Jeg har i flere år tenkt på å forsøke å skrive en tekst om det jeg føler når det er pent vær ute og det å være aktiv utendørs da. For meg er dette problematisk. På den ene siden føler jeg at jeg bør utnytte de fine dagene – ta de i bruk ved å være utendørs. Det er jo tross alt begrenset hvor mange fine dager vi har her vi bor. På den annen side liker jeg meg veldig godt innendørs, så for det meste, ikke hele tiden, men altså for det meste vil jeg være innendørs. Fint vær skaper dårlig samvittighet. Jeg føler at jeg bør gjøre noe som jeg for det meste ikke ender opp med å gjøre.
Noen ganger når jeg er inne og ser ut på det fine været får jeg følelsen av at jeg er fanget i leiligheten, at jeg ønsker å slippe fri og gå ut og nyte været og verden. Kanskje har dette å gjøre med min ensomhet. Jeg har så få å være sammen med ute at jeg like godt kan være inne alene. Så kan jeg få dårlig samvittighet (igjen!) for at jeg har så få i min omgangskrets. Hvorfor gjør jeg ikke noe mer aktivt for å få flere venner og opprettholde kontakten med de jeg allerede kjenner? Er det noe galt med meg, sosialt sett? Er dette et resultat av at jeg har vokst opp langt fra folk, inne i skogen med en liten gjeng å forholde meg til? Jeg vil tro at oppveksten min har noe å si. Vi venner oss til sosial omgang. Jeg ble som barn vant til å ha få folk rundt meg. Slik er det nå også, i en alder av snart 36.
Jeg har skrevet om det problematiske forholdet til sosialt samvær før: at jeg gjerne lengter bort når jeg er sammen med folk – de er ikke tilstrekkelig interessante, jeg kjeder meg i deres selskap. De deler ikke mine interesser og vi prater forbi hverandre. Det blir kjedelig. Dette har noe å si for hvordan jeg pleier relasjoner. Ofte lar jeg relasjoner forvitre fordi de ikke er like verdifulle som tiden hvor jeg gjør interessante ting de ikke passer å delta i. Jeg får ikke til å inkludere andre. Jeg kommuniserer ikke godt nok og blir skuffet over meg selv og relasjoner. Da er det enklere å trekke seg tilbake til min hule. Dette er ikke teksten jeg ønsker å skrive om vær og sosial deltakelse, men det var en begynnelse.
Tilsynelatende 
3 kommentarer
Comments feed for this article
03/04/2015 kl. 20:55
Andreas
Husker du at jeg snakket med deg og Frank Asbjørn om introversjon da vi gikk tur sammen på Tromøya? Selv har jeg fått en «oppvåkning» der jeg forstår langt mer av meg selv etter å ha tilegnet meg informasjon og innsett at jeg er ganske introvert. Jeg anbefaler deg å lese Susan Cains bok «Stille» og Anna Skyggebjergs bok «Introvert – Stå for den du er». Det er klassisk at man blir sliten og tappet av energi ved å være mye sammen med andre. Jeg er slik som deg. 🙂 Smalltalk med ukjente er jeg lite glad i, og ønsker meg tidlig hjem fra fester. På turen vår sa jeg at jeg trodde at både du og Frank Asbjørn er introverte, og det mente dere at stemte ganske godt. Jeg tror du er hakket mer introvert enn meg, og at Frank er hakket mer ekstrovert enn deg og meg. Veldig spennende tema i hvert fall, og jeg forstår dine tanker godt.
LikerLiker
04/04/2015 kl. 17:04
Thor F
Ja jeg husker det, Andreas. Takk for lesetips og fin kommentar! Godt mulig introvert-teorien kan forklare mye. Jeg vet ikke annet om den enn det du har fortalt, og det er en stund siden så jeg husker ikke alle detaljene. Jeg føler imidlertid ikke direkte at jeg blir sliten når jeg er sammen med andre, og at jeg lades opp ved å være alene. Det er mer det at jeg trenger å være sammen med folk hvor vi har en viss grad av samstemthet. Dersom jeg en sjelden gang treffer noen nye som jeg virkelig deler interesser med, så får jeg mye ut av det å være sammen med vedkommende. De glimtene er så fine. Dette får meg til å tro at tilstanden kan endre seg til det bedre ved at jeg blir kjent med flere hvor det sosiale oppleves stimulerende. Så var det dette med å skaffe seg nye bekjente. Det tar tid og krefter. Ofte blir man skuffet. Smalltalk kan være pinlige greier. I går snakket jeg med 10-12 ukjente over noen øl. Kun 1-2 av de kunne jeg tenke meg å møte igjen. It’s a grind.
LikerLiker
04/04/2015 kl. 22:08
Andreas
Jeg kjenner igjen det med å ønske å være sammen med folk som man føler at gir deg noe. Introverte er visst ofte mer interesserte i det «intellektuelle» i en samtale, fremfor samtale om vind og vær. På det området kjenner jeg meg veldig godt igjen og kan kjede meg veldig hvis samtaler ikke kan gi noen form for intellektuell stimulans. Sosialt stimuli er vanskelig for meg å oppnå, selv om jeg prøver det jeg kan og forsøker å gi av meg selv. Introverte er også veldig ofte «tenkere» – slik er i hvert fall jeg – og føler derfor jeg har behov for å lufte mine tanker sammen med noen som er på samme «nivå». Slike folk er ofte vanskelig å finne. Derfor har noe av min løsning vært å skrive, noe jeg fortsatt gjør. Håper å gi ut en bok en gang.
LikerLiker