f127-l

«Jeg skriver alt dette som et forslag, for å se hva slags effekt det vil ha … hvis den er positiv, tar jeg neste steg» (s 53).

Jeg tror det var i Karl Ove Knausgårds Min Kamp 6 at jeg først hørte om Witold Gombrowicz og hans dagbok. Jeg kjøpte den, startet å lese, men la den snart bort. Gombrowicz er opptatt av forfattere jeg ikke har kunnskap om. Han kritiserer de og jeg har ikke forutsetninger for å forstå. Det hele ble frustrerende. Bokryggen har jeg sett på mange ganger siden da. Den har liksom stått der og forsøkt å komme i kontakt med meg – insistert på at jeg skulle gi den et forsøk til. Da jeg nylig leste ferdig Svik 1938 og ikke hadde noen bøker tilgjengelig som jeg umiddelbart ønsket å starte på, ble det til at jeg plukket Dagboken 1953-1958 frem og forsøkte å gjenoppta lesingen. Det gikk bedre denne gangen. Så oppdaget jeg at Geir Gulliksen har skrevet et slags etterord, og det burde ha stått først, som en hjelp og inspirasjon før leseren tar fatt på selve dagboken.

Gulliksen skriver inspirerende om problemer med lesingen av Gombrowicz. Han har forsøkt å lese Dagboken 1953-1958 litt og litt, over tid. Gulliksen peker også på at vi bør forstå Dagboken 1953-1958 i lys av Gombrowicz’ livssituasjon: fra priviligert familie i Polen til liv i eksil under begrensede kår i Argentina med en jobb han ikke trivdes i. En frustrerende livsutvikling, uten tvil. Og så har vi elementet med seksuell søking. Det er som om Gombrowicz forsøker å grave seg ut ved hjelp av skrivingen. Alt han skriver er ikke interessant, noe av det er fullstendig uinteressant, men helheten er en manns kamp med sin egen tilværelse. Lesingen gir mye mer mening for meg nå, etter at jeg har sett Gulliksens perspektiv. Det er lettere å gå fremover.

Advertisements