Vinterdag. Ikke for kald. Mørket slipper sent og kommer tilbake tidlig. Bekken har et lag av is, men under klukker vannet. Luftbobler i islaget. Små hull i isen hvor det mørke vannet i bekken er synlig. Jeg går forsiktig opp bakken, inn i skogen. Det er glatt, men ikke snø, ikke ennå. Rim på mose og gress.

Stearinlysene jeg tenner i vinduskarmen brenner sakte ned. Vi er rolige nå, venter på at lyset skal få overtaket og vekke verden rundt oss. Sommeren var så lang og varm at jeg mer enn en gang ønsket meg regn og kaldere luft bare for å komme bort fra det klamme som reduserer våre aktiviteter, som påtvinger oss et senket tempo. Rolig nå, hvisket den varme sommerdagen.

Vinter og sommer bytter sakte plass. Sommeren for fire år siden – fjellturen med sekk, hytte til hytte, råheten i fjellvidde og steinur, vinden som er så kald da du går av toget og tar på sekken, ser deg rundt og vet at fra nå av og i seks dager skal du og den kalde, rare, fantastiske vidda sameksistere og det skal bli slitsomt og annerledes og fint og det skal gi minner du tar frem en desemberdag da alt bare er forberedelser og glatte veier og lys i vinduene og følelsen av å være innestengt av mørket.

Reklamer