Jeg åpner tekstbehandleren, inspirert og klar for å skrive. Det går noen sekunder før den er klar til bruk. Det hvite arket. Klart. Skriv! Så tviler jeg og trekker meg unna – stiller spørsmål ved hva jeg kan få til, hvorfor jeg nok en gang skal forsøke å få til noe som ender opp med å være middelmådig.

To vage minner fra ungdomsskolen:

Vi hadde besøk av noen artister, de spilte jazz, musikk som var ukjent for oss. En av artistene forklarte oss at det er vanlig med applaus underveis, når et soloparti er over. Noe nølende klappet vi da vi skulle, men dette føltes rart. Etterpå oppstod en diskusjon blant noen elever om jazz i det hele tatt var musikk. Var det ikke bare lyder tilfeldig satt sammen, var det en som mente. Ei jente tok til motmæle – også jazz var absolutt musikk. En sa at det de artistene nettopp spilte der inne i gymsalen kunne han også fått til, forstått som at det ble til uten spesielle ferdigheter, og dermed uten reell verdi.

Et lignende argument – det kunne jeg også gjort! – husker jeg ble brukt om abstrakt billedkunst. Da ble den unge kritikeren satt på plass av en lærer. «Men du gjorde det ikke. Kunstneren gjorde det.» Talk is cheap.

Tilbake til min skriving. Ønsket om å få noe til med skrivingen må starte med bevissthet om den opprinnelige handlingens verdi. Skriv, og rett eventuelt opp etterpå, men ikke la vær å skrive. Din egen redsel for ikke å være god nok vil kunne hindre deg i å få til noe som helst. Skriv alltid noe når du er inspirert. Vær ikke redd. Noe av det du skriver vil du aldri vise andre. Det er greit. Noe vil du holde høyere og kanskje vise frem. Det i seg selv er bra. Våg å vise hva du får til. Gled deg over det og hva andre har å komme med av tilbakemelding. Uansett har du kommet et godt stykke på vei nå.

Så aldri lukk tekstbehandleren igjen uten å ha skrevet noe, uansett hvor dårlig det ble.

Advertisements