I dag gikk jeg til en høyde og klatret opp i en skibakke som står på den høyden. Jeg har høydeskrekk og mens jeg klatret oppover kom reaksjonen i form av svette håndflater, lett skjelving i beina og en generell kroppslig motvilje til å gå videre. Jeg gikk nesten helt opp og satte meg ned i trappen, både fysisk sliten fra gåturen og psykisk sliten av det jeg utsatte meg for.

Utsikten var fantastisk. Den var så fin at det nesten var verdt å presse seg opp i høyden. Jeg roet meg ned der jeg satt, før det etter noen minutter kom en ny bølge redsel. Det var som om jeg stod foran selve personifiseringen av døden og liksom kunne strekke ut armene og kjenne på det som vil gjøre at alt tar slutt.

Samtidig var været og utsikten så bra, og jeg visste at alt ville gå bra selv om jeg var redd – jeg ville komme meg ned i sikkerhet. Det var rart med så vidt forskjellig inntrykk og følelser i løpet av de minuttene jeg satt der oppe.

Lenger oppe, bak meg, satt noen få andre. De snakket helt vanlig, som om ingenting var spesielt med å befinne seg høyt, høyt over bakken, sittende i en bratt metalltrapp uten sikring. De var så rolige. Da jeg skulle til å gå ned var det et par som kom gående opp i retning av bakken. En av de uttrykte utrygghet med høyden. Det gjorde det lettere for meg å gå ned.

Advertisements