reagerer. Jeg husker jeg tenkte “dette er som på film”. Ildkula som stod ut av tårnet var så spektakulær, den var uvirkelig. Jeg husker jeg så mange timer på CNN den dagen. En reporter på et hustak, med WTC i bakgrunnen, fortsatte og fortsatte og fortsatte å rapportere. Jeg husker jeg ble så imponert over hvordan han holdt ut på tross av det fæle som akkurat hadde hendt. Jeg husker jeg snakket med pappa på telefonen senere den dagen, at han syntes det var så ille det som hadde skjedd. Det gjorde inntrykk på meg at han sa det han sa. Jeg husker jeg ikke relaterte terroren til islamske grupper, ikke før senere. Var jeg naiv?

Tilbake til 22. juli 2011. Bomba har gått av. Det er fredag ettermiddag. Jeg skal på overnattingstur i Marka i morgen med en gruppe jeg siden i våres har vært del av. Må levere sekken oppe i nærheten av Sinsen mellom kl 17 og 18. Jeg tar den store tursekken på ryggen. Er glad for å ta på meg den sekken, forbinder den med gode opplevelser, turer på fjellet. Jeg går og tar 54-bussen, skifter til 20-bussen. På vei til buss-stoppen ringer pappa, han spør om jeg er ok, han sier det er fælt, spør meg hvem som kan gjøre noe slikt, jeg vet ikke mer enn han. Ler jeg det litt bort? Vil ikke tenke på at det kan være islamske terrorister, men jeg tenker at det er slik det henger sammen. En kompis som bor utenbys sender SMS og spør om jeg er ok. Jeg svarer at alt er ok. Jeg tar det ikke så tungt. Det er rart å tenke på min reaksjon nå. Jeg tok det først ikke så tungt. Leverer sekken rett etter kl 17. Det er kun en tilstede der sekken skal leveres. Jeg kjenner han såvidt. Han spør om jeg har hørt om det som har skjedd. Jeg bekrefter at jeg har hørt det. TVen står på høyt, slik at han kan høre rapportene mens han driver med inn- og utlasting i bilen utenfor lokalet. Han sier han ikke kan være med oss på turen da han skal med familien på sommerferie til Trøndelag. Hyggelig fyr. Jeg setter fra meg sekken, sier hadet og god tur. Går for å ta bussen hjem igjen. Svarer kompisen min igjen på SMS. Vi avslutter med smileys, mener jeg å huske. Klokka er litt over 17. Byen er så rolig, selv om jeg og sikkert alle andre er urolige inni oss. Livet går som vanlig. Bussen kommer, jeg går på. Folk ombord oppfører seg normalt. Alt er rolig.

Jeg kommer hjem og sjekker Twitter-feeden. Noen skyter folk på Utøya. Ok, nok nå, tenker jeg. Nok nå. Dette er vel en gærning som er trigget av eksplosjonen, tenker jeg. Ikke noe dramatisk, tenker jeg. Det går nok bra, tenker jeg. Meldingene på Twitter blir mer og mer detaljerte, mer og mer desperate. En politimann skyter, står det. Folk må slutte å ringe de som er på øya så politimannen ikke finner de som gjemmer seg, står det. Herregud, nok nå. Det slutter ikke. Det blir verre. Nettavisene går bananas. NRK sender direkte fra Grubbegata. Politiet sperrer av, dirigerer folk bort. Meldinger om at autoritetspersoner befinner i sikkerhet. Alle sitter på kanten av stolen. Jeg sjekker utenlandske nettaviser, de har plukket opp saken om eksplosjonen. Vi ligger litt foran her hjemme. Vi fokuserer på Utøya. Jeg vil reversere tiden, gå tilbake til bare bomben. Det er mer enn nok, trenger ikke skytinga, trenger ikke alle meldingene på Twitter. For mye.

Jeg var naiv, det ser jeg nå. Jeg tenkte det beste da det verste skjedde. Er det en bra ting? Blir veldig usikker på min egen evne til å vurdere verden. Trodde jeg hadde en ok evne til å forstå det sosiale rundt oss.

Oppmøte ved kiosken ved Sognsvann neste morgen, lørdag 23. juli 2011. Vurderte ikke å dra, men tenkte jeg hadde godt av å være sammen med folk og ikke minst godt av turen, godt av å se og tenke på andre ting, fine ting. Jeg er en av de to første til å møte opp. Jeg kjenner ikke han andre så godt, vi småsnakker. Jeg spør om han har hørt siste dødstall. Koblet litt ut på kvelden i går, valgte bort å høre og lese alt. Han sier han så på nyhetene i morgen, og at dødstallene var mangedoblet siden siste tall jeg hadde fått med meg. Alt blir bare verre. Det slutter ikke. Jeg skal på tur i Marka, en fin sommerdag, og alt blir bare verre. Synes jeg synd på meg selv? Nei, det er ikke det, men jeg preges likevel av dette. Det er en sorg der nå. Som om en stemme inni meg skriker hele tiden, ubehagelig høyt. I oppveksten har jeg opplevd en slik uro noen ganger, men ikke relatert til noe spesielt. Jeg har ikke hatt det vondt i oppveksten, jeg har hatt det godt, vokst opp i et stabilt hjem med snille foreldre. Jeg har vært heldig slik sett, men denne skrikende stemmen inni meg kjenner jeg til. Jeg vil at stemmen skal slutte. Jeg ser fin sommernatur rundt meg oppe ved kiosken ved Sognsvann, grønt og fint sommer-Oslo, på grensen inn i fantastiske Marka som denne sommeren har oppdaget og som jeg setter sånn pris på nå. Stemmen skriker inni meg. Uro og harmoni samtidig. Det er en rar kombinasjon.

Resten av turen er ikke så viktig. Jeg husker en ting spesielt. Vi sitter på en benk nede ved en fint vann på kvelden, har grillet, badet og kost oss. Gått en tur til en topp. Det har regnet litt, men så sluttet og nå er det flott sommerkveld i skogen. Jeg leser på telefonen at en nettavis skriver om et manifest på 1500 sider. Sier dette til de andre. En spør hva manifest betyr. Jeg forsøker å forklare det. Vi blir stille, tenker over hva dette kan bety, hva som kan ligge bak av forberedelse og jævelskap.

Tanker om demokrati og kriser

“Juncker’s curse: (…) when hard times hit, call in the wonks, who don’t really care what voters think.” -Newsweek s 34 28.11.11.

For noen år siden reflekterte jeg over demokrati og utfordringene i forhold til å ta nødvendige tiltak overfor klimaendringer. Jeg kom da frem til at det ikke er sikkert måten våre demokratiske systemer er bygd opp er den ideelle mekanismen for å hanskes med utfordringer hvor, ihvertfall i mine øyne, betydelige og upopulære endringer må til. Demokrati handler om å være tilstrekkelig populær til å bli valgt inn i posisjoner for å utøve makt over samfunnsendring og -styring. Popularitetsaspektet, praktisk gjennomført ved bl.a. valgkamp og valg, skal sikre at vi styres av noen med støtte i en tilfredsstillende del av befolkningen.

Det er i utgangspunktet det beste systemet vi kunne ha. Jeg er grunnleggende sett tilhenger at av folket skal bestemme igjennom valg. Det er imidlertid et betydelig problem; de som ønsker å bli valg inn i maktposisjoner må opptre slik at folket gir dem sin støtte. For å si det blunt: politikerne er horer for folket, og horer er ikke til å stole på. Hvorfor? Fordi de gir deg det du vil ha, slik at de selv kan få det de vil ha.

La oss returnere til dette med demokrati i forhold til klima og nødvendige tiltak. Hvordan skal man som politiker være deltaker i et demokratisk system og få gjennomført noen nødvendig og ikke direkte populære tiltak når man er avhengig av å være tilstrekkelig populær for å bli valgt inn i maktposisjon? Det blir i beste fall vanskelig, hvis ikke umulig. Folket er kanskje bevisst at deres hverdag må endres for at barnebarnas fremtid skal sikres, men vi kan likevel ikke være sikre på at det er tilstrekkelig for at folket reflekterer seg frem til at de vil bruke sin stemme på en politiker som vil gjennomføre disse nødvendige tiltakene. Det upopulære og nødvendige blir kanskje for abstrakt for den enkelte i sin hverdag til at hans/hennes stemme legges på den kandidaten.

Min konklusjonen for en stund tilbake ble derfor at klimaspørsmålet kanskje er for viktig, vanskelig og alvorlig til å avgjøres av våre folkevalgte politikere. Nå tenker du kanskje: “Så det du egentlig sier er at du vil ha eliter som foretar nødvendige tiltak uavhengig av det demokratiske systemet?” Og ja – det er vel det jeg tenker, dog kun i spesifikke situasjoner. Jeg gjentar for sikkerhet skyld at jeg i utgangspunktet mener demokrati er det beste systemet vi kan ha. Unntaket er i ekstreme situasjoner – da blir folkeviljen for populistisk, egoistisk og enkel.

Problemene er mange ved en slik lyst til å sette demokratiet til side, f.eks; hvem skal bestemme at en situasjon er tilstrekkelig alvorlig til at folkeviljen igjennom demokratiet ikke skal være bestemmende? Jeg har ingen fasit her, men jeg er overbevist om at slik ekstremsituasjoner finnes – tenk krig, katastrofer etc. Besluttsomhet er da nødvendig. Vi har da ikke tid til debatt, valgkamp, spill om posisjoner og utredninger om trekker ut. I ekstremsituasjoner må det handles. Demokratiet innebærer langsomme endringsprosesser, og kombinert med det allerede omtalte popularitetsaspektet blir demokratiet dermed ikke ideelt for ekstremsituasjoner.

***

Grunnen til at jeg kom på denne refleksjonen nylig, var den økonomiske krisen i Europa. Både Hellas og Italia har tatt konsekvensene av at de befinner seg i en krisesituasjon. Teknokrater har fått sjansen til å gjøre nødvendige endringer. Særlig i tilfellet Berlusconi/Monti er dette tydelig. Ut med den politiske personligheten Berlusconi, og inn med den kalkulerende, alvorlige (og kjedelige?) teknokraten Monti. Tid for en pause fra bunga bunga, brød og sirkus. Upopulære endringer er nødvendig. Nå blir de forhåpentligvis gjennomført av noen som hever seg over popularitetsjaget som kjennetegner demokratiet.

I den forbindelse anbefaler jeg to gode artikler i Newsweek:

• Not Just Any Old Charlatan

• Can Monti Save Italy? The Trouble With Technocrats

Tekst skrevet på toget i 2008

Her om dagen kom jeg over en tekst jeg skrev under en togreise i juni 2008. Den var skriblet ned i en almanakk.

…

Sitter med blokk og penn. Ingenting kommer. Hvorfor tok jeg de opp? Et ønske om å skrive. Også en slags vag plan, men den er borte nå. Synd! Jeg ser vann, en elv. Mitt mareritt er å drukne.

Hvorfor vil jeg skrive? For at noe skal stå igjen etter meg? Kanskje. I så fall ganske forfengelig. Hvis alle tenkte slik ville det bli skrevet mye som ikke var verdt å settes på papiret. Mye spilt tid og energi, så og si.

Men kanskje det ikke er så ille, både det å ville at noe skal stå igjen etter oss, og det å ønske og skrive. For hvis vi ikke engang forsøker, vil vi ikke lykkes. Og hvis vi ikke ønsker at noe skal stå igjen etter oss: hva sier det om våre liv – om våre syn på hva livene skal være. For hva er det som er nå, hvis det ikke skal ha noe å si også i fremtiden?

Kanskje ønsket om å skape for å bli husket er positivt, et uttrykk for en senmoderne trang etter å skape noe selv – et individuelt selvrealiseringsprosekt, en bekreftelsestrang som nå kommer i større grad til uttrykk enn tidligere.

Jeg vet ikke. Men jeg tror at det skapes mer nå enn før. Vi skriver, vi komponerer, vi produserer. Forholdene ligger til rette for skapelse. Det hjelper. Konsekvensen blir en enorm mengde produkter. Det kan tolkes som et problem: hvordan finne fram i en slik strøm av utrykk? Mangden blir overveldende, den forvirrer oss. Det finnes i tillegg få filtreringsmekanismer, færre enn tidligere. Altså er det både enklere å uttrykke seg, og det er mindre som holder oss igjen i denne prosessen. Totalt sett er terskelen lavere for menneskelige uttrykk.

Forsvaret for dette støtter seg til en markedstankegang: en slags naturlig utsiling vil skje, det som er bra vil bestå og komme fram, mens det mindre bra vil tæres vekk, forsvinne. Mengden uttrykk blir her som et sunt tegn på samtidens demokratisering, en positiv diagnose på os og våre samfunn.

Jeg kan bare delvis støtte dette. Jeg er ambivalent til dette. Det blir for vanskelig å identifisere dte som er godt nok, tror jeg. Det dårlige er i overtall. Det er slitsomt å manøvrere igjennom alt det dårlige. Man risikerer å gi opp, å ikke lenger delta. Tilsynelatende trenger vi filtre som gjør det lettere å få øye på det gode. Dermed er vi over på kritikken av tilhengerne av den markedspåvirkede siden i debatten: hvem/hvordan skal dette skje uten at det innebærer en demikratisk svekkelse av ytringsfriheten?

Dette er vanskelig. Her er det lett å tippe over i elitistisk retning: man vil selv være med på å avgjøre hva som er godt, man vil selv være en av de som styrer strømmen av ytringer. Det finnes ingen tilfredsstillende mellomposisjon mellom de som ønsker et frislipp, og de som ønsker en innstramning i en eller annen form. Det blir for enkelt, det blir en debatt hvor sidene blir innlysende tydelige, og dermed blir debatten dem imellom fordummende. Det blir en skyttergravskrig.

Få hvis noen fremskritt, kun destruktiv kamp. Kontraproduktiv ytringskonflikt. Paradoksalt, siden debattens deltagere trolig kan enes om et ønske om en bedre situasjon for ytringer.

Arild Asnes, 1970

Er inne i en Dag Solstad-periode. Kom over følgende her om dagen i den utfordrende og fascinerende Arild Asnes, 1970:

“Det som skiller en kommunist fra en uavhengig sosialist på en slik fundamental måte at de, til tross for stor skinnenighet, alltid vil se forskjellig på alle viktige spørsmål, er at en kommunist har historisk bevissthet, han befinner seg i Historien, med hele sin dødelige kropp, og må derfor ta de ytterst alvorlige konsekvensene av det, mens en sosialist bare har en blek anelse om dette, han er et Individ, kastet ut i Kapitalismen, gjennom en fødsel” (s 158-9).

Dette synet på at individet er inkludert i kapitalismen/det kapitalistiske samfunn på en ufrivillig måte, som i en fødsel, viser Solstad også til i et tidligere avsnitt:

“Bare gjennom å myrde i sine private drømmer, når han var bevisstløs, kunne Arild Asnes komme i berøring med det Kapitalistiske samfunnet han ble født inn i en vinterettermiddag i 1942, og som senere, hver dag, hadde hatt ham under oppsikt på sin fjerne, nesten vennlige måte” (s 46).

At individet blir holdt under oppsikt forbinder mange kanskje først og fremst med Orwells 1984, Stasi, telefonavlytting, kald krig etc. Synet Solstad bringer, hvor den frie, siviliserte samfunnsorganiseringen vi har i Vesten også kan oppleves som både inkluderende på en altoppslukende måte (født inn i), samt overvåkende/begrensende (hatt ham under oppsikt), er interessant.

Her tolker jeg kapitalismen som en innpakning rundt det hele, en slags myk ramme vi plasseres innenfor og hvor de fleste av oss blir livet ut. Vi lager ikke bråk, vi forholder oss til spillereglene – tar utdannelse, får jobb, stifter familie, eldes, mottar pensjon, dør. Vi bidro. Innenfor rammen spratt vi fritt omkring, vi kunne støte mot rammens kanter og vi spratt da tilbake innover. I det øverst sitatet inkluderer er dette sosialisten/Individet, og det vil vel i bunn og grunn si nesten oss alle sammen. Vi er alle sosialdemokrater nå, eller hva?

Kommunisten, på den annen side, har historisk bevissthet og befinner seg i og forholder seg til Historien istedenfor Kapitalismen (rammen som begrenser oss). Kommunisten vil dermed kunne overskride grensene som begrenser sosialisten/Individet, og “må derfor ta de ytterst alvorlige konsekvensene av det”. Vi skjønner hvor det bærer. Opprør. Revolusjon!

Jeg blir fascinert av forståelsen Solstad bringer av kapitalismen som overvåker oss på en snill måte. Her er ingen tydelig kontroll, ingen agenter som følger etter deg, ingen tydelig overvåkning. Her er frihet, vennlighet. Tilsynelatende frihet? Myke rammer. Men rammene er der. Selvfølgelig er de der. Rammer må være der. Og kanskje overvåkningen også må være der. Ting må alltid holdes på plass, til en viss grad.

Den offentlige filantropen opptrer egennyttig

«Ordet filantropi kommer egentlig fra gresk og betyr menneskevenn. Filantropi betyr uegennyttig innsats for andre» (Ny Tid nr 15, 2011 s 21).

Jeg reagerer på at uegennyttig inkluderes i forsøket på definisjon. Filantropi kan slik jeg forstår det absolutt ha et egennyttig aspekt.

Det henvises i samme artikkel til kampanjen The Giving Pledge, hvor bl.a. Warren Buffet og Bill Gates er involvert. Om The Giving Pledge skriver Ny Tid: «Det hele skal gjøre offentlig, slik at man både holder det man lover og inspirerer andre til å delta» (s 20).

Det er noe som skurrer her. Gaver mener jeg kan sees som egennyttige i den forstand at de sier noe om giver – som f.eks generøs. Å gi er en bytteprosess. Å være giver har med sosial status å gjøre. Det legges i giver-prosessen indirekte et sosialt press på mottaker om å gjengjelde gaven, hvis ikke oppstår det en ubalanse. Uegennyttige gaver gitt i offentlighet strider mot dette nettopp fordi det impliserer at mottaker ikke settes i en stilling hvor gaven skal/bør gjengjeldes. Bytteprosessen fullendes ikke.

I et filantropisk scenario kan ofte gaven ikke gjengjeldes fordi mottakers og givers ressurser er så diametralt ulike: Mottaker er fattig, mens giver er superrik. Det som dermed skjer er at mottaker blir stående i en underdannig sosial posisjon, og giver blir implisitt hevet opp til en nesten umenneskelig posisjon – tilsynelatende drevet av fantastisk godhet overfor sine medmennesker. «Han gir uten å få noe igjen!»

Det er trolig bullshit.

Filantropen har en agenda utover det å gi. Den sosiale posisjonen filantropen ender opp i, i rollen som giveren som ikke får noe igjen, er svært attraktiv. Hvem vil ikke fremstå som selveste representanten for medmenneskelighet? Selvfølgelig følger det sosiale goder med en slik posisjon. Dermed er ikke filantropi uegennyttig så lenge det skjer i offentlighet.

Hadde filantropi vært drevet at et ekte ønske om å gi på en uegennyttig måte, slik Ny Tid skriver, så ville filantropene vært anonyme. Noen filantroper forblir nok anonyme, men andre soler seg i glansen av rollen som den rause giveren. Dermed blir det feil å kategorisk definere filantropi som uegennyttig innsats for andre, uten å gå mer i dybden på ulike typer filantroper.

Den årvåkne leser vil oppfatte at min agenda ikke er å kritisere filantropi, men å kritisere Ny Tids naive definisjon av filantropi.

***

Kritikk:

1. Man kan argumentere for at det er et poeng å fremstå i offentlighet som filantrop ved at man indirekte legger et press på seg selv til å holde det man lover, samt at man kan inspirere andre til å gi. Likevel; det er noe med at gjennomsiktigheten som skapes i de filantropiske prosjektene som (ihvertfall for meg) fremstår som selvfremhevende – som profilseringsprosjekter. La oss snu på flisa; hvor inspirererende ville det ikke ha vært om gavene ble gitt av anynomye milliardærer? Det ville ha vært en uegennyttig godhet med potensielt større effekt enn måten Gates og andre filantroper gir.

2. Man kan argumentere med at det finnes flere ulike måter å gjengjelde gaver på, og at det dermed kan oppstår en balanse i giver-prosessen. Den fattige mottakeren av filantropens godhet kan f.eks gi tilbake ved å ta i mot besøk i eksostiske lokasjoner – altså gi opplevelser tilbake, istedenfor ting/penger. Dette er korrekt, men det veier slik jeg ser det ikke opp for den sosiale verdien av gaven – den sosiale posisjonen som den offentlige filantropen oppnår. Et besøk i en fattig landsby kan faktisk virke forsterkende på vårt syn på givers godhet; det er jo så lite og stakkarslig det Bill Gates får igjen ved å sitte i et skittent klasserom mens barna synger og danser. Hvit mann øser sin godhet over fargede, fattige barn. Det blir en klisje vi ikke ukritisk bør godta.

***

Det neste spørsmålet blir kanskje; eksisterer fullstendig altruisme?