The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford (2007)

Det er ikke ofte jeg umiddelbart får lyst til å se en film på nytt. Slik var det denne gangen. The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford er en langsom, psykologisk fremstilling av relasjonen mellom røverlegenden Jesse James (spilt av Brad Pitt) og hans drapsmann Robert Ford (spilt av Casey Affleck). Begge disse skuespillerne får mer enn godkjent av meg, men jeg likte spesielt prestasjonen til Affleck. Det er jeg ikke alene om. Affleck ble i 2008 nominert til Oscar i kategorien beste birolle. Ford blir i Afflecks figur usikker og litt en raring, men samtidig på en merkelig måte fascinerende. En god fremstilling av en fan som klarer å komme nær sitt store idol. For nær.

I tillegg til Afflecks prestasjon, satte jeg spesielt pris på bruken av fortellerstemme, som på en fin måte kombineres med ett spesielt musikkspor. Dette gir oss med ujevne mellomrom en gjenkjenbar følelse av ro. Vi gis som seere en pause til refleksjon ved at tempoet senkes og fortellerstemmen bidrar med forklaringer av følelsene og tankene til karakterene – noe som kan være vanskelig å kommunisere på andre måter.

Filmens kjerne er det tvetydige forholdet mellom James og Ford. Filmens tittel legger en sterk føring på vårt syn på Robert Ford – «feigingen». Denne karakteristikken tolker jeg ikke som regissørens ønske om å kommunisere sitt eller nåtidens syn på Ford, men isteden en ambisjon om å vise den generelle holdningen i datidens samfunn i forhold til det som skjedde mellom disse to personene.

Dette leder til min kritikk av filmen. Jeg hadde satt pris på en bedre og mer ambisiøs presentasjon av den historiske sammenhengen som førte til datidens syn på Jesse James som en legende; mer konkret Jesse James’ bidrag i den amerikanske borgerkrigen og hans karriere som røver. Disse to punktene, som altså i stor grad i mine øyne er underkommunisert i filmen, ledet slik jeg forstår det opp til legendestatusen James fikk, med bl.a. datidens utgivelser av tegneserieblader om han. Legendestatusen Jesse James hadde, hintes det til ved at vi ser hvordan Robert Ford har dyrket Jesse James igjennom samling og lesning av disse tegneseriebladene, men dette punktet kunne ha blitt kommunisert sterkere. Vi som seere blir store deler av filmen ledet til å se Jesse James mest som en kriminell, en mann datidens samfunn generelt sett ønsket død eller bak lås og slå. Filmens avslutning viser at det kanskje ikke stemmer så godt likevel: Fords drap av James blir riktig nok først jevnt over feiret og til en personlig opptur for han, men det blir til slutt hans bane.

Trolig ville en historisk mer kompleks fremstilling av Jesse James ha hjulpet oss seerne til å forstå bedre hvordan datiden medmennesker så på han som en helt til tross for at han var en kriminell, og hvorfor synet på hans drapsmann ble som det ble, jmf tittelens betegnelse av Ford som feiging. En slik dypere fremstilling ville på den annen side ha gjort en allerede lang film (2:39) i manges øyne altfor lang. Alternativt ville en endring til mer historisk bakgrunn i filmens nåværende lengde ha endret tempoet og sjangeren. Dette hadde i så fall blitt til en hastig biografisk fremstilling av Jesse James, og dermed mindre en relasjonsstudie av James og Ford.

Ønsker jeg en litt annen type film? Ja og nei. Filmen er god, og anbefales for et voksent og tålmodig publikum – her er lite action, men mye fascinerende drama. På den annen side kunne filmen kanskje ha vært enda bedre dersom den hadde vært mer grundig i sin fremstilling av Jesse James og bakgrunnen for hans status. Det ville vært veldig interesant å se den bygd ut en time ekstra med fokus på historiene som ledet opp til legendestatusen.

* Oppdatering: Også filmbloggen Speilet trekker fram fortellerstemmen og Afflecks prestasjon.

Tortur?

Hvorfor synes jeg tortur-debatten som nå går i USA er interessant? Kanskje har det noe å gjøre med hvordan måtene forhør skjer på speiler samfunnet til de som har makten i forhørssituasjonen: På den ene siden det siviliserte og aksepterte, på den andre siden maktbruk som gir assosiasjoner av noe middelaldersk, noe barbarisk. At dette skillet personifiseres ved på den ene siden den nåværende amerikanske presidenten – og på den andre siden hans forgjenger – gjør det enda enklere å gripe fatt i. Jeg vil så gjerne utelukkende støtte det siviliserte alternativet. Selvfølgelig vil jeg det.

Dog er dette en for enkel todeling. Tvilen jeg kjenner i forhold til hvordan jeg selv ville ha taklet en reell krise – med en potensiell løsning ved maktbruk i et forhør – går ikke vekk. Det heter at den beste følelsen er fravær av smerte – noe vi alle kan kjenne på og reflektere over ved små og store sykdomstilfeller. Dersom vi anerkjenner det og legger det til grunn for måten vi går inn i tortur-debatten, blir kanskje ikke motstand mot mer hardhendte forhørsmetoder like lett. Eller kanskje nettopp derfor blir det enkelt å si nei til tøffere teknikker som simulert drukning.  Hva ville du ha sagt for å få slutt på smerte? En sannhet du i utgangspunktet ikke ville gi opp? En oppdiktet sannhet du tror forhørerne vil ha? Usikkerheten rundt hva man får ut ved bruk av hardhendte forhørsteknikker, bør inkluderes i vurderingen.

Tikkende bombe-scenarioet som fra tid til annen trekkes fram av de som argumenterer for tøffere teknikker, møtes som regel med motargumentet at det sjelden eller aldri er en realitet. Det blir avfeid som en slags høytflyvende filosofering, men kanskje har en spillteoretisk tilnærming noe for seg ettersom debatten tilsynelatende kan reduseres til måten vi ser på oss selv og det samfunnet vil ønsker å ha.

Debatten har ihvertfall en fascinerende dobbelthet ved at realitet og filosofi/ideologi knyttes sammen. Det er som om vi går på stram line: Realiteten er gravitasjonskraften som hele tiden truer med fallet, våre holdninger og idealer er både linen vi går på og målet vi ønsker å nå der framme.

Talkingpointsmemo.com: Levin Calls Cheney A Liar On Torture

Time.com: After Waterboarding: How to Make Terrorists Talk?

Post festum

“Det er noe grunnleggende ulogisk i å feire en eksamen du ikke har avlagt; attpåtil en feiring som øker sjansene for at du aldri består. En mulig forklaring kan være at det eneste området der norske elever ligger på topp internasjonalt, er i troen på egne ferdigheter.”

Eksisterer det fortsatt motstandere av Operaen?

1. Bruk

En spasertur på opera-taket = insta-frels. Motstanden tilsynelatende fordufter. Det har skjedd en fascinerende avvæpning av argumentene om kostnadene, og at dette er et elite-prosjekt. Det omdiskuterte er blitt akseptert, omfavnet, folkelig. Hvorfor? Kanskje fordi vi har tatt det i bruk. Bruk, erfaring og nærhet ufarliggjør. Vi går en tur på taket. Vi går og måper, sammen. Alle er der.

Er Operaen en slags park? Bygget har blitt noe vi samles på, trives på, slapper av på, og kanskje til og med er stolte av. Å samles i Operaen, for kulturens skyld, er sekundært. Bruk gir positive assosiasjoner i en protestantisk kultur. Vi liker å bruke. Det klinger bra for oss. Bruk gir mening. Vi setter ikke like stor pris på det som er inne – kulturnytelsen. Det blir kanskje for passivt, og gir oss assosiasjoner til metropol, noe elitistisk, noe fremmed europeisk. Noe ikke-norsk. Vi går ikke inn. Vi går på taket. Det er en demokratisk, egalitær, ufarlig øvelse.

Noen bryr seg om det som skjer inne, jmf dagens styr rundt billettsalg. Forskjellen er at alle liker taket. Alle. Fremskrittspartiets kulturpolitikk presenteres i et faktaark hvor et bilde av Operaen pryder forsiden. Kan du si lakmustest?

2. Symbol

Er Operaen allerede blitt et symbol på Oslo? På Norge? Kanskje. The New York Times brukte et bilde av Operaen i artikkelen om Norges økonomiske politikk. Flere eksempler finnes sikkert for den som leter.

Kan timingen med rivingen av Holmenkollen tenkes å spille inn her? Rivalen som står igjen er vel Vigelandsparken. Dog så veldig oppbrukt. New kid on the block.

3. Motstand?

Siste kapittel. Vi er for enige. Antagonisten må inn på scenen (sic). Hvor er dagens motstandere av Operaen?

Folket virker overbevist. Hvem står igjen? Ironisk nok eliten. Det faglige miljøet kan være siste potensielle kilde til opposisjon: Hvor er arkitektene som er misfornøyd med hvordan Operaen ble? Den kritikken ville i så fall føre til den fascinerende vendingen hvor folket står opp mot eliten og beskytter bygget som kun et fåtall bruker etter hovedintensjonen.

(Foto av Mogrin. Creative Commons-lisens)

Twitter-terrorisme

Denne posten er verdt en titt, jeg lover.