– Jeg har vært altfor stille. Jeg bør i større grad uttrykke meg.

Hun reiste seg fra skrivebordet, stolen skrapte mot gulvet og veltet så bakover, stolryggen smalt mot gulvet, men hun var allerede ved døren og altfor opptatt av raskt å gripe etter jakken, vesken og nøklene til å høre det. Beina liksom rant ned trappene, ut den tunge døra i bygården og ut på den slitte asfalten i gata der både hun og mora hadde løpt i sin barndom. Dette skulle bli siste gang hun forlot bygården.

Hvor begynne med å forklare et liv der man plutselig overøses av en lyst til å dra og aldri komme tilbake? Vi kunne forsøkt ved å se tilbake, finne spor, som den gangen hun og naboungene løp fra hunden som hadde slitt seg fra fru Berntsens svake grep, eller da hun returnerte hjem en tidlig morgen i mai etter å mot morens vilje ha vært ute og feiret eksamensresultatene. Men det var ikke spesielle hendelser. De forklarte ikke trangen til å dra. Det var ikke noe spesifikt å fortelle som forklarte dette. Ingen feil i oppveksten som gjorde henne til et offer for sin egen uberegnelighet. Ingen hadde behandlet henne dårlig. Hun ble fulgt opp og støttet og klarte seg slik man burde kunne forvente av et barn av 80-tallet i den nedre middelklasse i urbane strøk i Norge. Hennes oppvekst var helt normal. Hun var vanlig. Hun gjorde vanlige feil, gledet seg over vanlige lyspunkt, var ikke ei som stod ut i mengden, men som noen ganger likevel lekte med tanken på nettopp det. Hun var oss. Noen ganger får vi lyst til å stikke av.

Trikken bråket forbi. Hun gikk i gatene ned mot sentralstasjonen. Den lave sola stakk i øynene. Hun hadde glemt solbrillene. Hun kunne kjøpe nye. Alt var tilgjengelig. Forglemmelser la ingen begrensninger. Ikke denne gangen. På en uteservering hvor hun som barn hadde sett for seg at de rike drakk kaffe, men som hun som ungdom hadde forstått var en helt normal del av en helt ordinær kafe, hvor hun nå til dags ikke følte seg komfortabel uten at hun helt klarte å forstå hvorfor, satt en tidligere kollega alene ved et bord og leste en avis. Hun gikk forbi og håpte ikke å bli lagt merke til. Hun hadde sluttet på den jobben i all hast og ikke fått sagt ordentlig farvel til de andre. Det løste seg best den gangen ved å hugge over knuten.

Reklamer