To sylferske sammenkomster gjennomført og jeg sitter igjen og grunner på hvorfor noen velger å prate mens andre velger å ikke prate når de er del av en gruppe.

Først litt om kontekstene; jeg hadde ikke møtt noen av de andre før, sammenkomstene var i regi av ideelle-/interesseorganisasjoner, det var frivillig oppmøte med påmelding, det var 10-15 personer tilstede, varighet 1,5-2 timer, sammenkomstene var på kveldstid, på hverdager, det var enkel servering, sammenkomstene skjedde på møterom i Oslo sentrum, og alle deltagerne satt rundt et stort bord. I de to sammenkomstene var det dessuten skjevhet med tanke på kjønn; flest kvinner. Det var også betydelig spredning når det gjaldt alder. Jeg (mann, 34 år) var i mindretall kjønnsmessig, og i nedre del på aldersskalaen.

Vi har ganske så ulike terskler for å ta ordet. Jeg tok ikke ordet utenom ved de obligatoriske presentasjonsrundene. De fleste andre tok ordet en eller flere ganger. Jeg sitter igjen med inntrykk av at kvinner i 60-årene har lavest terskel for å ta ordet. Jeg ble fascinert av hvordan noen av dem pratet uten å ha noe fornuftig å bidra med. Som den indre monologen plutselig rant over og ut til oss andre.

Kanskje skyldes trangen til å ta ordet søken etter å få bekreftelse på sin tilstedeværelse; først å ta ordet, så få bekreftelse/respons, og ende opp med å føle seg anerkjent og tryggere. Ved å søke slik bekreftelse søkes også en trygghetsfølelse i form av sosial anerkjennelse – man har verdi som deltager i en gruppe, som en bidragsyter. Man prater først, og får trygghet etterpå.

Det med å ta ordet kan også ha å gjøre med at man føler seg trygg allerede. Dersom man er godt kjent med stedet, organisasjonen, problemstillingene og de fleste tilstede, vil trolig det gjøre terskelen lavere for at man ytrer sin mening. At kvinner i 60-årene ofte kan ha vært deltagere ved lignende sammenkomster før, i regi av den aktuelle organisasjonen, at de kjenner problemstillingene som tas opp og kjenner en god del av de som er tilstede, virker ikke urimelig. Her er rekkefølgen omvendt; trygghet først, så tar man ordet. Begge rekkefølgene kan ha noe for seg. Dette virker dessuten selvforsterkende.

Kanskje koker det hele ned til våre ulike syn på hva som er relevant i den gitte konteksten. Ulike preferanser gir oss ulikt syn på hva som passer inn.

I etterkant funderer jeg på hvorvidt jeg burde ha sagt noe jeg og. Kanskje er slikt bare dumt. Hadde jeg noe å bidra med? Ja og nei. Følte jeg meg usikker eller ukomfortabel? Litt i det ene tilfellet. Er det viktig å ta ordet? Egentlig ikke – hvis man ikke ser på det som en øvelse i nettopp å ta ordet, noe jeg ikke gjør. Jeg var tilstede for å lære. Kan det å bare høre på tenkes å være det beste? Ja.

Reklamer