Soundtrack: Kent – Isis & Bast.

En gang for noen år siden kom jeg tilfeldigvis over en blogg som reklamerte for en skrivekonkurranse. Greia var at starten på en tekst allerede var skrevet av bloggeren, og så skulle vi sy sammen en avslutning og sende den inn. Jeg ble ivrig og lagde en historie med en skummel, uklar slutt. Jeg husker ikke detaljene, men det var noe med at jeg-personen endte opp i en park, på natterstid, det hadde skjedd noe uforståelig, noe han bare hørte på den andre siden av veggen løp opp veggene, klatret rett opp, det var uforståelig for han. Nå satte han seg ned på en benk og tenkte over det som hadde skjedd. Det var da han virkelig ble redd. Det var avslutningen. Jeg liker å tro at det var en fin tekst.

***

Kanskje er det relativt lett å skrive så folk synes noe er skummelt. Jeg tenker at man ikke trenger å være så tydelig i slike historier, ja kanskje det å være ullen og dermed gjøre teksten vanskelig å få tak på for leseren er et redskap for å øke redselen leseren føler, som om selve teksten er en labyrint man forsøker å komme seg igjennom, og det er mørkt og snø og man løper rundt og plutselig ser man sine egne fotspor i snøen, man har altså vært her før, og da er det som om håpet svinner og snøen faller tettere i lyset fra fullmånen og man løper fortvilet videre, det kan da ikke være så mange muligheter, man må vel snart komme igjennom, men etter en liten stund møter man nok en gang spor i snøen. Man aner at noe ikke er helt som sist gang, og bøyer seg ned for å se nærmere på sporene. Det er natt og mørkt, man må virkelig konsentrere seg for å se tilstrekkelig godt i det svake lyset. Da skjønner man at sporene tilhører en annen, ikke et menneske, men noe annet, og at det er her i labyrinten nå.

Redselen dyrkes frem ved at leseren identifiserer seg med den uoversiktelige situasjonen i teksten. Teksten bygger rammer som man ikke trives i, men det er vel hele poenget med denne sjangeren, at man vil føle på å ha det ubehagelig. Identitet skapes mest av hva man er ulik, ikke så mye av hva man er lik. Kontraster viser identiteter, og slik er det kanskje også med sjangeren jeg skriver om nå, at det universet av ubehag man velger å gå inn i danner et midlertidig mørke som man vet man kan gå ut av når som helst, og som forteller en situasjon man aldri kunne tenke seg å faktisk ta del i, men som det kan lekes med.

Så er vel også denne sjangeren ganske banal. Filmer som gir seg ut for å være skumle er ofte forutsigbare, vi ler av virkemidlene, kanskje ler filmen også selv av virkemidlene og det hele blir en blanding av humor og skrekk, og så ler vi av at alt er så meta og at vi skjønner virkemidlene og at vi dermed ikke kan være helt på jordet og det kjennes jo bra å forstå ting.

Sjangerspesifikke forutsetninger bør ikke tas så alvorlig. Da jeg var liten hadde vi besøk av en gutt som var skikkelig kul, han var sikkert 14 eller noe, men for oss var han stor og vi så opp til han. Denne gutten fortalte oss at han en gang hadde sett en film hvor hovedpersonen døde etter 5 minutter. Vi ble sjokkert, selvfølgelig. Slikt gikk jo virkelig ikke an! Filmer vi inntil da hadde sett var nok alt annet enn meta, og dette har altså brent seg fast i den grad at jeg nå, mer enn 20 år etter, forteller om det til de som gidder å lese. Slik kan det gå.

Hvorfor er det viktig at det likevel finnes forestillinger om sjangre og hva som bør skje i ulike typer fortellinger? Svaret er vel at vi trenger å forstå noe for å få utbytte, ja selv det å se på noe som så grunnleggende som en fortelling i seg selv, uansett videre sjangerspesifisering, krever visse rammer som vi kan forholde oss til, ellers sklir alt ut og når vi ikke forstår i det hele tatt liker vi det ikke noe særlig. Da forsvinner lysten til å forholde seg og vi vender oppmerksomheten mot noe vi kan skjønne.

David Lynch lager underholdning som jeg oppfatter at handler om forvirring og stemninger. Få tegner stemninger som Lynch. Det er så tett på og fint, men så rives ting liksom i stykker før alt har kommet igang. Historien i klassisk forstand er ikke så viktige hos Lynch. Det er ikke moralen eller who-dun-it han ønsker å formidle. Lynch viser oss menneskene og tegner opp stemninger i situasjoner disse deltar i. Stemningene og typene mennesker er det vi kan forstå, dette er det nærmeste noe kjent vi kommer. Noe skjer og med det får vi en følelse, men det som skjedde er ofte så uklart sammensatt med resten av situasjonene vi har blitt vist tidligere at vi ikke forstår hvordan noe skjer i forhold til noe annet. Vi blir sittende å lage broer av mening mellom scenene som best vi klarer. Det er slitsomt å sitte slik å hele tiden lime sammen ting og liksom argumentere for at den scenen faktisk kan ses å henge sammen med den forrige for slik og sånn. Lynch følger ikke de fortellernormene vi er oppdratt i. Humor er et virkelmiddel hvor Lynch liksom flørter med oss for å få oss med videre – han tuller fælt med noen rare karakterer og vi ler av de, og så får vi nok godvilje til å gidde og se videre.

***

I siste setning i første avsnitt er jeg inne på noe sentralt med min egen skriving. Jeg liker ofte å tenke at det jeg skriver er bra. Det jeg skriver er nok ganske midt på treet, men det kan være bra å ha en slik overlevelsesteknikk. Det å skrive er som å gå en vei du ikke har gått tidligere, du ser ting underveis som du ikke forventet, men som du kanskje har godt av likevel, for det kan være bra å oppdage noe nytt. Sjelden blir det jeg skriver til etter noen forutbestemt plan. Jeg starter helt enkelt og ender opp et sted jeg ikke på forhånd kunne ha forutsett. Jeg roter meg inn i en labyrint og underveis kan jeg ta et utall veier, og jeg aner ikke hva valgene vil bestå i før jeg er inne i labyrinten, men da jeg er der, underveis, tar jeg valg som best jeg kan, og slik snirkler teksten seg ut på skjermen, ord for ord.

Dag Solstad skrev en interessant roman hvor alt vi leser i den er fotnoter, altså tillegg til den egentlige teksten. Så blir det altså en del av leseropplevelsen å fylle inn mellomrommene i den egentlige teksten, for fotnotene hopper og er ikke utfyllende. Solstad skriver noe fint om skriveprosessen, at teksten liksom graves fram. Dette har jeg skrevet om tidligere:

«Teksten liksom er der, den venter på at jeg skal grave den ut og fram slik at den blir en del av denne verden, noe andre kan lese, tenke på, kritisere, glede seg over. Teksten materialiseres i prosessen forfatteren gjennomgår. Det er det utenomjordiske i den beskrivelsen jeg finner fascinerende, at teksten er der og bare venter, ligger og venter og venter, skal du ikke grave meg fram snart, tenker den liksom. Joda, joda, svarer du, jeg forsøker her, ser du ikke det da, jeg jobber som bare det, jeg skriver så fort jeg kan, og må stryke en del, men så blir det da noe etterhvert, noe som ikke strykes og som tas vare på og bygges videre på. Jeg graver deg fram, litt og litt til og du er framme. Teksten.»

Advertisements