De tre guttene tråkket det de var gode for på den svingete grusveien igjennom skogen. Ved tjernet kastet de fra seg syklene og småløp opp den lille høyden og bort til det fine fjellet der de pleide stå og kaste.

De fisket med lukket haspel. Ingen av de hadde enda fått stang med den mer avanserte åpne varianten, som krevde mer koordinasjon før kastet. Snart var den eldste 10 år og da måtte han vel få en slik stang i bursdagsgave, eller i det minste få lov til å låne farens. De visste at når først en hadde fått slik avansert fiskestang, så var det ikke mye som skulle til for å overbevise de voksne om at også de to andre burde få. De diskuterte ofte teknikken som skulle til for å bruke stang med åpen haspel. Sikring av snøret med pekefingeren etter først å ha vendt bøylen bakover. Stanga bakover før kastebevegelsen og så nøkkelen til det vellykkede kastet – det å i riktig øyeblikk slippe snøret med pekefingeren. Fedrene hadde forklart det hele i detalj og latt de prøve noen kast tidligere den sommeren.

Guttene så med tilfredshet hvordan slukene dannet ringer ved nedslag i vannskorpa. Ettermiddagssola gjorde tjernet om til et teppe av lys. Det var presisjon i kastene deres. De fisket ofte, for andre sommeren på rad. Gjeddene stod ofte i sivet på den andre siden av tjernet, vel førti meter unna. Der var det også muligheter for å sette fast sluken, men den risikoen måtte tas.

De spiste brødskivene sittende med ryggene hvilende mot trestammene. Hver sitt tre, hver sin plass. Tre store trær på høyden mellom syklene og fiskeplassen, med utsikt over tjernet. Stengene lå sammen med slukboksen og fiskeveska borte på fjellet. De slitte oransje flytevestene hadde de kastet fra seg på vei bort til spiseplassen. Gulost og skinke mellom to brødskiver. Alltid.

Advertisements