Soundtrack: So American – Portugal. The Man.

Det står nå klart for meg at jeg er nødt til å skrive meg ut av denne situasjonen. Skrive meg ut av dager som kommer og går i ett og samme sveip, skrive meg ut av turer til butikken for å fylle opp kjøleskapet, skrive meg ut av en rekke ulekre middager lagd og spist uten den minste glede. Dette må stoppe. Jeg må endre meg. Det å sitte med fingrene på tastaturet, høre klapringen, se ordene dukke opp på skjermen, stoppe et øyeblikk for å lese siste avsnitt, tenke over det og så komme på noe som blir til neste avsnitt – det er det som er veien framover. Paradoksalt nok er altså veien framover å gå innover i meg selv, for skrivingen er ingen sosial greie for meg, skrivingen er meg her, på leting etter setninger som gir mening, som i sin tur gjør meg fornøyd.

En tidligere kollega sa en gang i lunsjen at hvis dagen gikk raskere nå så visste han ikke hva han skulle gjøre. I en jobb forsvinner jeg, fordi dagene forsvinner, fordi meningen forsvinner i å stå opp tidlig, gå på jobb, hilse, drikke kaffe, jobbe, lunsje, prate, handle på veien hjem og lage middag og sitte foran pcen og så sove og så stå opp tidlig og gå på jobb, hilse, drikke kaffe, jobbe, lunsje, prate, handle på veien hjem og lage middag igjen og sitte foran pcen og så sove litt og gå på jobb nok en gang, hilse, hilse, hilse, drikke kaffe, jobbe, lunsje, prate, handle på veien hjem og lage middag og sitte foran pcen og så sove og gå på jobb, hilse, drikke kaffe, jobbe, lunsje, prate, handle på veien hjem og lage middag og sitte foran pcen og så sove og gå på jobb, hilse, drikke kaffe, jobbe, lunsje, prate, handle på veien hjem og lage middag og sitte foran pcen og så sove og gå på jobb, hilse, drikke kaffe, jobbe, lunsje, prate, handle på veien hjem og lage middag og sitte foran pcen og så sove og våkne og det er helg og jeg har sovet så lenge at jeg har vondt i hodet og nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre med all denne tiden jeg har til rådighet og jeg blir gående hele lørdagen og fundere på hvordan jeg best skal få glede av denne fridagen, og plutselig er det lørdag kveld og jeg har ikke klart å få til noe moro i hele dag og så er det plutselig søndag og nå går jeg og tenker på at i morgen skal jeg tilbake på jobb og nå må jeg virkelig få igang dette med å nyte helgen, ikke bare gå rundt og tenke på det, men det hele overskygges av en ny arbeidsuke og så er det plutselig mandag morgen og jeg er på vei til jobb.

Dette er vår svøpe. Meningenes fravær da vi gjør det nødvendige for å få til det vi og andre forventer av oss. Vår organisering av livet og tiden er på samme tid fornuftig og selvutslettende. Ordene, tankene, setningene, meningene, lesing, bøkene, reisene i tankene, smilene da vi leser noe som treffer ekstra godt, lysten etter å lese og reise mer i eget hode og slik leve et liv med mening er veien videre, ikke denne frenetiske løpingen mellom jobb og hjem, og hilsingen og jobbingen og handlingen og sovingen.

Skjønner du hva du må gjøre?

Du må endre livet ditt. Du må gjøre noe annet enn det du gjør nå. For din egen skyld. Du fortjener ikke å forvitre i et hysterisk løp som gjør ting så flyktige at du ikke kan skille dagene fra hverandre og bare fortsetter å løpe av gammel vane. Slutt med det. Begynn med å bruke litt mer tid på det du er glad i. Gå en tur med en person du liker spesielt godt. Sett dere på en stor stein langs veien og se på utsikten. Vær stille sammen. Les litt da du kommer hjem. Sov til du våkner av deg selv.

Advertisements