En julenovelle.

Halvor er juletreselger. Han elsker trærne, snakker med de, følger de opp, gjødsler, klipper, steller og dyrker fram de fineste juletrærne. Han er involvert i juletrærne sine hele året, ikke kun i desember. Igjennom våren, sommeren, høsten og vinteren holder Halvor oppsyn med uønskede elementer som insekter og sykdomstegn, han foretar straks nødvendige tiltak slik at trærne har best mulig potensiale til å bli flotte, salgbare eksemplarer. Halvor er stolt av det han driver med, og da kundene fornøyd forlater han med et tre, kjenner han på en sår glede, en liten sorg kombinert med bevissthet om at han har lykkes som juletredyrker. Det tar 8-10 år å dyrke frem et passende stort juletre, og etter å ha gått rundt trærne i så mange år etablerer Halvor et blikk for trærnes personlige stil. De er forskjellige og fine på hvert sitt vis, slik han ser det. Ikke noe tre er helt likt et annet. De er alle unike og verdifulle i Halvors øyne.

Etter 11 år som juletreselger i Oslo har han endelig fått mulighet til å selge i selve smørøyet – Valkyrie plass på Majorstua. Det er et flott sted å selge. Nå står han her på kvelden den 17. desember 2014, i varmedressen sin, litt tissetrengt etter å ha drukket mer kaffe enn han strengt tatt behøvde, og han har akkurat solgt et flott eksemplar til et ungt par som ble riktig så fornøyd. Det var da det skjedde – han overhørte en setning han skulle ha vært foruten. Jenta sa at treet måtte ut rett etter nyttår. Det var noe med at de nylig var blitt samboere, skjønte Halvor, og nå skulle de kjøpe sitt første felles juletre, og i den prosessen ble det lagt noen føringer på de kommende juletradisjonene der i heimen. Og treet skulle altså ut rett over nyttår. Han hørte hun sa det med bestemt stemme, som for å sette et eksempel, som om det ikke var noen alternativer. Treet var så fint, sa de til Halvor og smilte mot han med sine vakre, unge ansikter. Det var et så tett, flott juletre, det hadde akkurat riktig høyde for stua i den lille leiligheten deres, og treet var ikke for dyrt. De var så fornøyde, så blide, så unge, så fulle av noe vakkert, men det positive i situasjonen forsvant for Halvor da hun plutselig viste med en rask kommentar til sin partner, i et strengt toneleie, at treets verdi var som uttømt vel en uke etter julaften.

For Halvor, som levde med juletrærne hele året, var trærnes verdi alltid til stede, måten ha så juletrærne på endret seg ikke ut i fra kalenderen. Nå, etter 11 år i bransjen, fikk han altså plutselig en ny innsikt, en innsikt som man vel strengt tatt kan si han burde ha fått for lenge siden, men som altså først nå ble en realitet i Halvors hode – trærne han solgte ble overgitt til folk med en i Halvors øyne helt skrudd agenda, folk som ikke egentlig verdsatte treets struktur, kvalitet og farge, men egentlig bare brydde seg om treet som kulturmarkør for en kort periode, den lille perioden fra cirka midten av desember til nyttår var overstått, så var dets, juletreets, den skjønne, grønne busk, dyrket frem over flere år av han, en dedikert kar fra Lørenskog, verdi som plutselig oppløst. Etter at Halvors omtanke og oppfølging hadde foregått over flere år, den tiden det faktisk tar å dyrke frem et ettertraktet eksemplar nå til dags, så ble altså treets eksistens av noen utenforstående fylt av kortvarig mening, utenforstående som riktig nok hadde betalt en god del for å overta det og bringe det hjem til sin stue, hvor det ble ikledd kuler og flagg og lys og alt hva det måtte være de fant på, men likefullt utenforstående, for de ante trolig ingenting om forholdet mellom treet og dets oppasser igjennom disse årene frem til salget, før stuas fokuspunkt plutselig ble til søppel slik tradisjonen tilsa det. Ingen andre enn Halvor og hans kolleger i juletrebransjen ser verdien i trærne når januar kommer.

Det var ikke riktig. Han forstod det nå. At det hadde tatt så lang tid å komme til denne innsikt var igrunn rart, ja det var forunderlig, og nå ble han fylt av skam for det han hadde gjort i disse årene, at han ikke på et tidligere stadium hadde forstått hvilken skjebne, hvilket falskt begjær han hadde gitt inn for da han hadde handlet med disse folkene opp igjennom årene som juletreselger. Falskt, fordi kjøperne ikke maktet å innse treets egentlige verdi. Det var et liv, en personlighet, en venn igjennom år som ble brukt til en feiring så vulgær og konform og etter noen få dager ble treet sett på som avfall av dets nye eier. Det var slett ikke riktig.

Halvor visste at jenta var som de andre. Det var ikke henne direkte han nå, denne vinterkvelden sentralt på Majorstua, rettet sin frustrasjon mot da hans tanker raste og han rødmet over sin tidligere manglende innsikt og fyltes av frustrasjon, sorg og ikke rent lite sinne når sant skulle sies, og det bør det jo, alle vet jo det nå, sannheten bør frem, Halvor var enig i det, han visste det så altfor godt, han måtte se å få stoppet denne gale tradisjonen, på en eller annen måte kommunisere til de rundt seg, til folket, hvor fantastisk et juletre er, året rundt, at det nesten kunne snakke til han og han til det, hvordan han gledet seg over nye skudd og økende tetthet og god fargesubstans og andre sunnhetstegn ettersom de, trærne hans, sakte, sakte viste seg for han der han gikk i radene på de spesialtilpassede områdene med ekstra godt jordsmonn. Der gikk han opp og ned radene daglig, vår, sommer, høst og vinter, nøt å se trærne vokse opp, se hvordan de ble til som fullkomne juletrær. Det var en kontinuitet i den prosessen, en langvarig nærhet til naturen, fylt av respekt, kjærlighet og fascinasjon for liv som spirer og gror.

Det var noe langt mer generelt Halvors misjon måtte rettes mot enn denne jenta med den strenge oppfatningen av treets verdi. Dette var et dypere problem, det forstod Halvor nå, det var noe som lå dypt i samfunnets forbruksperspektiv, et syn som var forskrudd og ureflektert, ja som et hån mot den nødvendige respekten for naturens verdi. For juletreet var en representant, i vår kultur den mest sentrale sådan, for naturens møte med det nye, urbane Norge. «Se nå endelig å få kjøpt det treet i ettermiddag», ble det kommandert surt rundt omkring i hjemmene. «Se å få det i hus», sa noen bisk til sin partner. «La oss få dette overstått. Naboene hentet og pyntet sitt tre for flere dager siden, vi kan ikke ha det slik, hva tror de om oss, at vi er noen juletresinker?» Slik ble det suggererende presset, hver desember, satt ut i livet. Kjøp av et juletre et eller annet sted på en plass et sted i byen, gjerne etter litt folkelig, amatørmessig analysering av kvisttetthet, høyde, struktur og fargeglans, noe folk egentlig kunne forsvinnende lite om, de kunne si så mye rart for å gi inntrykk av at de visste noen om juletrær, men for Halvor var de alle noviser. De bød han i mot nå. De var ikke verdige kjøpere av Halvors trær.

«The buck stops here», sa Halvor halvhøyt ut i desembermørket på Valkyrie plass. «Unnskyld», sa en middelaldrende dame han ikke hadde lagt merke til at lusket rundt i radene. «Hvor mye for den der borte?», spurte kvinnen og pekte. «Treet er ikke til salgs, frue», svarte Halvor strengt, overraskende strengt på han selv, og i hvert fall overraskende strengt på damen, det var lett å se, hun rygget sakte bakover med et forskremt uttrykk i ansiktet, men det fikk så være for nå var det alvor for Halvor og ingen av disse vakre juletrærne skulle bli offer for det nedrige synet på forbruk av natur. De skulle alle komme hjem, komme tilbake med ham, i kveld. Han hadde ingen tid var miste.

Reklamer