Mai måned. Lunefullt vær – varmt i sola, kaldt i skyggen. Vinden gjør skyggen enda kaldere. Det er blitt grønt. Snart skal det feires nasjonaldag. Dette er en tid som er en oppstart til sommeren, men vi blir stadig minnet på at været ennå inneholder deler av vinter. Vi går hjemmefra uten jakke for første gang det året, men ender opp med å angre da vi fryser på hjemveien.

Jeg går i gatene på Majorstua. Skal besøke noen. Jeg passerer Sorgenfrigata. Er det det fineste gatenavnet i byen? Bogstadveien svinger slakt nedover mot sentrum. Her liker jeg å gå, selv om jeg føler en distanse til mange av butikkene her – de passer ikke til meg. Jeg går forbi vinduene, tenker på hva slags mennesker som handler i slike butikker, ser disse menneskene for meg, ser de på gatene her jeg går, ser så meg selv ved siden av dem, og ser at vi er forskjellige. Jeg går og iakttar, leker med analyser av klær og fremtreden. Så fremmed denne verden er for meg, men likevel så interessant å gå igjennom, som om jeg er på ferie og ser noe eksotisk, det er nesten så jeg får lyst til å ta noen bilder.

To ting slår meg med disse butikkene. For det første at det autentiske er populært her. Noen butikker fremstiller seg og sine varer i et lys av historie og noe varig – en ide rundt produkter som tilhører fortiden. Det kommuniseres at merket eller butikken ble etablert så og så lang tid tilbake. De viser oss bilder hvor klesstilen og modellene tilhører en annen tid. Her er et ønske om å vise oss produkter som mer autentiske og mer verdifulle med henvisning til et tidsaspekt.

For det andre er referanser til den store, urbane verden noe som tydeligvis selger. Kjente internasjonale stedsnavn gir inntrykk av noe større enn oss selv og vårt samfunn. Dette er vel ment å skulle imponere oss og få oss til å tro at noen et annet sted er verdt å se til og strekke seg etter, altså samme prinsippet som autentisitets-fokuset, men kun at her er andre steder og kulturer målet, istedenfor fortiden.

Er det noe fornedrende over markedsføring som ikke ser samtiden som god nok? Ikke nødvendigvis, men jeg mener å se at profileringen sier til oss at vi ikke er gode nok og bør endre oss, uansett om det er ved å se til London eller til klær anno 1920.

***

Jeg gikk i gatene og ønsket at jeg kunne skrive ned alt jeg tenkte mens jeg gikk der, at jeg slapp å vente med skrivingen til jeg var hjemme, for da ville det ikke være det samme, da ville jeg ha glemt mye, gå glipp av strømmen av inntrykk og tanker som pågår underveis.

***

Alt rart man ser når man går i gatene i en by. En gang var jeg i Venezia alene. Det var lørdag, utenfor turistsesongen. Jeg våknet spesielt tidlig og gikk fra hotellet i retning øst, bort fra turiststedene. Jeg gikk først langs vannet. Jeg så holdeplassene for vannbussene. En person løp med trillekoffert til holdeplassen og rakk akkurat frem i tide. Avreise i all hast. Jeg så flere små parker med gamle statuer preget av mose og tæring. Hvor gammelt er dette stedet, tenkte jeg. Kanskje er klimaet slik at alt gis inntrykk av å være eldre enn det det egentlig er.

Jeg gikk så langt øst jeg kom, til en militærbase, så gikk jeg nordover forbi en fotballbane, men før jeg vendte mot nord passerte jeg et gult hjørnehus med en flott terrasse med utsikt mot vannet. Der skulle vi ha sittet en sval dag og snakket sammen i timesvis. Det var omtrent da jeg gikk fra dette gule huset at jeg først møtte på mennene som samlet inn søppel. Her er ingen biler for slikt, men isteden menn som trekker vogner som de fyller med avfallsposer. Jeg var nå kommet til en del av byen hvor de lokale holder til, og jeg gledet meg over å se noe jeg forstod som noe autentisk, i motsetning til det hastige og kunstige som vi turister bringer med oss der hvor vi ferdes i flokk. Noen innbyggere hadde på forhånd firt poser med søppel ned i tau fra vinduene i andre og tredje etasje, der hang posene til søppelhenterne huket posene av krokene i enden av tauene og kastet posene opp i vogna de trillet med seg. Det hele foregikk i stillhet. Gatene var nærmest tomme. Noen få lokale var ute og luftet hunden eller bare seg selv, og så var det jeg og søppelhenterne. Jeg opplevde dette som harmonisk og fint.

Noen ville sikkert ikke ha satt pris på å iakta en slik hverdagslig scene, men det var noe spesielt over å få se dagliglivet spille seg ut fremfor øynene mine. Stillheten ble en sjelden gang brutt av at han som hentet søppel ropte opp til vinduene, etter først å ha ringt på ved inngangen til bygården. En stemme kunne svare inne fra et lukket vindu, deretter en bekreftende beskjed nede fra gaten, og så kom en pose ut og ned på gata og innhentingen kunne fortsette videre til neste bygning. Båter med heiseanordninger for søppelvognene kjørte i kanalene og la til på bestemte møteplasser. Disse snudde vognene med kran og tømte søppelet ned i båten, for så å ta det videre.

Da jeg etter et par timers vandring hadde kommet tilbake til området der hotellet lå, var turistene kommet ut i stort antall og det summet i de trange passasjene. Etter å ha besøkt Dogepalasset var Markusplassen blitt oversvømt. Turistene var begeistret over å få oppleve dette og det hele ble veldig masete. Jeg fant en nesten tom restaurant og spiste varm lunsj, sliten etter formiddagens gåtur.

Advertisements