Som oftest når jeg er sammen med bekjente og familie så føler jeg ikke den gleden jeg tror jeg burde føle i slike situasjoner. Det vanlige er at etter en liten stund så starter jeg å tenke på at det vil bli befriende å forlate de. Befriende å reise hjem. Befriende å være alene. Når jeg er alene har jeg friheten og rommet til å gjøre det jeg selv ønsker. Det betyr ikke at jeg har særlig sære hobbyer, ihvertfall tror jeg ikke det, for jeg liker helt normale ting som å lese, surfe, se serier og spille.

Problemet er nok heller at mine bekjente og min familie ikke deler mine interessert i særlig grad. De har sine egne ting de vil snakke om, de har andre preferanser, andre perspektiver, og det gjør at vår tid sammen blir kunstig og vanskelig. Det sosiale samspillet glir ikke så lett og naturlig som jeg skulle ønske. Vi er ikke like nok til å like hverandre noe særlig. Derfor regner jeg de heller ikke som nær venner. Slike har jeg ikke – ingen nære venner. En del folk vil jeg kategorisere som bekjente, dvs. relativt distanserte relasjoner, hvor vi f.eks ikke feirer bursdager sammen. Bekjente er i utkanten sosialt sett, faktisk lenger ut enn kolleger. Jeg omgås mine kolleger hver dag og det er de jeg har mest sosial kontakt med. Jeg anser likevel ingen av mine kolleger som mine venner. Vi henger ikke sammen utenfor jobbens sfære.

Jeg har en venn, og det er min bror. Han ser jeg sjelden, kanskje ca hver tredje måned. Det er et savn å ikke ha flere venner. Samtidig opplever jeg relasjoner til andre som så lite givende at jeg ønsker meg bort derfra da vi har vært sammen en stund. Det er et merkelig dilemma. Jeg kunne tenke meg flere venner, men de jeg kjenner er ikke interessante nok, det å være sammen med de gir meg ikke nok. Altså må jeg treffe nye folk. Det er ikke så lett.

(Skrevet 02.08.13)

 

Advertisements