Skrive slik jeg tenker – nå med Espedal som alliert

For noen år siden skrev jeg en tekst med tittelen Skrive slik jeg tenker. Det var en flytende tekst, den rant raskt fra det ene til det andre basert på noen minner hos tante og onkel i Oslo. Jeg tenkte på den teksten igjen da jeg startet å lese Tomas Espedals roman Året. Espedal er en forfatter jeg har noe kjennskap til fra før, uten at jeg vil si jeg har blitt særlig imponert. Dette endret seg nylig. I Året viser Espedal en ny side av seg selv – en roman skrevet som et slags langt dikt. Et langdikt.

 

Det ble en ny type leseropplevelse for meg. Jeg har aldri før lest en roman skrevet slik. Året gir meg så mye glede, den er en kilde til stadig fascinerende sekvenser, hopp og tankerekker. Teksten renner av gårde som en bekk ned et fjell, litt hit, litt dit, uforutsigbar, i stadig bevegelse, vakker og sped.

 

Én ting er hvordan Espedal bruker linjene aktivt, han bryter av setningene med linjeskift, tvinger meg til å reflektere over hvor setningens egentlige stopp skal være. Tegnsettingen er begrenset i Året. Uten en del punktum der de vanligvis skulle vært, må jeg selv som leser identifisere når en setning er over og når en ny starter. Her kommer linjeskiftene inn. Ofte sparer Espedal siste ordet i en setning til neste linje, men ikke alltid. Det er stadig en løpende type tekstanalyse innbakt i lesingen av Året. Du får på en måte ikke ro siden du må anstrenge deg med å forstå hvor stopp (punktum) burde være, og på en annen måte får du som leser en fascinerende dypere form for nærheten til teksten siden den må forstås. Ofte leser jeg sekvenser to-tre ganger før jeg går videre. Lesingen tar tid. Heldigvis.

 

Dessuten forteller Espedal i Året så sårt og fint om sitt forhold til sin gamle far, om hvordan han blir sint på faren som ikke anstrenger seg nok, som ikke holder kroppen i gang, som kjører istedenfor å gå torsdagene da sønnen lager middag til han, og som forfaller. Samtidig gjør sinnet han, sønnen, skamfull over sine reaksjoner. Man blir ikke sint på en gammel mann, men så skjer det likevel. Og sønnen er i ferd med å måtte ta over farsrollen for sin egen far. De bytter posisjon. Den gamle blir barnet i relasjonen, og trenger mer omsorg. Det skjer langsomt og føles rart, fremmed og feil.

 

Det aspektet ved Året treffer meg så hardt fordi jeg kjenner meg igjen. Nå er jeg 40 og min far er 75 år. Jeg merker at han, min far, blir eldre, at han av og til sier ting han tidligere ikke ville ha sagt, da ville han ha hatt kontroll. Det liksom glipper innimellom nå. Han orker ikke så mye lenger, blir raskere sliten. Det har jeg aldri opplevd før. Jeg har kun én far, og han endres nå.

Tekst 04.04.18

Et hus

fra avstand

noe uoppklart

vindu åpent

dør lukket

røyk fra pipa

dempet lys der inne.

Jeg trekker meg tilbake.

En annen gang, kanskje.

Går videre på stien.

 

**

 

Et spørsmål

som barn

fra et annet barn

om jeg i skogen er redd elgen.

Jeg hadde ikke engang tenkt at det var et alternativ.

 

**

 

Et spørsmål

som voksen

fra en annen voksen

om jeg tenkte på muligheten for å kollidere med rådyr når jeg kjørte på grusveiene hjemover.

 

**

 

Loddsalg vinterstid

1,5 km til naboen

ikke bruk sykkelens forbrems.

 

**

 

Det store treet ved veien

ved naboen

vi ungene satt i det og så på verden.

Treet står der fortsatt.

Det er da noe.

 

**

 

Mamma og den gamle mannen

arbeider med ved

klyving

stabling

der borte.

Mellom huset vårt og garasjen er det en liten fotballbane

vel 7 meter stor.

Skyte i veggen

dempe

skyte igjen.

Skriket hans borte fra vedklyvingen.

 

**

 

Monologene

på gressklippertraktoren.

 

**

 

Sykle bort til tjernet

fiskestang

slukboks

hov

flytevest.

Så oransje

stor

henslengt ved sykkelen.

Mamma er roligere nå.

 

**

 

Lese bok

sommernatta

sittende i senga

morgen allerede?

Dette må jeg

gjøre igjen.

En begynnelse

jeg er så glad for.

 

**

 

Kameraten som leste Biggles og MacLean

så jeg kunne prøve

ta etter.

Ny verden.

Takk.

 

**

 

Drikke kaffe

til kvelds.

Så rart

hvordan ting starter.

 

**

 

Forlatte småbruk

to nær

i en lysning.

Infoplakat.

Fraflyttet i 65.

Vanskelig å forstå

fjernt fra alt nå

likevel her.

 

Et råd

– Dette er antagelig den siste gangen vi møtes. Har du som har levd lenge et råd til meg, som er yngre? Stort eller lite, kanskje bare et lite tips på veien. Noe du vet nå, som du skulle ønske at du visste da du var yngre.

– Oj! Et råd, sier du? Må være et godt råd, da. Ellers er det vel ikke noe mening i det. (…) Nei, jeg vet ikke om jeg har et godt råd, dessverre. Du vet det viktigste du, er en forstandig kar. Nei, hva kunne det være?

Vi gikk bort fra den lille røde stua, mot dammen.

– De er så vakre, vannliljene. Jeg har alltid likt de spesielt.

Han smilte i det hvite skjegget. Bestefaren jeg ikke har.

– Hvordan har det seg at dere kjøpte dette stedet? Jeg mener – det er kjempefint her, virkelig, men hadde ikke dere ei stor hytte på Hvaler som dere solgte? Jeg har aldri vært der ute, men er ikke hytte der liksom det ypperste?

– Jo. De sier så.

Gammelmannslangsomt snudde han seg og så bort på mamma og Sigrid som satt i de solide hagemøblene på plattingen ved inngangspartiet til hovedhuset. Dette var mer enn ei hytte. Det var et lite tun, flere små hus og en liten låve. Alt rødmalt. Her hadde noen levd tett på hverandre en gang, på denne husmannsplassen, levd av det de dyrket, kanskje hatt ei ku og noen høner. Poteter. Gulrøtter. Bær? Lenge siden, men likevel ikke. På plaketten på husveggen stod det at de siste fastboende reiste i 1967.

Var det for personlig å spørre om salget av den hytta? Kanskje det var en opprivende familiekonflikt knyttet til den, noe de hadde forsøkt å glemme, som jeg nå hadde fått opp i dagslyset igjen. Det var dumt av meg å spørre. Hvorfor skulle han ellers ha dratt sånn på det?

– Den hytta du nevner var ikke så stor, men den var gammel og krevde for mye vedlikehold. Det er værhardt der. Det står på fra havet. Den lå veldig utsatt til. Bølgene kunne slå inn på hyttevinduene når det virkelig blåste opp. Treverket råtner opp på få år. Jeg kan male litt, og skifte ut et vindu, men ikke legge om et helt hyttetak eller panelet på en hyttevegg. Det er for mye for meg, for mye for oss, skulle jeg ha sagt, for hun er fabelaktig til å hjelpe til, men nå blir vi så raskt slitne. Vi klarer ikke så mye. Alderen spiser en opp. Derfor solgte vi hytta. 33 år eide vi den. Det er mange fine somre, det. Nå er vi her.

– Så rådet ditt er å tilpasse seg?

– Jeg vet ikke helt om jeg følger deg nå.

– Som dere tilpasset dere, alderdommen som du sier, solgte hytta fordi det ble for mye å vedlikeholde, og kom hit. Det kan være rådet ditt til meg, ikke sant?

– Nå vil de at vi skal komme, der borte, så la oss, men ja, det kan være noe i det. Tilpass deg, ja. Og hør på kroppen din. Kjenn etter hva du klarer, og ikke overdriv. Nå ble det mange råd her, men du skjønner tegninga. Og spis frokost!

– Er det med frokost noe du har satt spesielt pris på nå, som pensjonist? Ta seg god tid ved kjøkkenbordet?

– Nei, frokost, altså, dette har jeg fra mora mi skjønner du – frokost det er det du går på resten av dagen, og ved et glipptak på startstreken så henger du litt etter resten av dagen. Hun var glad i langrenn, forresten, mora mi. Mange referanser til skisport i min oppvekst. Men hva sier du – skal vi ta litt mer kaffe sammen med damene?

Se det store i det lille

På en åpen plass utenfor Uranienborg kirke står en statue av Hans Nielsen Hauge. Kunstneren har lagd Hauge stor, både høy og grovbygd, mye større enn et virkelig menneske. Dessuten står statuen på en fot vel en meter høy. Statuen rager over alle som går forbi. Først tenkte jeg at kunstneren hadde overdrevet størrelsen, at statuen var for stor, urealistisk, nesten komisk overdimensjonert. Men så la jeg merke til at Hauge var lagd med en kjepp, en kjepp som han bruker til å vise oss en bitteliten blomst helt nede ved foten, ved inskripsjonen. Kjeppen holdes på en slik måte at den fremhever den lille blomsten, opphøyer den på tross av blomstens beskjedne størrelse. Trolig var det nettopp derfor kunstneren lagde Hauge så diger, for å skape en kontrast til den lille blomsten han retter sin, og vår, oppmerksomhet mot. Budskapet tolker jeg å være: se det store i det lille.

Hvorfor er The Hateful Eight så bra?

Quentin Tarantino er en raring. Han snakker rart. Han ser rar ut. Han lager rare filmer. Nå har han skrevet manus til og regissert en klaustrofobisk western kalt The Hateful Eight. Den er helt rå.

Først litt om mitt forhold til to av Tarantinos tidligere filmer.

Jeg elsker Pulp Fiction. Hoppene i tid. Noe novelleaktig i historiefortellingen ved at vi kastes rett inn i flere hendelsesforløp, og blir sittende å fundere på hva er det som skjer og hvorfor. Fantastiske, men nesten kontekstløste karakterer. En bibelsiterende leiemorder. Kofferten med ukjent innhold. Dialogene som gjør at vi lapper sammen det hele. «Zed’s dead baby, Zed’s dead.» Scenen med gimpen – Bruce Willis som stadig finner nye våpen. «Step aside Butch.» Humor og galskap. En utrolig reise av en film.

Så kom Django Unchained. Hylende provoserende lek med rasisme, USAs slavefortid, forferdelig menneskesyn, rettferdighet og hevn. Musikken fint tilpasset – hip-hop kombinert med mer klassiske spor vi kjenner fra tidligere hos Tarantino. En overlegenhet hos hovedkarakteren som nesten bikker over. En eksplosiv, herlig film om trangen til sosial endring. Jeg nøt den med et stort glis om munnen.

Så kom The Hateful Eight. Mine forventninger var høye. Trailerne var flotte. Forventningene ble innfridd.

Siden jeg i tenårene leste en spenningsroman som foregikk på en forskningsbase i Antarktis, langt fra sivilisasjonen, hvor de få karakterene måtte vakte på hverandre siden det var en ukjent drapsmann blant dem, har jeg hatt en spesiell fascinasjon for den typen fortellinger hvor handlingen utspiller seg innenfor en begrenset, gjerne ufrivillig isolert setting, og hvor det er få karakterer som settes under stort press. Karakterene blir tydelige og spenningen akselererer. Noe usivilisert ligger bak og truer med å komme til overflaten.

I The Hateful Eight er konteksten en snøstorm i ødemarka, litt etter at borgerkrigen er slutt. En tid med tydelig rasisme og machokultur. Naturen er vill, farlig og vakker. Menneskene er stygge, mistenksomme og nådeløse. Sivilisasjon er skjør og truer med å bryte sammen i en slags naturtilstand hvor alle kjemper desperat mot alle. I et intervju uttalte Tarantino følgende om arbeidet med manuset: «You shouldn’t have a moral center» og «You shouldn’t be able to trust anything anybody says.»

Som i Pulp Fiction hoppes det i tid. Dialogene tar mye plass og er svært underholdende. (Erlend Loe mente dialogene er slik Jon Fosse ville skrive de, gitt konteksten.) Her stresses det ikke, vi tar oss god tid. Den langsomme oppbygningen er et fint trekk som speiler situasjonen de åtte karakteren i huset befinner seg i: Isolasjonen vil trolig vare i flere dager, til snøstormen er over. De er inntil videre fanget i huset ute i ødemarka. Vi er fanget der sammen med de. Vi må innfinne oss med at tiden går langsomt. Da får vi god tid til å bli kjent med hverandre og spenningen bygges opp.

Tarantino klarer å få westernvolden til å føles spesielt kraftig, nesten kvalmende – en prestasjon gitt hvor mange ganger vi har blitt vist pistolskyting og denslags tidligere og blitt vant til det. Når det til slutt smeller er voldsvolumet skrudd opp så høyt at jeg dras med i fascinasjon og avsky. Likevel er det ikke oppgjøret og volden som er høydepunktet i The Hateful Eight. Høydepunktet er stemningen Tarantino klarer å få til der ute i ødemarka, først på vei i ei hestekjerre med en snøstorm som er i ferd med å innhente følget, deretter i det tidligere omtalte huset hvor stormen krever at de «åtte hatefulle» blir værende sammen, vaktende på hverandre. «One of them fellas is not what he says he is.» Vi er i utkanten av samfunnet, i utkanten av menneskelig sameksistens. At naturen rammer det hele inn kan tolkes som at vi i bunn og grunn er primitive, drevet av overlevelsestrang.

Til slutt trekkes trådene sammen med referanser til Lincoln, borgerkrigen, slaveri og veien vi går hånd i hånd hen imot et bedre samfunn. Tarantino har engasjert seg i samfunnsdebatten i det siste, mot politivold i USA som altfor ofte går ut over afroamerikanere. Rasismen han direkte og indirekte tar opp i sine filmer er selvfølgelig ikke et tilfeldig valgt bakteppe. Tarantino underholder oss som få andre, men minner oss samtidig på at det fortsatt er en vei å gå når det gjelder vårt menneskesyn og våre måter å omtale hverandre på. Ved å bryte normer kan vi bli bevisst de uskrevne reglene vi ellers lett tar for gitt. Det har Tarantino forstått. Den overdrevne og provoserende bruken av rasistisk slang minner oss på konflikter mellom grupper og hvor viktig språket er i den sammenheng.