Jeg har funnet et sted i skogen ikke langt hjemmefra, hvor fjellet heller svakt nedover og store flater med grått berg er oppe i dagen, ikke tildekket av mose eller lyng. Der er det fint å ta en pause og høre på fuglesangen i noen minutter før turen fortsetter. Fjellet var varmt i dag. Jeg satte meg et sted hvor ei lita furu kastet skygge. Fuglesangen var intens. Det var ingen andre der da, og jeg tenkte hvorfor ikke flere ønsket å oppleve dette vakre. Fuglene synger på så ulike måter, men det kan ikke bli noe annet enn harmonisk uansett sammensetning og antall deltagere. Noen maur gikk over den store fjellflaten hvor jeg satt. Hvilken plan følger de og hvilket bevissthetsnivå er det snakk om?

Det hadde vært interessant å bare for en kort periode få innblikk i noen eller noe annets perspektiv – se tankene deres i løpet av en helt vanlig dag. Hvordan samstemmer det med slik jeg tenker?

Da jeg var liten tenkte jeg at vi ikke kunne være helt sikre på at andre virkelig forstod hva vi sa og mente, siden vi aldri ville få innblikk i andres tanker og forståelser. Språk, vår felles plattform av forståelse, må tolkes. Hvordan kan vi dobbeltsjekke at vår forståelse og oppfatning faktisk samstemmer? Vi kanskje misforstår hverandre selv om vi tror vi deler oppfatninger av verden, og så lever vi med parallelle forståelser uten å vite det. Mange år senere skulle jeg komme over noe lignende, dog mye mer sofistikert.

Niklas Luhmann er en original bidragsyter innen sosiologisk teori. Jeg klarer her ikke på noen måte å yte hans teori om sosiale systemer rettferdighet, men jeg vil likevel kort nevne at Luhmann mener noe så radikalt som at menneskene faktisk ikke kan kommunisere, da vi ikke kan trenge inn i hverandres bevisshet. Vi kan gjøre alt som står i vår makt for å gjøre noe forståelig for andre om hva våre forestillinger går ut på, men selv det er en kommunikativ påstand og ikke en faktisk utveksling av tanker.

Alt virker med ett ganske håpløst og ihvertfall potensielt forvirrende. Jeg blir her minnet på DeLillos’ «Hjernen er alene».

Jeg så for litt siden to bilder av hjerneaktivitet hvor det ene bildet viste hjernen da personen satt stille og det andre bildet viste hjernen da personen gikk tur. I sistnevnte tilfelle lyste store deler av hjernen opp på bildet – det å være ute på tur ga økt hjerneaktivitet. Dette passer sammen med min erfaring. Jeg føler at jeg tenker bedre når jeg er ute og går. Å være i aktivitet og å bruke språket som best vi kan, også ment som i skriveprosessen, virker å være et bra utgangspunkt. Skriv som om det stod om livet.

Advertisements