I de siste to ukene har jeg gledet meg over å gå turer i skogen like ved der jeg bor. Det er et område med mange stier, små og store, samt en lysløype som går i ei sløyfe på i underkant av to kilometer. Jeg pleier å bruke lysløypa som utgangspunkt for mine turer, og finner så en sti som tar meg videre. Gitt at det er såpass mange stier som går på kryss og tvers, kommer man til stikryss rett som det er, og det er mulig å gå en hel masse forskjellige ruter ved å ta ulike valg i disse kryssene. Jeg ender likevel opp med å stort sett gå forbi de samme stedene.

2014-03-31 16.18.53

 

Grusveier rammer skogsområdet inn. Innenfor grusveien finnes en gammel, forfalt hoppbakke, flere små tjern, en gammel steinmur bygd av svenske krigsfanger, og mange bålplasser med trestammer lagd rundt for å sitte på. Det er et relativt kuppert område, hvor man kan komme opp i høyden og se ut over et stort vann mot øst, og bebyggelsen ved dette vannet, som danner en slags sivilisasjonsgrense for byen. Nordover er det noen få bondegårder og kilometer på kilometer med skog.

Rett som det er møter jeg folk som enten går eller løper på stiene. Mange har med seg hund. Da jeg startet å bruke området, for noen få år siden, hilste jeg av og til på de jeg møtte, med et lite hei, slik skikken er når man er på fjellet. Dette er jo ikke noe man gjør overfor fremmede når man er nede i byen, men der uten i skogen virket det naturlig. Jeg fikk hei tilbake og det var hyggelig. Nå tar jeg meg selv i at jeg har sluttet å hilse på den måten. Jeg vet ikke hvorfor. Når jeg møter folk passerer vi hverandre uten å si noe, noen ganger uten i det hele tatt å anerkjenne den andre med et blikk. Det er kanskje noe vi burde bli flinkere til.

Reklamer