Jeg kjøpte tre notatbøker i bokhandelen. De har grå permer, er linjerte og var pakket sammen i plast. Papiret er lyst grått, liksom skittent, ikke hvitt og pent. Det var på høy tid å ha noen ordentlige notatbøker tilgjengelig. Det er en mer autentisk skriveprosess. Man tenker annerledes når man skriver for hånd. Setningen vokser ut linje for linje, sakte. Teksten blir til som noe organisk fremfor øynene mine. Tiden det tar å skrive for hånd gir rom for å fundere underveis. Jeg tenker ikke nødvendigvis igjennom hele setningen før jeg starter å skrive på den for hånd. Det blir alltid en slutt på den. Det verste er vel å ikke starte på setningen, la anledningen gå fra seg.

Det kan være fint å skrive for hånd, men det er ikke problemfritt. Jeg er ikke lenger vant til å skrive slik. Jeg får raskt vondt i hånden. Jeg griper kanskje for hardt rundt pennen. Håndskriften min er uregjerlig, den er stygg. Jeg styrer ikke pennen med særlig kontroll. Jeg krafser det ned. Liten g mangler løkken, den må jeg legge til etterpå. Y og 3 skriver jeg med et rart rykk, uten at jeg kan forklare hvorfor.

På tur bør man ha med en notatbok og skrive litt. Ellers forsvinner så mye. Bildene du tar på tur forteller ikke nok. Hvordan jeg følte det den tredje kvelden i Skottland vet jeg nå fordi jeg skrev det ned.

I hverdagen får notatboken min ligge i fred lenge. Det skjer ikke noe spesielt, så jeg har ikke noe å skrive, har ingen grunn til å plukke den opp. Hverdagen er en interessant utfordringen nettopp av den grunn. Gjør man hverdagen interessant, mentalt og ved å skape tekst, har man virkelig fått det til. De beste forfatterne jeg vet om behersker å gjøre hverdagen spennende.

Reklamer