Bekreftelsene vi søker på nettet. Så utrolig deilig de er å få. Anerkjennelsens rus. Høy på sosial stimuli – kommunisert digitalt. Det siste gjør de kanskje litt mindre verdt. Eller kanskje ikke.

Jonathan Franzen skriver om dette med teknologi og hvordan vi ser på oss selv. Sjekk ut den første teksten i Farther Away, kalt Pain won’t kill you, hvor følgende sitat er hentet fra:

«Our lives look a lot more interesting when they’re filtered through the sexy Facebook interface. We star in our own movies, we photograph ourselves incessantly, we click the mouse and a machine confirms our sense of mastery. And, since our technology is really just an extensioin of ourselves, we don’t have to have contempt for its manipulability, the way we might with actual people. It’s all one big endless loop. We like the mirror and the mirror likes us. To friend a person is merely to include the person in our private hall of flattering mirrors» (s 8).

***

Det har snødd i natt igjen. Tung, våt snø. Ca 5 cm kom bare i natt. Mildt vær på dagtid. Store pytter av smeltevann i gatene. Slaps spruter fra hjulene til passerende biler. Snart vår. Snart nytt liv overalt. Hvor deilig blir ikke det.

***

Når jeg har skrevet det, kommer jeg på en scene fra Professor Andersens natt, av Dag Solstad. Hovedpersonen, professoren, er bedt til et vennepar på middag. Det er juletid og brøytebilene er ute i gatene. Han velger å gå hele veien fra sin leilighet til venneparets hus, et godt stykke, igjennom et snøkledd Oslo, på kveldstid. Han har mye å tenke på, og det jo som alle vet fint å tenke mens man går en tur. Han er ivrig etter å komme fram. Han har et ønske om å fortelle venneparet om sitt moralske dilemma – om mordet han har sett og ikke meldt fra om.

Solstad er i mine øyne en mester på den plundringen som pågår inne i hodene våre, den pågående strømmen av tanker rundt hva vi har opplevd, den stadige indre debatten vi har med oss selv, for og imot, måten vi ser seanser om igjen i vårt eget hode som ved å spole tilbake i en film. Og Solstad er morsom. Han er skarp og morsom samtidig. En av mine favorittforfattere. Og Professor Andersens natt er så underfundig – så lett og så kompleks på samme tid. Jeg vil si den er min favoritt blant mange veldig gode romaner fra Solstad. F.eks Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige er god – om det urbane og måtene vi lever på, om savn og det å se inn i stuene til folk da det er mørkt ute og lyst inne. Virkelig en god bok. Men tilbake til den gode professoren. I sitatet under er han på vei til middagsselskapet, og der i snøen i vinter-Oslo går han og diskuterer med seg selv rundt mordet og dette med å melde fra eller ei.

«Mordet hadde skjedd. Det var det som var saka, det var skjedd noe uopprettelig som han var blitt vitne til. Han kunne ikke varsle om det uopprettelige. Hadde han vært vitne til et innbrudd, f.eks., hadde han sett at det befant seg tyver inne i den samme leiligheten, som holdt på å bære ut TV-apparatet og stereo, da ville han ikke ha nølt med å ringe politiet. For da hadde det hastet. Likeså med brann. Hadde han sett røyk sive ut av vinduet, eller luktet den, ville han selvfølgelig uten å nøle ha ringt brannvesenet.

[…]

Men han hadde vært vitne til noe uopprettelig, og da var det ingenting han kunne gjøre. Han kunne ikke gjøre det godt igjen med å ringe og varsle at det hadde skjedd. Mordet var et fullbyrdet faktum, som han var blitt vitne til. «Jeg kan ikke si ifra om dette, det eneste det ville føre til, var at morderen ble tatt.» Og han måtte gjerne bli tatt, men ikke på grunnlag av at han, professor Andersen, hadde grepet inn og varslet om at han hadde begått et mord. Det bød han imot» (s 22-3).

Han går fort og ender opp med å ankomme middagsselskapet altfor tidlig. Det er litt pinlig. Han bes inn. Han kan da ikke stå utenfor i snøen og vente til klokka blir sju heller. Hvordan det går må du finne ut av selv.

Jeg har også skrevet om Solstad tidligere:

Arild Asnes, 1970

Tekst 24.02.12

Solstad og ytringsfrihet

Om debatten etter Solstads artikkel

Reklamer