Etter en lang søndag innendørs bestemte jeg meg for å gå en tur. Det er bra å komme seg ut litt, få beveget seg litt og få frisk luft. Jeg går relativt ofte tur. Jeg trives bra med det – jeg tenker bra når jeg går. Etter at sykkelen min ble stjålet i fjor er det å gå tur blitt det mest naturlige alternativet hvis jeg skal ut. I ettermiddag gikk jeg en liten rundt i nabolaget. Jeg startet med å ta til venstre ved postkassene, så gikk jeg oppover den slake motbakken som ender i et t-kryss ved skogsgrensa. På vei opp denne bakken kom noen smågutter ut fra en av eiendommene jeg nylig hadde passert. De syklet og skulle samme retning som meg. De pratet høyt og entusiastisk slik unger gjerne gjør. Så ropte den ene gutten «hallo», og ettersom det ikke var noen andre ut da, gikk jeg ut i fra at han hilste på meg. Jeg kjenner ikke disse ungene, og fortsatte bare å gå. Så ropte gutten «hallo» på nytt, og da snudde jeg meg for å se hva han ville. Guttene var da ca. 20 meter bak meg. Ingen av de sa noe mer etter at jeg snudde meg, så jeg gikk bare videre. Kanskje oppfattet de meg som en streng voksen ettersom jeg ikke hilste tilbake.

Det er rart å tenke over hvordan barn ser på meg nå. Jeg er 35 år. Da jeg selv var barn så jeg på folk over 18 år som gamle. Da jeg selv var i slutten av tenåra så jeg på folk sent i 20-åra som gamle. Selvfølgelig ser 10-åringer på meg som gammel, selv om jeg ikke føler meg gammel.

En gang jeg gikk hjem fra jobb med to bæreposer fulle med mat, passerte jeg en hage hvor noen barn lekte. Ei jente så meg over gjerdet og ropte spørrende om det var gaver til barna mine i posene jeg bar. De så på meg som en forelder. Selvfølgelig gjorde de det. Voksne i deres verden er gjerne foreldre. Likevel føltes dette rart for meg, da jeg ikke har barn og fortsatt føler en distanse til det å etablere seg med familie.

Mine gode kamerater har jeg tapt til forholdene de er inne i. De har forsvunnet fra mitt liv inn i sine nye liv i roller som fedre, samboere og ektemenn. Noen av mine tidligere kamerater har jeg ikke sett eller hørt noe fra på flere år. Ingen kontakt. Har man ikke tid til å ha kamerater når man blir far eller gifter seg? Eller var ikke vennskapene så bra som jeg trodde, så det ikke var verdt å ta vare på de? Av og til savner jeg de gamle kameratene mine, og jeg lurer litt på hvordan det går med dem, selv om dette ikke er dominerende i min bevissthet. Det er så mange folk man kjente før som er borte nå, og for det meste har jeg ingen problemer med det. Jeg forstår at disse kameratene som jeg altså tenker på av og til nå er blitt til andre personer enn den gang da, at de nye omgivelsene har forandret deres syn på verden og deres prioriteringer.

Samtidig som jeg skulle ønske at vi kunne møtes igjen, vil jeg ikke være i veien. Generelt avstår jeg fra å ta initiativ dersom det føles en usikkerhet. Jeg husker en episode fra oppveksten hvor jeg var på besøk hos en klassekamerat. Jeg hadde vært hos han flere ganger før, og jeg oppfattet at vi hadde det hyggelig begge to, og at hans foreldre tok meg godt i mot. Det var et fint sted å dra på besøk. Vi hadde en del av de samme interessene, og hadde det moro sammen. Denne ene gangen var det imidlertid annerledes. Det var en stemning hvor jeg ikke følte meg velkommen, uten at det er lett å sette fingeren på hvorfor det føltes slik. Kanskje var det kun noe jeg innbilte meg, men uansett ble dette siste gangen jeg var på besøk der. Jeg ble redd for at jeg trengte meg på, og det er ingen god følelse. Jeg spurte ikke noe rundt dette, det føltes for påtrengende. Jeg tolket at foreldrene og han hintet om at det ikke var så bra å ha meg på besøk, og valgte som en konsekvens ikke å ta initiativ til flere besøk. Jeg ble aldri bedt dit igjen. Vi fortsatte å se hverandre på skolen og fortsatte å snakke sammen som klassekamerater, men noe var annerledes i ettertid, i hvert fall følte jeg det slik.

Er det for feigt å ikke stille spørsmål eller be seg selv på besøk? Noen vil helt sikkert mene at jeg er for tilbakeholden, for defensiv. Jeg opplever for øvrig at noen ganger blir det voldsomt komplisert å organisere en liten sammenkomst. Alle har sine planer som allerede er lagt for lang tid fremover, og det passer derfor ofte ikke å møtes senere denne uken, slik jeg foreslo. Kanskje om 14 dager isteden? Kanskje til våren en gang?

Reklamer