Jeg fikk lyst til å ta en nærmere kikk på ikonisk Ernest Hemingway. Etter Farvel til våpnene gjøv jeg løs på Klokkene ringer for deg. Dessverre ble jeg litt skuffet. Er han ikke veldig enkel i fremstillingen av kjærlighetsrelasjoner? Kvinnen faller straks for hovedpersonen og er plutselig villig til å slippe alt der og da, uten kritisk sans og egne preferanser, og det hele kles i svulstig dialog.

Hemingways fremstilling av krig og konflikters endring av det vanlige livet – til noe annerledes, noe desperat og kaotisk, er på den annen side interessant, og dette får meg til å fortsette og lese. For meg fremstår det å kjøre ambulanse under 1. verdenskrig som et scenario med fantastisk dramatisk potensiale. Det samme med brosprengning i de spanske fjellene under borgerkrigen. Hvordan hovedpersonenes hverdag er i de ekstreme situasjonene vil jeg vite mer om. Kanskje er den (banale) kjærligheten som Hemingway velger å inkludere med nettopp for å skape en gjenkjennelig referanse for oss i de ekstreme scenarioene som tegnes opp.

Reklamer