I taxien til hotellet spurte sjåføren om vi hadde vært i byen før. Jeg var så opptatt av hotellets gatenummer at jeg buste ut med «52». I hotellobbyen var havnivået markert noen meter oppe på veggen. Rommet vårt var ikke fint og hotellet lå usentralt til. En stor, slitt blokk like ved høyskolen. Østeuropeisk i stilen. Utdatert. Hvorfor hadde jeg bestilt rom der? Hotellet skulle snart flytte til nye lokaler like i nærheten, oppe ved kanalen, byggingen hadde så vidt begynt. Dette var siste dans.

Første dagen gikk vi til sentrum utelukkende basert på retningssansen min. Vi gikk igjennom gater med kiosker, benker, søppel, slitte restauranter og små parker uten gress. Vi gikk og gikk og endret kursen litt til venstre og fortsatte å gå. Byggestilen endret seg. Så kom vi sentrum. Kanalene. Roen. Biler parkert langs kanalene. Syklene. Broene. Nesten ikke biltrafikk. Smale, høye bygninger. Heiseanordningene oppe i mønet. Det var så fint. Det føltes autentisk. Vi var fornøyde. Vi tok bilder at store bokstaver som dannet bynavnet, ved en park og et museum. Vi var slitne og stoppet på en tilfeldig kafe. Boder på et torg, utsalg av all slags klær og ræl, uniformer og smykker, t-skjorter og vesker. Småregn. Vi tok i bruk hettene på jakkene. Juni kan være kald. Hvordan var det å stå her på torget en dag og selge? Kanalene er mørke da det regner.

Vi skulle være her i en uke. Vi tok en severdighet per dag. Anne Franks hus. Rijksmuseum og flere til. Fine alle sammen. En dag tok vi undergrunnsbanen tilbake til hotellet, ellers gikk vi hele tiden. Masse gåing. Måtte spørre en ansatt på undergrunnsbanen om hvordan vi kjøpte billetter i automaten. You must get this question all the time. Yes.

Vi begynte å kjenne oss igjen til og fra sentrum, som vi besøkte daglig. Passerte en liten park igjen og igjen. Lekeapparater, benker, asfalt. Nabolaget med innvandrere. Postkassene ved inngangspartiene til boligene. Dagliglivet. Levering av varer. Parkering i hui og hast. Postmannen. Ingen andre turister her.

Vi gikk på ettermiddagene rundt i nærområdet ved hotellet. En stor park passerte vi daglig på vei til den lokale matbutikken. Rart potetgull her. Jeg forstod ikke at bananer veies ved frukten, som i gamle dager her hjemme, og ble flau da kassadama pratet til meg på hollansk, holdt bananene opp og pekte i retning frukten og vekta der. Stotrete forklaring og unnskyldende smil. Lokale i køen bak meg. Sorry, I didn’t know.

Kanalen rett overfor hotellet var fin. Smal med benker langs. Jeg tok panoramabilder, 180 grader. Pappa sendte sms. Håper dere har fått sett det dere ønsket å se. Den siste dagen ble lang. Vi var utålmodige. En uke ble for lang tid for oss. Vi gikk endelig tur i den store parken ved hotellet, den vi hadde gått langs så mange ganger til og fra butikken. Parken var kjempefin. Vi måtte ta pauser inne i parken, så stor var den. Lokale med barn som lekte. Barnevogner. Latter da barnet stabber og faller i gresset. Jeg tok bilder av oss på benker. Smil. Venting. Fint vær. Vi fant små sommerhus i en ende av parken. Nabolag i miniatyr. En mann sa «hei» da vi møtte han på en smal grusvei. Jeg ble så overrasket at jeg ikke hilste tilbake. Vi fant en overvokst del av parken med en innsjø og små broer. Vi gikk til enden av grusveien inne i alt det grønne og følte at vi var i en jungel. Overgrodd. Fantastisk annerledes. Hvorfor gikk vi ikke til parken tidligere?

Avreisedag. Et bilde jeg tok på togstasjonen: Min koffert på perrongen. Den gule postit-lappen jeg har klistret til kofferthåndtaket sånn at jeg skal kjenne den igjen. Lettelsen over at alt har gått bra – en følelse jeg også har hatt på våre senere turer. Den beste delen av turene våre er da vi reiser til flyplassen på vei hjem. Da slipper noe i meg. Det fremmede stedet jeg har besøkt er som en drøm jeg våkner fra.

Reklamer