Da jeg har sekken på ryggen, festeanordningene på den satt ordentlig fast rundt mage og bryst, fjellstøvlene på beina, på en sti, og jeg bare kan gå alt jeg klarer, fylles jeg med en intens tilfredsstillelse. Det å gå på skikkelig, ikke tusle, men virkelig gå hardt, er så deilig. Jeg forserer steiner, kvister og annet i veien med en lekenhet – det gjelder å finne en fin trase på selve stien, gå bra, rett og slett. Og jeg går bra, ojojoj, jeg går så bra! Jeg nesten flyr over stien, selv om sekken veier en god del og det sitter en sitrende utmattelse i kroppen – ja på tross av det nesten løper jeg opp bakkene. For det er mest moro å gå i oppoverbakke – gå raskt opp, riktig presse på og kjenne pusten og pulsen rase. Lite her i livet er så deilig.

Venabu

Så kommer jeg opp og ser ut over slettene, hvordan stien snirkler seg videre, og jeg kan snu meg og se tilbake på det jeg har vært igjennom, og du verden som kroppen er i stand til å forflytte seg hvis man virkelig vil og jeg ser med glede på det jeg til nå har vært igjennom, og får ytterligere lyst til å presse på videre.

Reklamer